Annonse
Det finnes ikke fnugg av saklig grunnlag for å hevde at reindriftsutviklinga på 1700-tallet kan taes til inntekt for at den var med på å svekke karasjokbefolkningas rettigheter innenfor sitt gamle område, skriver historiker Steinar Pedersen. (Foto: Ola Solvang)

Reindrifta sikra Indre-Finnmark som en del av Norge

Reindriftssamene kom til å få avgjørende betydning for at nåværende Indre Finnmark, inklusive Ávjovárri, ble en del av Norge i 1751. Dét var på ingen måte selvsagt. 

Finnmarkskommisjonen kom like før jul 2019 med en meget grundig utredning om eiendoms- og bruksrettigheter i det området som i dag er Karasjok kommune, og konkluderte med at befolkninga i Karasjok er eiere av grunnen.

I den anledning har FeFo engasjert advokatfirmaet Hjort til å lage en motmelding, som skal vise at karasjokfolket ikke er eiere og at Finnmarkskommisjonen tar feil – for øvrig samme firma FeFo har brukt tidligere for å avvise lokale rettskrav som har vært fremma.   

Hjort har en rekke anførsler om at Finnmarkskommisjonens historiske dokumentasjon ikke er holdbar. Når det gjelder disse «korreksjonene» er det nok å ta av. Her vil jeg bare ta opp to forhold - Reindriftas rettsskapende stilling før midten av 1700-tallet, og dens betydning for at Karasjok ble en del av Norge ved grensefastsettelsen i 1751.

I Hjorts dokument – “Rettslig vurdering av Finnmarkskommisjonens rapport felt 4” – viser man også, på en ryddig måte til et tidligere arbeid av undertegnede. Der skriver jeg at det er grunn til å nyansere det lenge gjeldende synet på reindriftsnomadismen, nemlig at det bare skjedde en ekspansjon fra innland mot kyst. Men – at man i første halvdel av 1700-tallet kan registrere at også samer fra kyst- og fjordområdene trekker innover i landet om vinteren, og at denne tilpasningen var allment akseptert (NOU 1994: 21, Bruken av land og vann i Finnmark, Del II. Kap. 5).

Undertegnede skriver ikke noe om rettsvirkningene av denne utviklingen. Der skilles advokatfirmaets og mine veier, samtidig som ryddigheten i Hjorts fremstilling blekner. Hjort tar nemlig den beskrevne utviklinga som et uttrykk for at det gamle siidasystemet var brutt ned før midten av 1700-tallet, og at «nomadisk reindrift fra kysten historisk representerte en inntrenging utenfra sett fra lokalbefolkningen i Karasjok sin side» og at «karasjokbefolkninga ikke hadde vært enerådende i flere hundre år».

Hadde verden vært så enkel som det, hadde det ikke vært vanskelig å være historiker. Det er nok enklere å være advokatfirmaet Hjort, som vanskelig kan skrive noe som ikke er i tråd med oppdraget fra klienten. Dette gjelder også med hensyn til reindriftsutviklinga i Finnmark før midten av 1700-tallet, og ikke minst rettsvirkningene av den.

Mange av de reindriftssamene som var registrert som «danske» rundt midten av 1700-tallet, dvs. fra sjødistriktet, hadde nemlig sin opprinnelse i bl.a. Karasjokområdet.

Hvorfor det? Jo – fordi danske myndigheter på begynnelsen av 1700-tallet innskjerpa at ingen “grensefinner” fikk drive næring i sjødistriktene, med mindre de var «Kongens tro Undersaatter», og betalte skatt til ham. Blant annet i bygdebok for Alta, 1990, finner vi at en god del fjellsamer fra Kautokeino og Ávjovárri (Karasjok) valgte å bli dansk-norske undersåtter i perioden mellom 1700 og 1720. Fra da av danner disse kategorien «Altens Fjeldfinder». Tilsammen dreide dette seg om 13 familier, 7 fra Ávjovárri og 6 fra Kautokeino – 20% av samtlige fjellsamer i Finnmark på den tid (s. 178 flg.).

Man kan vel vanskelig si at disse, med opprinnelse i Ávjovárri, var inntrengere som svekka rettighetene til folk i Karasjok når de fortsatte å bruke sine gamle vintebeiteområder, men av danske myndigheter var tvunget til å skrive seg inn som danskekongens undersåtter.

Det finnes kort og godt ikke fnugg av saklig grunnlag for å hevde at reindriftsutviklinga på 1700-tallet kan taes til inntekt for at den var med på å svekke karasjokbefolkningas rettigheter innenfor sitt gamle område.

Ved grensefastsettelsen i 1751 bidro reindriftssamene med vinterbeite i Ávjovárri (Karasjok) og Kautokeino, også til et annet meget viktig rettsstiftende forhold. De kom til å få avgjørende betydning for at nåværende Indre Finnmark, inklusive Ávjovárri, ble en del av Norge i 1751. Dét var på ingen måte selvsagt. 

Rettshistorikeren Gudmund Sandvik behandler dette temaet i artikkelen «Ei forelda lære: Statens umatrikulerte grunn i Finnmark», i 1980. Der stiller han spørsmålet om hva som var årsaken til at Finnmarksvidda kom under norsk suverenitet i 1751. I den forbindelse legger han stor vekt på major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra første halvdel av 1700-tallet.

På bakgrunn av den informasjonen Schnitler da fikk, konstaterte han at bl.a. samebyene Kautokeino og Ávjovarre førte reinen til sommerbeite ved kysten, og brukte vidda som vinterbeite. Alle disse samene levde også av jakt på dyr og fugler, fisker i elver og vatn, ved siden av tamreinholdet. I den forbindelse anførte Schnitler selv:

”På denne og ingen anden Maade kan denne Lappiske Nation subsistere, og deres Fæderneland, som Lappe-Marken er, taaler ingen anden slags Indvaanere, thi for Bønder-folk er det ubeboeligt, ubrugeligt”.

I moderne språkdrakt:

På denne og ingen annen måte kan denne samiske nasjon bestå, og deres fedreland som Lappmarken er, tåler ikke andre slags innbyggere – for bondefolk er det ubeboelig, ubrukelig.

Det vil si at samene på Finnmarksvidda, inntil da under svensk jurisdiksjon, kunne bare holde tamrein om de fortsatt kunne holde på de årlige sommerflyttingene til kysten. Sandvik er helt klar på hva dette innebar: “Flyttinga med tamreinen vart dermed den avgjerande grunngjevinga for å legge vidda til Norge”.

Og – “takka vere samisk bruk av landet, ut frå samebyane Kautokeino, Avjovarre, Karasjok, Arritsby og Juxby, kunne Finnmarksvidda koma under norsk suverenitet i 1751».

Jeg tror ikke dette er forenlig med postulatet til Hjort om at reindrifta hadde brutt ned rettighetene til folk i Karasjok midt på 1700-tallet.

  • Steinar Pedersens doktorgradsavhandling handler om Lappekodisillen og de samiske grenseoverflyttende rettighetene på grensa mellom Finnmark og Sverige/Finland fra midt på 1700- til midt på 1800-tallet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse