Harald Dag Jølle er historiker ved Norsk Polarinstitutt og er spesialist på polarhistorie. Han har skrevet flere bøker, deriblant om Fridtjof Nansen.

Vitenskapelig merkevarebygging

Harald Dag Jølle spør om tidligere polarhelter brukes som merkevarebygging for forskere.

Brukes linken til tidligere storheter til noe annet enn å kaste glans over egen virksomhet?

Norge har fått et forskningslandslag. «Arven etter Nansen» er et storstilt prosjekt jobbet fram av åtte institusjoner med solid kompetanse innen polar- og havforskning. Med et totalbudsjett på 740 millioner skal de utforske det nordlige Barentshavet, kan vi lese i et innlegg i Nordlys, signert prosjektledelsen. Det er ei fantastisk satsing!

Det er flott at dagens naturvitere ser til historien og knytter sin utforskning av verden til folk som har vært der før dem. I dette tilfellet Fridtjof Nansen med sin «Fram»-ekspedisjon. Nansen-linja blir stadig trukket av ulike vitenskapsdisipliner. I år er det 100 år siden nordlyspioneren Kristian Birkeland døde, også han et yndet forbilde for dagens fysikere, og Universitetet i Oslo legger opp til stor markering. Det Norske Videnskaps-Akademi har fra 2003 delt ut Abelprisen, navngitt etter den verdenskjente matematikeren. For å nevne noe. Men, og her kommer mitt kritiske spørsmål, brukes linken til tidligere storheter til noe annet enn å kaste glans over egen virksomhet? Setter dagens forskere seg inn i problemkompleksene pionerene sto overfor? Spørres det hva som var deres mandat, forutsetning og samtidsbidrag? Eller tydeligere: brukes de kun til merkevarebygging? En får nemlig av og til inntrykk av det.

I innlegget «’Landslag’ skal forske i Arktis» (12. mai 2017) står det blant annet: «Det er 125 år siden Norge bygde sitt forrige isgående fartøy, ‘Fram’». Det er feil. Det er i neste måned 100 år siden Roald Amundsen sjøsatte «Maud». «Maud»-ekspedisjonen hadde et større vitenskapelig program enn «Fram». Fra 1918–1925 utforsket den polare farvann, og Harald Ulrik Sverdrup kom hjem med et unikt materiale som bidro sterkt til å bygge opp det særdeles solide geofysiske miljøet i Bergen – som er en viktig forutsetning for at vi kan snakke om et «landslag» i dag.

Artikkelforfatterne skriver videre: «Norge har en stolt tradisjon for forskning på arktiske havstrømmer, isforhold og økosystem – en historie som går tilbake til Nansens ferd over Polhavet i 1893–96.» Nansen og «Fram»-ekspedisjonen var viktig, åpenbart. Men også han hadde sine avgjørende forløpere. Den norske Nordhavsekspedisjonen fra 1876–1878 hadde lagt grunnsteinen for norsk havforskning. Det var i denne tradisjonen Nansen var skolert, og havforsker Henrik Mohn var pioneren, noe Nansen selv var veldig tydelig på. I 1915 skrev han f.eks. at Mohn hadde «vært den fremragende stifinner, som brøt nye veier.»

Artikkelforfatterne avslutter med at «Når oppgavene blir store kan vi se til Nansen. Han satte seg store mål, og samlet den beste kompetansen.» Også det er ganske problematisk å hevde. Nansen satte seg store mål, ja, men han klarte aldri å samle den beste kompetansen rundt seg. Han ønsket å lage et landslag innen havforskning ved landets eneste universitet, i Kristiania. Men Nansen var ingen taktisk politiker. Forsøket endte i en kamp mellom institusjonene og en opprivende lokaliseringsstrid, og resultatet ble at havforskningstyngdepunktet havnet i Bergen. Uten Nansen. Forskningshistoria har noe å lære oss, også på dette feltet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer