Annonse
Strafferettselementet gjør det ytterligere relevant å sette spørsmålstegn ved om jordutvisningssakene fra Nesseby kan bære Høyesteretts generalisering om at 1775-resolusjonen i første rekke dreide seg om tildeling av jord, skriver Steinar Pedersen. Foto: Dan Robert Larsen, NRK

1775: Straffebestemmelser for å gjennomføre jordinndelingsresolusjonen i Finnmark

Prestene var tilfredse med at de fikk angitt jordeiendommen i kirkeboka. Dermed hadde de oppfylt det formelle kravet som myndighetene i København hadde stilt, og unngikk dermed rettsforfølgelse for brudd på sin embetsgjerning.

I en interessant kronikk, Faktum og jus i Nesseby, skriver Oddmund Enoksen at hvis undertegnede graver dypt nok, er det mulig å meine at Høyesterett har lagt til grunn et feil faktum. Nye dokumenter eller andre bevis kan falle annerledes ut enn det Høyesterett konkluderte med i dommen fra 2018.

I den forbindelse vil jeg peke visse sider av resolusjonen som til nå har vært lite fokusert.

Sto folk i kø for å få papirfesta eiendommene sine? Det ser ikke slik ut. Hadde de gjort det, ville det ikke vært nødvendig med straffebestemmelser for å få gjennomført ordninga. Selv om det ikke sies direkte, er det nettopp dette som skjer gjennom at det i paragraf 41 i den siste monopolhandelsforordninga for Finnmark av 20.8.1778, kom inn en bestemmelse som innskjerpa at folk skulle pålegges å få papir på jord på den jorda de brukte.

Der het det at på de stedene hvor jordinndeling allerede var skjedd, ville prestene bli bøtelagt med 10 riksdaler, hvis de vidde ungkarer som ikke kunne framvise et eget Jord- Uddelings-Brev, eller plasseddel fra amtet. Denne skulle gjelde for en brukbar eng, eller en plass hvor det var mulig å rydde en fast bopel, … hvor saadan en nyegift kan nedsætte sig og have nogen Jordbrug til Hjelp med Fiske-søgningen.

Etter myndighetenes syn måtte altså brudgommen ha ytterligere ett næringsmessig bein å stå på, i tillegg til fisket. Prestene hadde altså plikt til – under trussel om streng straff – å påse at de mannfolkene som ba om å bli vidde, virkelig hadde et myndighetspapir på jord som tillegg til sitt fiskeri.

Kongens befaling - kravet om jordeiendom – som en forutsetning for ekteskapsinngåelse, ble selvsagt fulgt opp i praksis (Jf. Geir Wulf, Øyvind Ravna, Einar Niemi). Det vil si at vordende brudgommer – i tråd med 1778-retningslinjene fra København - la frem for soknepresten dokumentasjon på at de var jordeiere.  Et slikt tilfelle har man blant annet fra 1787. Det gjelder et par fra Deatnu/Tana som ble trolova i Unjárga/Nesseby kirke 4. august og ektevidd dagen etter. Den vordende brudgommen hadde ikke noen jordseddel. Likevel kunne han gifte seg fordi faren, med forloverne som vitner, hadde gitt ham to gressenger – Baarte-gjedde, og Aijo-gjedde.  Det er vanskelig å få f.eks. dette til å passe innenfor et system hvor kongen/staten delte ut av sin jord

Førstvoterende i Nessebysaka i Høyesterett vektlegger også kirkas registrering av jordeiendommer. I dommens pkt. 136 anføres nemlig at det på grunnlag av nedtegnelser i kirkebøkene, i årene mellom 1779 og 1789 skjedde 27 utvisninger utstedt for Nesseby kirkested (1789 – det året monopolhandelen ble oppheva).

Om bakgrunnen for dette heter det i pkt. 137 at registreringen i kirkebøkene var at det i den nevnte perioden gjaldt en forordning som stilte som vilkår for ekteskapsinngåelse at brudgommen, på steder der det var skjedd jordutvisning, kunne fremvise et jordutvisningsbrev.

I dommens pkt. 138 heter det at disse registreringene i kirkebøkene forteller at resolusjonen fra 1775 fikk betydning i Nesseby. Videre anføres at det materialet som er fremlagt for Høyesterett, gir klare holdepunkter for at det som ble registrert i kirkebøkene, var utvisninger som hadde skjedd etter bestemmelsene i jordutvisningsresolusjonen.

Slik som det er vist i eksemplet ovenfor, ser man imidlertid at et slikt bilde ikke er komplett. I tillegg er det ytterligere to grunnleggende spørsmål som ikke berøres eller drøftes av HR.

Det første gjelder fortolkning og vektlegging av eiendomsinnføringene i kirkeboka. Hva er de et uttrykk for?

Det andre spørsmålet, som for så vidt også har sammenheng med det første, men som heller ikke nevnes av HR, er hvorfor disse eiendommene ikke gjenfinnes i noen eiendomsregistre?

Ja – når det gjelder mange innføringer i kirkebøkene – er det et klart tegn på at allmuen måtte rette seg etter handelsforordningas bestemmelser om jordeiendom som vilkår for giftermål. Men - var det på grunn av at Nessebysamene higa etter å oppfylle kongens befaling - eller var det andre forhold som lå til grunn?

Jeg er så fri å anta at det var ganske andre faktorer som var mer tungtveiende enn et genuint ønske hos allmuen selv. Strafferettslige forhold som gjaldt både soknepresten og de unge mennene som ønska å tre inn i den hellige ektestand var nok mer tungtveiende.

Når det gjaldt presten så var han etter 1778-bestemmelsen hjemfallen til en straff på 10 riksdaler hvis han vidde noen uten et jordeiendomspapir. Det naturlige spørsmålet er om noen sokneprester hadde råd til å utsette seg for det, og samtidig også frykte straff for å sette seg opp mot enevoldskongens befaling? Man må tro at svaret er relativt enkelt. Prestene var tilfredse med at de fikk angitt jordeiendommen i kirkeboka. Dermed hadde de oppfylt det formelle kravet som myndighetene i København hadde stilt, og unngikk dermed rettsforfølgelse for brudd på sin embetsgjerning.

Det andre forholdet gjelder den vordende brudgommen. Etter bestemmelse fra 1778 kunne han ikke få gifte seg hvis han ikke kunne fremvise et papir på at han eide et jordstykke. I dag kan vi naturligvis spørre om hvorfor han da ikke bare kunne gå inn i et papirløst forhold med sin utkårede?

Det er der det andre strafferettselementet kommer inn. Ifølge gjeldende dagjeldende dansk og norsk lov var det strengt forbudt å leve sammen uten å være gift. I et slikt tilfelle ville både mannen og hans samboer være hjemfalne til strenge straffer. Jf. bl.a. Kong Christian den femtes norske lov, 15. april 1687. Cap. 18. Egteskab.

Hvem ville eller kunne utsette seg for det? Å skaffe seg et papir fra myndighetene var nok et mer fristende alternativ.

Strafferettselementet gjør det ytterligere relevant å sette spørsmålstegn ved om jordutvisningssakene fra Nesseby kan bære Høyesteretts generalisering i pkt. 135, om at 1775-resolusjonen i første rekke dreide seg om tildeling av jord (fra kongen/staten).

Og – hvorfor gjenfinnes disse ikke disse eiendomsinnføringene i jordebøkene?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse