BLODIG FORTID I VÅRT NABOLAND: Henrettelser i Länkipohja under den finske borgerkrigen i 1918. Bildet er brukt i Morten Jentofts bok «Finland 1918», og er gjengitt med forlagets tillatelse.

Vitner til Finlands blodbad

Vårt naboland Finland har i sin nære historie vært ført gjennom en malstrøm av krig, terror og død.

Body bilder: 

Mot slutten av første verdenskrig ble drømmene om et selvstendig Finland til virkelighet. Men årsskiftet 1917–1918 var også starten på en borgerkrig, et blodbad, et traume. Bakgrunnen var denne:

I mars 1917 ble tsar Nikolaj 2. ble tvunget til abdikasjon. Det russiske imperium knaket i sammenføyningene, og i november tok bolsjevikpartiet makten. Lenins revolusjon var i gang. Da brøt det borgerlige senatet i Finland båndene til Russland, og 6. desember 1917 erklærte Finland sin selvstendighet.

Målet om finsk selvstendighet var ikke forbeholdt de borgerlige. Sosialdemokratene hadde over tid også markert en selvstendig linje. Men finske sosialister og borgerlige var allikevel dypt splittet.

Under Tsaren var det ikke tillatt med en egen finsk hær eller eget nasjonalt politi. I stedet oppsto de halvmilitære røde garder på sosialistisk side og beskyttelseskorpsene på borgerlig side. En storstreik i november 1917 radikaliserte begge partene. Krigsutviklingen virket på samme måte. Mens den revolusjonære delen av den sosialistiske bevegelsen ble oppildnet og oppmuntret av Lenin, ble den borgerlige siden – de «hvite» – oppmuntret av større tysk dominans i Østersjø-regionen i siste fase av første verdenskrig. Samtidig ble røde garder og beskyttelseskorps utviklet til regulære militære avdelinger. Finne sto mot finne.

Fra norsk side var det direkte engasjementet lite. Morten Jentofts bok Finland 1918 handler om noen av de få fra norsk side som var vitne til de blodige krigshandlingene. Boka er utgitt til hundreårsminnet etter den finske borgerkrigen, men har en lang forhistorie. I 1987 møtte Jentoft den 87 år gamle Lars Roine, en mann med fortid som rødegardist under borgerkrigen. Dermed var interessen vakt. Det måtte bli en bok.

Jentofts grep er å skildre borgerkrigen ved å følge de to «ambulansene», det vil si de små feltsykehusene, som ble sendt fra Norge til Finland i 1918. Med støtte og godkjenning fra Forsvaret, sendte Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening et feltsykehus hver. Tre av legene skrev ned hver sin beretning om det de hadde opplevd. Dette er Jentofts viktigste kilder. Og de forteller mye. Men om enkelte ting råder en taushet, og kanskje er den talende.

Jentoft antyder dette i flere kapitler. Et eksempel er massehenrettelsene i Jämsä og Länkipohja. Mange titalls rødegardister ble her summarisk henrettet av de hvite. Flere av de norske sanitetsfolkene var til stede eller de befant seg i nærheten. Likevel ble ikke disse hendelsene omtalt i noen av rapportene. Hva kan årsaken ha vært? Var det for ubehagelig og ondt? Eller var det noen av helsearbeiderne som mente at det var nødvendig for de hvite å gå så hardt fram? Noe klart svar får vi ikke, og kanskje er det også umulig å gi noe endelig svar.

Det er også tenkelig at det som ble rapportert og skrevet ned kan ha å noe gjøre med forholdet mellom de norske feltsykehusene, Forsvaret og politiske myndigheter. Arbeiderpartiet oppfattet det slik at feltsykehusene skulle gi hjelp til begge parter i borgerkrigen. Men i praksis var det Forsvaret som håndterte denne saken, og herfra var retningslinjene klare: Feltsykehusene skulle melde seg for general Gustaf Mannerheim, sjefen for de hvite styrkene. De mest sentrale borgerlige politikerne som engasjerte seg, og som holdt kontakten med Forsvaret, støttet denne linja.

Om enkelte grusomme hendelser ikke ble innrapportert, så var det mange andre som ble det. Finland 1918 er derfor først og fremst en skildring av hvordan landet nesten ble revet i stykker av sterke motsetninger, og ført gjennom en malstrøm av krig, terror og fangeleirer der døden herjet.

De norske helsearbeiderne, de fleste av dem kvinner, var ikke i Finland under de innledende stridighetene; de kom dit i slutten av februar 1918. Da hadde kampene vart i en måned. Men de var i sanitetstjeneste under noen av de mest intense stridighetene. Det toppet seg frem mot slaget om Tammerfors, som var et definitivt vendepunkt til fordel for de hvite. Her var sanitetsfolkene fortsatt vitne til summariske henrettelser; de behandlet omfattende skuddskader (mange var skutt på kloss hold), infeksjoner, og mer. Mange av soldatene var unge; hver fjerde soldat som mistet livet var under 20 år.

Da general Gustaf Mannerheim arrangerte en stor parade i Helsingfors 16. mai, var borgerkrigen over. Men virkningene av den fortsatte, skriver Jentoft. Det som kanskje har vært aller tyngst å bearbeide for ettertida, er at flere mennesker døde i fangenskap – etter at krigen var over – enn i direkte kamp. Det offisielle tallet sier at 9403 døde i kamp, mens 13446 døde i fangenskap. Det var også flere som ble henrettet (9720) enn antall døde i kamp. Totalt var det 36640 finner som mistet livet.

«Borgerkrig». Ordet lyder kanskje fremmed i en nordisk kontekst. Men det hendte i Finland 1918. For å få kunnskap om det som hendte, er Morten Jentofts bok et godt sted å starte.

Bok: Finland 1918. Av Morten Jentoft
Utgivelsesår: 2018
288 sider, Gyldendal forlag
.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse