Den nordnorske lydigheten overfor Oslo, ta med Bergen og Trondheim også, er forunderlig. Har århundrer med underkastelse blitt en del av vår identitet? Illustrasjon: Nodnorsk debatt

Vi vil helst styres fra Oslo

Vi godtar det meste. Vi lar søringan og vestlendingan bestemme, men fanden er løs hvis vi får mistanke om at nabofylket eller nabokommunen skal styre over oss.

Norge er et merkelig land. Et paradoksenes land, med eventyrlige naturgitte rikdommer som vi på dyktig vis har klart å sikre oss herredømme over. Eksempelvis vann i fossefall som gir oss evig fornybar energi, 200 mils fiskerisone som vi kontrollerer fordi vi sa nei til EU, og olje- og gassressurser som vi bestemmer over fordi vi ikke solgte de til ConocoPhillips og private selskaper.

At vi nå er i ferd med å gjøre det motsatte, nemlig privatisere eiendomsretten til vår aller viktigste ressurs, fisken i havet, er et paradoks. Men ettersom vi mangler en adel i landet mener vel vår mørkeblå regjering at det er på tide vi skaffer oss noen kvotebaroner. Men det får være en annen diskusjon.

I all vår egenrådighet blir vi likevel som pattelam å regne sammenlignet med irer, skotter, baskere og kataloniere. Ingen norske fylkesting har vært inne på tanken om løsrivelse fra nasjonalstaten. Ikke en gang Sametinget har erklært Sameland som egen republikk. Nei da, vi er vel fornøyd med det landet og den hovedstaden vi har. Vi trives best i våre små kommuner og fylker, det er jo likevel Oslo som bestemmer.

Paradokset er at i Norge, som er et av Europas mest sentralstyrte land, er det sentralmakten som jobber for å skape større og sterkere regioner. Mens regionene kjemper imot! Nå er innholdet i regionreformen riktig nok temmelig uklart, men at dette er et skritt mot større regionalt selvstyre er det ingen tvil om.

Vi nordinger har alltid vært bortenfor folkeskikken og utenfor pengesekken, det er vi vant med. Så da kan det vel fortsette sånn. Oslo kan bestemme om sykehuset skal legges ned, om flyplassen skal bygges ut, eller om det skal bygges jernbane til avkrokene her nord. Det er helt i orden, vi får jo fortsatt bestemme hvor lenge butikken kan holde åpent og når puben skal stenge. Å slå Nord-Norge sammen til en region med utvidet selvstyre er en farlig sak. I Bodø brøt det ut panikkangst, de trodde de ville bli styrt fra Tromsø. Vadsø sank ned i depresjon, de frykter en ny evakuering.

Norge er ikke sammenlignbart med andre land. Historikeren Kjetil Jakobsen har gjort noen interessante refleksjoner over hvorfor det er slik. Regionene i Europa er blitt styrket gjennom økonomiske overføringer og mer selvstyre etter at nasjonalstaten ble med i EU. Finsk Lappland er et nærliggende eksempel. Men i Norge må regionaliseringen tvinges på innbyggerne. Professor Jakobsen forklarer det slik:

«Østland, Vestland, Trøndelag og Nord-Norge har ingen tradisjoner for egen statsdannelse eller regionalt styre. I Norge er styringsnivåene administrativt skapte. Landet har kommuner og fylker, ikke grevskaper og frie byer. Stolte selveiende bønder ja, men med unntak av embetsmennene og arbeiderbevegelsen savner Norge historisk sett styringseliter med utsyn utover det kommunale».

Jakobsen har utvilsomt et poeng. Fjellene stenger for utsyn og en trivelig kommune er jo ikke helt det samme som et grevskap eller baroni. Vi liter oss på at hovedstaden Oslo er lydhør og lar oss leke selvstyre i kommuner med noen hundre eller få tusen innbyggere. Visstnok er de ganske arrogante og kunnskapsløse der nede i Oslo-gryta, men vi får stort sett være i fred. Oslo stabiliserer på en måte motsetningene og krangelen mellom distriktene.

Den nordnorske lydigheten overfor Oslo, ta med Bergen og Trondheim også, er forunderlig. Har århundrer med underkastelse blitt en del av vår identitet?  Vi godtar det meste. Vi lar søringan og vestlendingan bestemme, men fanden er løs hvis vi får mistanke om at nabofylket eller nabokommunen skal styre over oss.

Jeg har problemer med å finne noen logikk i dette. Mangler vi tillit til hverandre, mangler vi tro på oss selv, mangler vi evnen til å samarbeide? Som det framgår av det jeg skriver her; jeg er forvirret og svarløs. Men en ting er jeg sikker på; denne landsdelen, disse områdene i verden har store og spennende muligheter.

Det er selvfølgelig banalt, men jeg tar sjansen på å blande fotballfilosofi inn i den nordnorske debatten. Da Nils Arne Eggen lanserte sin go`fot teori, som gikk ut på at laget var viktigere enn enkeltspillerne, da utrettet Rosenborg mirakler og var Nordens suverent beste lag. Da Simo Valakari kom til Tromsø la han sterk vekt på samhandling. Gradvis utviklet TL seg til å bli eliteseriens mestvinnende lag.

Ja da, fotball og politikk er to forskjellige ting. Men jeg måtte bare nevne det.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse