Annonse
I Verkhojansk i Nordøst-Russland, omtrent på samme breddegrad som Bodø (bildet), ble det nylig målt 38 grader celsius. Vi kan tenke oss virkningen på tundraen og permafrosten, skriver Stein Thraning. (Foto: Wikipedia / Seth G. Cowdery)

38 grader i Bodø?

Byene, i hvert fall storbyene, er ikke lenger bærekraftige. Ikke økonomisk, ikke økologisk.

Det er for tiden korona som opptar oss, som er den røde tråden i mediene. Innimellom slenger det andre, mindre ikke-lokale nyheter. Mindre i den mening at de ikke omtales så mye. En slik melding her om dagen var den at det var målt en uvanlig høy lufttemperatur i byen Verkhojansk i Nordøst-Russland. Stedet ligger omtrent på samme breddegrad som Bodø. Og i den russiske byen er det nyss blitt målt 38 grader celsius, en temperatur som slo den forrige (fra 1988) for stedet med 0.7 grader. I Sibir var mai 2020 ti grader varmere enn gjennomsnittstemperaturen for perioden 1981 – 2010. Vel er området i det russiske innlandet, men vi kan jo tenke oss hva som er vanlig sommertemperatur i Bodø. Som ligger på samme breddegrad, altså like nord for polarsirkelen. Og med denne skikkelig høye temperaturen i Verkhojansk-området, kan vi tenke oss virkningen på tundraen, på permafrosten. Permafrosten vil antakelig få gjennomgå skikkelig, smelte i betydelig omfang og vi vil med det oppleve en akselerasjon i utslippet av den sterktvirkende klimagassen metan. 

Med det ovenstående in mente, kan vi tenke tilbake på den nylig tilbakelagte perioden, da nedstengingen (lockdown) var på sitt mest ekstreme. De tradisjonelle mediene ga oss eksempler på hva de som var innestengte foretok seg i heimene sine. I byene, ofte storbyene. I Italia, i Spania, andre steder. Men mediene refererte ikke noe særlig hva som var situasjonen i verdens bygder. Det var problemer i byene i India, fordi fabrikkene stengte ned. Det var ikke lenger behov for arbeidsfolkene, som kom fra bygdene, men var leieboere i områdene ved fabrikkene. Nå tjente de ikke lenger penger til husleie, og ville trekke heimover igjen, til den indiske landsbygda. Og nå er det at jeg kommer med følgene bombastiske påstand: Byene, i hvert fall storbyene, er ikke lenger bærekraftige. Ikke økonomisk, ikke økologisk. Ikke i India, ikke i andre land. Indias, og enn så lenge Kinas, industri er avhengige av vestlig etterspørsel. (Jeg sier enn så lenge Kinas, fordi de etter hvert er i ferd med å få etablert stadig større innenlands kjøpekraft etter til dels avanserte industriprodukter. Det landets utfordring blir til gjengjeld å sikre seg råvarer, blant annet innsatsvarer til industrien).

Når koronaen førte med seg arbeidsledighet i India og folk måtte dra heim til bygdene igjen for å finne tak over hodet – og mat, må vi anta – hos familien der, så har vi dekket det første poenget. Som jeg minner om er dette: den historisk velkjente flukten fra landsbygda til byene hadde sin bakgrunn i industrialiseringen. Folk dro til fabrikkstedene, som vokste til byer. Folk fant arbeid der. Også jordbruket var blitt industrialisert og effektivisert, og det var ikke lenger behov for så mange folk der. Byene ble redningen, der fant folk arbeid. Kort fortalt. Og det er altså nå vi kan samle trådene. Verdens største byer har samling i de tropiske og tempererte sonene. Altså „ikke så lang fra’’ ekvator. De største temperaturstigningene som følge av klimaendringer synes å skje lengre vekk fra ekvator, f. eks. i vårt område, nord for polarsirkelen. I Arktis.

Likevel: Det skjer også temperaturstigninger ved ekvator. Med tørke og matmangel som resultat. Som i Øst-Afrika. De som klarer det, vil gi seg på vandring til områder der de håper eller har blitt fortalt at situasjonen er mindre ekstrem. Enn så lenge vil da vi europeere si selvsagt! De, som sulter, er velkomne. (Som om vi hadde noe valg, når en halv milliard, kanskje, afrikanere gir seg på tur). På det tidspunkt, hvor bor vi nordmenn da? Har vi fortsatt flokket oss rundt indre Oslofjord? Er situasjonen fortsatt som den var i området i slutten av juni 2020, med rundt en million mennesker godt etablert i servicejobbene sine i butikkene, bankene, offentlig sektor (som BESTÅR av tjenesteytende yrker) i og umiddelbart rundt hovedstaden? Eller er den tid da forbi? Har serviceyrkene på den tid forlengst vist seg ikke lenger å ha livets rett som dominerende over – kanskje til og med primærnæringene? Lærer elevene i landets skoleverk i historiefaget om at regjeringen Erna Solberg ble å se på koronakonsekvensene som et forvarsel på hva som kunne følge av ekstreme temperaturøkninger globalt rundt år 2020? At regjeringen da fikk utarbeidet realistiske beredskapsplaner, og der det skjedde en understreking av landets nordligste del som potensiale som kjærkomment, bærekraftig tilfluktsområde for et ikke lenger bærekraftig urbanisert strøk i Oslos store omland? Et Oslo-område som ikke viste seg levedyktig verken økologisk eller, som følge av et klimaendringsdrevet økonomisk sammenbrudd globalt, økonomisk. Omtrent slik som fogd Holmboe hadde initiert i en annen dyrtid enda et par hundre år før.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse