FULL KONTROLL: I lykkelandet Norge tenker de færreste på at uhåndterlige kriser og voldsomme katastrofer kan inntreffe. For ikke å snakke om hvor fjern tanken på krig er. Foto: Colourbox

Vi, de usårlige

Noen dager med flom på Østlandet og stor snøskredfare i Nord-Norge, er liksom toppen av kriser som kan inntreffe her i landet.

Noen dager med flom på Østlandet og stor snøskredfare i Nord-Norge, er liksom toppen av kriser som kan inntreffe her i landet.

Kriselageret var på loftet i 60- og 70-årene. Det inneholdt bl.a. mel, sukker, salt og et godt utvalg hermetikk. Jeg forsto hvorfor foreldrene mine hadde dette lageret. Det var ikke hysteri. De hadde opplevd krigen. Og trusselen om atomkrig hang som en mørk skygge over disse tiårene. Alle var mer eller mindre redde for hva som kunne skje. Ikke uten grunn.

I 2018 sender svenske myndigheter ut en brosjyre til alle landets husstander.  «Om krisen eller kriget kommer» heter myndighetenes advarsel og råd til befolkningen. Det har vakt oppsikt. Men også i Norge har myndighetene en plan om å sende ut et varsku til det norske folk i år. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) forteller at man først og fremst vil gi råd om å være forberedt på fremtidige krisesituasjoner, for eksempel naturkatastrofer, kanskje utløst av klimaendringene. Fokuset er ikke på krig.

I lykkelandet Norge tenker de færreste på at uhåndterlige kriser og voldsomme katastrofer kan inntreffe. For ikke å snakke om hvor fjern tanken på krig er. Flesteparten av oss går ikke rundt og tenker dystre tanker om alt det farlige som kan inntreffe. De så helt forbløffet ut, de unge menneskene som satt og solte seg i en park i Oslo da et TV-team kom bort til dem og fortalte om brosjyren de svenske myndighetene sender ut. Store kriser? Nei, det hadde de aldri tenkt noe videre på. Ha kriselager av matvarer? De unge ble nesten lattermilde. Krig? Det så ut som ungdommene begynte å lure på om hele greia var en slags skjult kamera-spøk.

De unge i parken representerer sikkert 99 prosent av oss. Vi lever i den dype freden. I verdens beste land. Vi er de usårlige.

Det er ikke så merkelig. Våre myndigheter har vært ganske tause i sin kommunikasjon når det gjelder kriseberedskap av forskjellig slag. Noen dager med flom på Østlandet og stor snøskredfare i Nord-Norge, er liksom toppen av kriser som kan inntreffe her i landet. Når det gjelder beredskapen for det aller alvorligste scenarioet, krigshandlinger, har myndighetenes tornerosesøvn vært like dyp som i resten av folket. I disse dager meldes det i media at Sivilforsvaret skal øve på en situasjon der folk må søke tilflukt. Det viser seg nå at tilfluktsrommene bare kan ta en mindre del av befolkningen. Det vil si, først må man rydde ut alt rasket som er stablet inn i disse tilfluktsrommene, før det blir plass til det nevnte mindretallet. Samtidig kan ledere i Sivilforsvaret meddele at en slik øvelse har ikke vært avholdt siden tidlig på 90-tallet.

Vi har levd i en kollektiv virkelighetsflukt. I vår oljesmurte velstand er det mest behagelig å skyve bort de dystre mulighetene. Og bare for å ha det sagt: Undertegnede er ikke det spøtt bedre enn alle andre. Likevel må det være lov å spørre om hvor opptatt våre myndigheter er av å kunne stå imot dersom det virkelig drar seg til. Dette handler om samfunnsberedskap, både militær og sivil beredskap. Det synes som det er svært mye ugjort på dette feltet. Og paradoksalt nok så har vi ikke lært at det utenkelige kan skje. Ikke engang etter 22. juli 2011.

Først og fremst er dette et myndighetsansvar. Men det er grunn for hver av oss å tenke: Hva, hvis?

Det er langt fra sikkert at et fremtidig angrep på Norge blir utført med bomber, kuler og krutt. Derimot er det fullt mulig at samfunnets kritiske infrastruktur kan bli tatt ut. Så hva gjør jeg hvis strømforsyningen opphører, internett er nede og VISA-kortet mitt ikke virker? Hvor langt rekker maten i kjøleskapet og fryseren? Hvordan skal jeg få laget varm mat?  Mikroen og komfyren virker jo ikke. Stormkjøkkenet er en mulighet. Hvis jeg har noe rødsprit, da.  Dersom det skulle være noen butikker som har åpent, har jeg kontanter å betale med? Og hvordan skal jeg få kommunisert med kolleger, venner, døtre og barnebarn? Med røyksignaler? Brevduer? Hvor skal jeg få nyheter fra? Batteriradioen ble jo kassert for flere år siden.

Jeg kommer helt enkelt til å være kommunikasjonsmessig isolert, og like hjelpeløst frustrert som alle Tesla-eierne.

Norge er et av de mest digitaliserte land i verden og derfor svært sårbar. Jeg undres på hvor motstandsdyktige nødnettene er og hvilke alternativer våre myndigheter råder over når både internett og mobilnett er slått ut. Sittende regjering var tidlig ute med å skryte av hvor høyt de prioriterte beredskapsfeltet. Mon det?

Vi er langt fra usårlige. Men det er neppe noen god idé å stole blindt på at myndighetene vil ordne opp i alt. Litt privat initiativ vil ikke være bortkastet. Og skulle det likevel vise seg at det ekstra matlageret, kontantbeløpet du har under madrassen og all batteribasert teknologi du har skaffet deg, er overflødig, kan vi jo bare prise oss lykkelig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse