Selv om 29 år ikke utgjør noe rundt tall, kan det på denne årsdagen for ratifiseringen være verd å merke seg hvilke standpunkter som ble lagt til grunn av våre øverste folkevalgte da de bestemte seg for å forplikte Norge til ILO-konvensjon 169 i 1990, skriver Øyvind Ravna.

Gratulerer med ILO-dagen!

Med andre ord var det ikke tvil i stortingsrepresentantens sinn om at samene var landets urbefolkning.

I dag, 20. juni, er det 29 år siden regjeringen Syse på vegne av Norge ratifiserte ILO‑konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, og dermed forpliktet Norge til konvensjonen. Forut for ratifiseringen hadde Stortinget i plenum gitt sin enstemmige tilslutning til dette. Selv om 29 år ikke utgjør noe rundt tall, kan det på denne årsdagen for ratifiseringen være verd å merke seg hvilke standpunkter som ble lagt til grunn av våre øverste folkevalgte da de bestemte seg for å forplikte Norge til konvensjonen i 1990. En særlig grunn til det er kontroversene rundt vedtakelsen av konsultasjonsloven - som nettopp er en lov foreslått for å følge opp forpliktelsene i ILO-konvensjonen.

Den 7. juni 1990, før plenumsbehandlingen i Stortinget, ble spørsmålet om ratifisering av ILO-169 behandlet i Kommunal- og miljøvernkomiteen med Karita Bekkemellen (Ap) som saks­ordfører og Johan J. Jakobsen (Sp) som ansvarlig statsråd. Representanten Inger Pedersen (Ap), innvalgt fra Nordland, uttalte under komitedebatten at konvensjon var en sikkerhetsventil, ikke bare for urbefolkninger i sin alminnelighet, men også for samene i vårt land. Deretter påpekte Pedersen at: «Både reindriftssamene og sjøsamene vil gjennom denne konvensjonen bli sikret rettigheter til land og vann». Med andre ord var det ikke tvil i stortingsrepresentantens sinn om at samene var landets urbefolkning. Hun påpekte også, med henvisning til den tidl. ILO-konvensjon nr. 107, som Norge fant ikke å ratifisere pga. dens assimileringsmålsetting, at «denne målsettingen nå heldigvis [er] et tilbakelagt stadium».

Stortingsrepresentanten fra Nordland understreket også at ILO-169 påla regjeringene å komme på talefot med urbefolkningene: «Selv om det er de respektive lands regjeringer som får styringsretten, pålegges myndighetene plikt til å samrå seg med urbefolkningen. Målsettingen med disse samrådene skal være å oppnå enighet». Hun viste videre til at dersom dette ikke blir fulgt opp i praksis, kan landet bli innklagd for ILOs organer, noe som innebar at urfolk har «fått et viktig ris bak speilet overfor nasjonale myndigheter som ikke etterlever konvensjonens forpliktelser».

Høyres representant John G. Bernander (som senere ble kringkastingssjef) holdt også et lengere innlegg til støtte for ratifiseringen på denne junidagen i 1990. I innlegget framholdt han at «[d]et vernet som først og fremst er lagt til denne konvensjonen, gjelder urbefolkningers rettigheter til å bestemme og ha medinnflytelse over sin egen kulturelle utvikling, retten til å lære og bruke sitt eget språk og ikke minst deres rett til å delta i bruk, styring og bevaring av naturressursene innenfor egne landområder». Det er nettopp på dette siste området, fortsatte Bernander, at vi «på bakgrunn av storsamfunnets behov for vekst og utnyttelse av naturgrunnlaget innenfor urbefolkningens landområder, […] oftest har sett at urbefolkningenes interesser er blitt tilsidesatt».

Både ordene til stortingsrepresentant Bernander og Pedersen er vel verd å merke seg for dagens politikere. Det gjelder særlig for de som blir forsøkt påvirket, både av kapitalinteresser og av en liten pressgruppe som jobber aktivt mot at Norge skal ivareta forpliktelsene overfor sitt urfolk, når konsultasjonsloven og andre folkerettslige spørsmål skal behandles.

Det er også verd å merke seg at Frps to komiterepresentanter, Lodve Solholm og Knut Hanselmann, ikke hadde problemer å slutte seg til de øvrige komitemedlemmenes innstilling om at Stortinget ga sitt samtykke til ratifisering av ILO-konvensjonen nr. 169.  Det er således først i 2011 at Frps standpunkt om at Norge burde tre ut av ILO-konvensjonen, legge ned Sametinget og avvikle Finnmarksloven kommer tydelig til uttrykk i Stortinget.

Regjeringen Jan P. Syse ratifiserte ILO-169 som første utøvende myndighet i verden.  Denne regjering satt kun med makten ett år, og mange vil nok mene at ratifiseringen av ILO-konvensjonen ikke bare var en viktig gest til samene som Norges urfolk – men også en av de største tingene denne kortlivete regjeringen fikk utrettet. Det vil den bli husket for.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse