Det er ikke merkelig at regjeringen ble skeptiske til Fleischer.

Helten fra Narvik 1940, general Carl Gustav Fleischer, er fortsatt omdiskutert. Ikke hans innsats i kampene ved Narvik i 1940, der er nesten alle enige i at han gjorde en stor innsats. Men hvorfor ble Fleischer nektet stillingen som norsk forsvarssjef i London 1942, og hvorfor ble Fleischer nærmest degradert fra å være hærsjef for den norske eksilstyrken i Skottland til å bli militærattasje i Canada?

Som kjent endte Fleischer sitt liv for egen hånd i Ottawa 19. desember 1942, dagen etter at Kongen i statsråd ga Fleischer Krigskorset med sverd. En tildeling Fleischer tragisk nok ikke fikk vite om før han døde.

Norges regjering under krigen var Arbeiderparti-dominert. Forholdet mellom Fleischer og Arbeiderpartiet hadde ikke vært godt. I mange år var Arbeiderpartiet fiendtlige til offiserene og hele forsvaret, noe en offiser som Fleischer selvsagt reagerte sterkt på. I 1932 hadde Fleischer vært underskriver av et opprop til støtte for Vidkun Quisling, dengang forsvarsminister i Bondepartiets regjering og en hovedmotstander for Arbeiderpartiet. 17. mai 1940 holdt general Fleischer en tale der han refset Arbeiderpartiets forsvarspolitikk før krigen, og dette illojalt nok midt under en pågående krig. Og sist, men absolutt ikke minst, 4. juni 1940 sendte general Fleischer et brev til kongen der han bad kongen og regjeringen om å bli i Norge på tyskernes nåde. Alt dette har vært kjent.

I sin siste bok i serien “Haakon & Maud, Hjemlandet”, kommer Tor Bomann-Larsen med flere opplysninger. I juni 1941 fikk general Fleischer et brev fra offiserer i Norge som i hemmelighet hadde dannet det som skulle bli motstandsorganisasjonen Milorg. Fleischers øverste sjef, statsminister Johan Nygaardsvold, fikk utrolig nok først vite om dette i oktober. Omtrent samtidig fikk regjeringen Nygaardsvold et brev fra de menn i Oslo som senere skulle bli til Hjemmefrontens Ledelse. Her foreslo disse at forsvarsminister Ljungberg skulle byttes ut med general Fleischer.

For regjeringen framsto dette som et opplegg om å sjalte ut den Arbeiderparti-dominerte regjeringen med et styre av kongen, norske offiserer og en borgerlig-dominert krets i Oslo. Disse forslagene kom også bare ett år etter at noen av de samme Oslo-mennene hadde arbeidet for å avsette kongen og regjeringen til fordel for et tysk-støttet Riksråd. Det er ikke merkelig at regjeringen ble skeptiske til Fleischer.

Hvordan endte dette? Den upolitiske Høyre-sympatiserende offiseren Ljungberg måtte riktignok gå av som forsvarsminister, men han ble erstattet som forsvarsminister av Oscar Torp, Arbeiderpartiets mangeårige formann og statsråd.

Fleischer ble altså istedet militærattasje i Canada. Kong Haakon VII nektet å gripe inn til fordel for Fleischer. Som tidligere støttet kongen Norges lovlige regjering. Det hadde kongen gjort helt siden 9. april 1940, selv om mange av kongens venner og andre samfunnstøtter hadde bedt han bryte med regjeringen Nygaardsvold.

Kongen og regjeringen sto fast og sammen, både i motstandslinjen mot tyskerne, og i å opprettholde grunnloven og demokratiet. Regjeringen Nygaardsvold hadde gjennom Elverumsfullmakten Stortingets og dermed folkets tillit. Og som kongen skrev i et brev: «jeg synes at jeg som en regel bør være det samme sted som min regjering.» Både fysisk og i holdninger.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

7
158