Annonse
Jeg deler historiker Fredrik Fagertuns mening om at filmen «Ni liv» ga hjelperne en langt bedre eksponering enn det filmen «Den 12. mann» evner å gjøre. Så med bakgrunn i Zwarts hovedhensikt med denne filmen, er det vel grunn til å spørre om han maktet å realisere sine intensjoner? skriver Leif Harry Hansen.

"Ni liv" viser Baalsruds hjelpere mest respekt

Folket i Manndalen og deres dilemmaer blir etter min mening heller ikke gitt den oppmerksomheten de fortjener. Deres kløkt, dristighet og oppofrelse blir nærmest oversett i filmen.

Med bakgrunn i mine umiddelbare opplevelser under visningen av filmen «Den 12. mann» samt historiker Fredrik Fagertuns artikkel i Nordlys den 2. mars 2018, finner jeg det betimelig med noen kommentar som på den ene siden fullt ut støtter Fagertuns kritiske merknader og på den andre siden gir noen konstruktive synspunkt mht. form og innhold i gitte sekvenser av handlingen.

Da filmplanene ble lansert, ble det poengtert at denne filmen skulle ha fokus på hjelperne, for uten deres offervilje, heltemot og risikovillighet ville Jan Baalsrud ikke ha overlevd flukten fra Tofefjorden til Sverige.  Linge-soldaten Jan sin krigshelt-status skulle tones ned og begrepet avhengighet skulle både direkte og indirekte være iboende handlingen i filmen … eller sagt med andre ord, så var det faktisk hjelperne som var jo de virkelige heltene i dette eposet, og følgelig burde de bære frem beretningen slik de nærmest bokstavelig talt bar Jan Baalsrud fram til Sverige.

Da jeg hørte at det var den Hollywood-baserte regissøren Harald Zwart som skulle regissere filmen, virket det beroligende all den tid han både var nordmann og en anerkjent regissør. Samtidig ble jeg skeptisk siden han tilhører et miljø der det tradisjonelt gjerne tas så sterke kommersielle hensyn at det går på bekostningen av det historisk korrekte … enn si det etisk forsvarlige? Jeg fryktet rett og slett at filmklassikeren «Ni liv», en filmatisk bauta fra 1957, skulle lide den samme skjebne som en annen klassiker fra krigens dager, «Kampen om tungtvannet», fikk da den ble fulgt opp av Hollywood-produksjonen «Heroes of Telemark» med Kirk Douglas i en av hovedrollene. Altså, at det kommersielle aspektet med heltedyrking og romantisering ville overskygge det autentiske handlingsforløpet. Hvis det skulle skje, som i «Heroes of Telemark» sitt tilfelle, ville den egentlige historien enten bli fordreid eller rett og slett fortiet. For ikke spesielt faglig oppdaterte seere ville det avleires et inntrykk av at slik var det historiske forløpet. En velregissert spillefilm er et sterkt medium, og filmen «Den 12. mann» er uomtvistelig godt laget. Min skepsis viste seg dessverre langt på vei å være berettiget.

Hvorfor konstruere en organisert jakt i tysk regi når flukten i seg selv var dramatisk nok? Hvorfor bruke spilletid på irrelevante scener i iskaldt sjøvann med en konstruert tysk befalingsmann i sentrum, i stedet for å eksponere den indre spenningen som Marius Grønvold måtte ha når han risikerte å sette både sitt eget liv og sine nærmeste sine liv i fare … et dilemma som i ytterste konsekvens også satte et helt lokalsamfunn i fare? Filmen ville gis en annen og dypere dimensjon ved å følge hans prosesser både med seg selv og hans måte å organisere det hele slik at det ikke ble oppdaget innenfor et lite bygdemiljø fylt av tyskere.

Apropos indre spenning, Solhov folkehøyskole var tatt i bruk som tysk forlegning, og med bygget fylt av soldater og ledende befal snekret vaktmester Martin Jensen den skikjelken som Jan B. skulle fraktes på til fjells. I hjørnerommet over verkstedet var det kanskje et stabsmøte mens Jensen i kjelleren under produserte en nøkkelgjenstand for flukten videre, selve skikjelken. Hvorfor ikke bruke dette spenningselementet i filmen?

Folket i Manndalen og deres dilemmaer blir etter min mening heller ikke gitt den oppmerksomheten de fortjener. Deres kløkt, dristighet og oppofrelse blir nærmest oversett i filmen.

Kanskje det egentlig er tenkt slik at scenen der Jardar Johansen i en rolle som en kraftkar av en hjelper bærer Baalsrud på sine skuldre mens han vasser i land fra sjarken som har bragt han til Tyttebærvika i Kjosen, er den scenen som tar opp i seg alle hjelpernes bidrag for å bringe Jan i sikkerhet? Altså, de «bar han» fra Toftefjorden til Sverige!  Hvis dette er en slik symbolsk scene, er det godt tenkt, men er det nok for å dedikere hele filmen til hjelperne?

I likhet med Fagertun vil jeg rose filmen for flott fotografering og gode skuespillerprestasjoner, men vi burde ha vært spart for banaliteter som i en av sluttscenene der en kjøre-rein på eget initiativ dytter skikjelken over grensen … eller at skarpskyttere i fingerte grenseposter ikke treffer sine mål kun noen få meter unna vakttårnet. I samme slengen er det vel også – som for øvrig også Fagertun påpeker – lite troverdig at Marius og Gudrun blir oppdaget av tyskerne og banket opp i fjæra nedenfor tømmerhytta i Revdalen? Det må vel være et poeng at handlingen i slik spillefilmen gjøres mest mulig sannsynlig, spesielt i filmer basert på historiske hendelser!

Noen ganger overgår virkeligheten enhver fantasi, og som «episk dokument» står den offisielle beretningen om flukten fjellstøtt på egne ben! Den er så utrolig at den overgår enhver fantasi og følgelig har den vel i seg alle de dramaturgiske element som må til for å skape en spenningsfilm der den barske naturen og de reelle omstendigheter er kulisser så det holder?

Jeg deler også Fagertuns mening om at filmen «Ni liv» ga hjelperne en langt bedre eksponering enn det filmen «Den 12. mann» evner å gjøre. Så med bakgrunn i Zwarts hovedhensikt med denne filmen, er det vel grunn til å spørre om han maktet å realisere sine intensjoner? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse