Kommentarfeltene i seriøse aviser likner mer og mer dem man ser på svært suspekte nettsteder og sosiale medier. Det meste i disse spaltene er støy uten informasjonsverdi, men redaktørene tør ikke fjerne annet enn det som kommer helt på kant med straffeloven. Denne støyen fortrenger budskapene og er en reell trussel mot ytringsfriheten, skriver Kristoffer Rypdal.

Ytringsfrihet versjon 2.0

Få i Norge mener vel at Donald Trumps twittermeldinger er et ideal for politisk formidling. Vi kan le overbærende, men jeg er personlig ikke i tvil om at hvis vi ikke tar tak i dette problemet nå, så har vi samme tilstander i Norge om få år.

For et par uker siden hadde jeg et innlegg i nordnorskdebatt med tittel ”Ytringsfrihet som automatvåpen”, der jeg kommenterte en sak fra Tone Angell Jensen i samme avis. Jensen syntes kommentaren min bare var ”for utrolig” så hun måtte publisere en lenke til  den på facebook. Det er jeg selvsagt glad for. Jeg setter jo alltid pris på at det jeg skriver blir spredt og lest. Av kommentarene som er kommet, både i kommentarfeltet i nordnorskdebatt og på facebook, ser jeg at det kan være nødvendig med  en utdyping og at debatten om ytringsfriheten i kjølvannet av Listhaug-saken på ingen måte er over.

En ting som forundrer meg er at Jensen og andre synes å være så  opptatt av at jeg er professor. Dessverre er det tittelen jeg blir tildelt automatisk når jeg skriver på nordnorskdebatt. I noen sammenhenger er det greit - når jeg skriver om ting knyttet til faget mitt - men ikke i dette tilfellet. Her skriver jeg som en vanlig samfunnsengasjert borger. Men når jeg likevel må leve med akademiker-stemplet, så kan jeg gjerne minne om hvordan ytringsfriheten fungerer innenfor vitenskapen.

Her er det slik at alle  selvsagt kan ytre hva de vil. Jeg kan gå ut på torget og rope E=mc3, men intet vitenskapelig tidsskrift vil trykke det, fordi det er feil. Jeg kunne rope E=mc2, men ingen ville trykke det, fordi det er gammelt nytt. Jeg kunne rope at Einstein var en jævla bedriten bedreviter, men ingen ville trykke det heller fordi vi i vitenskapen har kjøreregler som setter krav til både form og innhold.  Det er altså en forskjell på å rope på torget og å publisere i anerkjente vitenskapelige tidsskrift, og  jeg kjenner svært få som mener noe annet. 

Likevel er dette systemet under kraftig press fra kommersielle såkalte ”open access” tidsskrift, der stadig fler ikke har et holdbart system for kvalitetssikring. Hvorfor er ikke dette bare bra? Er ikke dette ytringsfrihet i praksis? Vil ikke vitenskapen tjene på at alle syn slipper til i alle medier? Jeg overlater til leserne å finne svaret. Svaret er viktig, fordi det neste som må vurderes er om dette bare har relevans  for vitenskapelige ytringer, eller om det har gyldighet også på andre  samfunnsområder.

Internasjonalt ble ytringsfriheten fastslått i FNs menneskerettserklæring i 1948, men vitenskapelige tidsskrift driver fortsatt og sensurerer og refuserer innsendte bidrag. Dette kan de gjøre fordi ytringsfriheten ikke betyr at alle ytringer har samme rett til å slippe til i alle medier. En slik universell rett vil for eksempel være på kollisjonskurs med pressefriheten.

Pressefriheten er nært beslektet med ytringsfriheten, og den innebærer retten til å  opprette et medium og retten for redaktørene til å styre innholdet. Forleggere bestemmer selv hvilke bøker de skal gi ut og TV-kanaler hvilke program de skal sende. Disse frihetene har imidlertid lenge vært truet  av internettet og de sosiale mediene. Redaktørene er presset av annonsørene og nettbaserte  mediegiganter til å åpne opp for alt som kan øke eksponeringen. Det blir stadig færre medier som kan og tør satse på kvalitet eller en mindre salgbar redaksjonell linje. Kommentarfeltene i seriøse aviser likner mer og mer dem man ser på svært suspekte nettsteder og sosiale medier. Det meste i disse spaltene er støy uten informasjonsverdi, men redaktørene tør ikke fjerne annet enn det som kommer helt på kant med straffeloven. Denne støyen fortrenger budskapene og er en reell trussel mot ytringsfriheten.

Den siste tidens avsløringer om facebook og Cambridge Analytica viser det mange av oss har visst lenge - at de kommersielle mediegigantene samler og selger informasjon og styrer informasjonsflyten i en slik grad at de kan påvirke politiske prosesser og kanskje har de avgjort utfallet av presidentvalget i verdens mektigste land. Hvorfor og hvordan kan de gjøre det? Blant annet fordi de vanlige medienes redaktører er  satt ut av spill. Mediene makter i stadig mindre grad å fylle sin oppgave  som formidlere av en sivilisert og intelligent politisk debatt, og dette påvirker også politikken og politikerne. 

Få i Norge mener vel at Donald Trumps twittermeldinger er et ideal for politisk formidling. Vi kan le overbærende, men jeg er personlig ikke i tvil om at hvis vi ikke tar tak i dette problemet nå, så har vi samme tilstander i Norge om få år. Listhaug-saken er et forvarsel.

Jeg har etterlyst kjøreregler for ytringer fra våre fremste tillitsvalgte politikere, og blitt latterliggjort for det. Det er ikke så vanskelig som man skulle tro. Stortinget har strenge  regler for form og innhold servert fra stortingets talerstol. Arbeidstakere i de fleste foretak har regler for hva som kan formidles via foretakets nettsider og epost-servere. Liknende regler kan lett innføres for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Metoo-kampanjen har vist at det nytter å stille krav til at maktpersoner skal vise folkeskikk og dannelse. Hvorfor skal ikke dette også kunne gjelde for hvordan vi ytrer oss i det offentlige rommet?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse