Her gikk det ut en enkel sms til foreldrene. Det burde gått ut en alarm. Slik det ville gjort om en voksen person hadde blitt avkledd, steinet og heist opp etter beina, på tur hjem fra jobben.

En sju år gammel gutt skal ha blitt mobbet på det groveste på en skole i Alta. Gjerningspersonen, eller personene, kledde av ham buksene, steinet ham og løftet ham deretter opp etter beina. Foreldrene til mobbeofferet fikk beskjed om episoden på en sms.

Skolens måte å varsle foreldrene på, bekrefter mistankene som alltid kommer snikende når samfunnsproblemet mobbing kommer på den offentlige dagsordenen: bryr vi oss egentlig nok om dette? Er det blitt så dagligdags at det holder med å informere om volden på en nøktern sms?

Kan vi tenke oss følgende oppslag i pressen: “Mann (46) overfalles daglig på vei til jobben”, eller “Kvinne (28) bankes jevnlig på arbeidsplassen”?

Selvfølgelig kan vi ikke det. Det er da også en absurd tanke. For om voksne mennesker hadde blitt utsatt for det som mange barn dessverre opplever til daglig, ville det blitt en sak for politiet og domstolene. Vi ville aldri akseptert en hverdag der voksne folk  var livredde for hva som kunne skje på veien til jobben, eller måtte gå lange omveier for å unngå erting, slag og spark.

Når det gjelder de mest vergeløse blant oss, ungene, er det annerledes. Vi kan selvsagt ikke sette inn politi og påtalemyndighet når det gjelder mindreårige, men det må være lov til å spørre om vi voksne er tøffe nok når vi konfronteres med mobbe-problemet.

Det settes inn tiltak, svarer skoleledelse og eventuelt også det øvrige hjelpeapparatet når grove mobbesaker kommer for en dag. Hvilke tiltak? Og hvor lenge varer de? For problemet er jo at er man først blitt et mobbeoffer, så er risikoen stor for at man forblir det, gjennom hele skoletiden. Og mobberne er ofte de samme.

Nå har saken fra Alta også nådd kunnskapsministerens bord. Torbjørn Røe Isaksen har fått mange slike saker i løpet av sin statsrådstid, og han har da også grepet tak i problemstillingen og forsøkt å gjøre noe med den. Men dette er seig materie. Sterke interesser er inne i bildet, ikke minst fra foreldrenes side. Hvem skal - i ytterste konsekvens - være nødt til å bytte skole? Offeret eller mobberen?

Hittil har det vært offeret. Gutten eller jenta som lider seg gjennom skoledagen og som til slutt tar mot til seg og melder fra, er også den som må ta konsekvensene av medelevenes ugjerninger, og bytte skole for å få fred. Kunnskapsministeren, og alle vi andre med litt rettferdighetssans, mener det bør være omvendt. Men i realiteten er det ikke så enkelt.

I en diskusjon om temaet for en tid tilbake, ble jeg fortalt at jeg måtte huske på at mobberen også er et offer.

Virkelig? Hvis alle er ofre i slike saker, også de med trang til å plage eller skade de antatt svakeste i flokken, har vi ikke da begravd begrepet menneskelig, fri vilje? Og fratatt individet ansvar for egne handlinger, også når man er ganske liten?

Strømmen av mobbesaker blant barn virker uendelig. Nå er det også meldt om tilfeller helt ned på barnehagenivå. Det starter med andre ord tidlig, det som kan bli en traumatisert barndom, med store konsekvenser seinere i livet. Vi har lest og hørt hjerteskjærende fortellinger om små jenter og gutter som gikk rundt og var livredde gjennom hele skoletiden. Vi har til og med  sett saker der unge mennesker har tatt livet av seg, på grunn av mobbing. Vi har hatt kampanjer mot mobbing, løftet opp av våre fremste folkevalgte. Men effekten av kampanjer svekkes over tid, til det til slutt ikke er noe igjen av dem. Derfor gjenstår det å spørre om vi voksne tar problemet tilstrekkelig på alvor?  

Saken fra Alta er dessverre symptomatisk. Her gikk det ut en enkel sms til foreldrene. Det burde gått ut en alarm. Slik det ville gjort om en voksen person hadde blitt avkledd, steinet og heist opp etter beina, på tur hjem fra jobben.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
503

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
43