Annonse
BOMBET AV BRITENE: Englands bombing av fangeskipet «Rigel» 27. november 1944 like utenfor Tjøtta på Helgelandskysten, endte i en av historien største skipskatastrofer. Her har skipet kurs for fjæresteinene. (Foto: Imperial War Museum)

75 år siden dødsskipet MS «Rigel»s siste ferd

«Rigel»-tragedien er en historie om uvitenhet, meningsløs lidelse og grusomhet med tanke på at krigsfangene ble så hardt rammet. På samme tid er det også en historie om heltemot, hjelpsomhet og medfølelse overfor krigsfangene.

På grunn av den tyske tilbaketrekningen langs kysten av Nord-Norge høsten 1944, lå det i perioder flere allierte hangarskip utenfor kysten. De hadde fly som jaktet på de tyske troppetransportene. Et av lasteskipene som deltok i tilbaketrekningen, var MS «Rigel» som tilhørte Det Bergenske Dampskibsselskap men var rekvirert av okkupasjonsmakten. Skipet fraktet tyske tropper og materiell fra Nord-Norge. I slutten av november 1944 var skipet på vei sørover langs Nordlandskysten. Skipet anløp Bjerkvik, Narvik og Tømmerneset for innlasting. På denne turen var lasten 2248 sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger, 103 tyske desertører og noen få norske fanger. I tillegg var 421 tyske soldater til eskorte sendt med skipet.

De allierte visste sannsynligvis ikke at skipet inneholdt et stort antall sovjetiske krigsfanger og tyske straffanger og vaktmannskap. Mandag 27. november ble «Rigel» angrepet nord for Tjøtta på Helgeland. Angrepet ble utført av fly fra det britiske hangarskipet HMS «Implacable», som lå i havet utenfor Helgelandskysten. «Rigel» ble skutt i brann og deretter satte et tungt bombeangrep inn. Personalet om bord samt de sovjetiske krigsfangene og tyske straffangene var under dekk.

I et forsøk på å redde skip og mennesker satte kapteinen kurs mot land og prøvde å sette skipet på grunn. «Rigel» sank etter en stund og ble stående med bare baugen over vannet. De aller fleste om bord døde nede i lasterommene uten mulighet til å komme seg opp på dekk og videre i land. Over 2500 av menneskene om bord omkom. Bare vel 250 ble reddet. Kaptein Heinrich Rohde mente at det lave antallet overlevende skyldtes at skipet ble rammet av minst fem bomber og en uhyrlig beskytning fra flyene. Han syntes det var bemerkelsesverdig at også de som klarte å berge seg fra skipet og drev omkring i vannet eller hadde kommet seg i land, ble rammet av intens beskytning fra flyene. Overlevende fant ly på to bondegårder i området, fikk førstehjelp av en norsk lege, en kvinnelig sykepleier og en sovjetisk krigsfange som var sanitetssersjant.

«Rigel»-tragedien ble ikke omtalt i norsk presse før etter at krigen var slutt. I korte notiser ble det skrevet om problemer med lik som fløt i sjøen i områdene rundt Rosøya. Først i 1948 hadde lokalavisen Helgelands Blad en lengre artikkel om tragedien. På slutten av 1960-tallet hentet dykkere opp hodeskaller fra vraket av «Rigel». Folk fikk da høre at det lå hundrevis av lik nede i båten, og saken fikk stor oppmerksomhet i media. Det ble ikke gjort noe med vraket fra norske myndigheters side siden det ikke forelå offisielle rapporter om senkningen av skipet. Etter at saken ble tatt opp i media, henvendte den jugoslaviske ambassaden i Oslo seg til Utenriksdepartementet og ba om at skipet ble undersøkt. I desember 1969 var arbeidet ferdig og levningene etter 1011 savnede av de som omkom i tragedien, var tatt opp og gravlagt i en fellesgrav på Tjøtta internasjonale krigskirkegård på Helgeland.

I løpet av krigsårene senket britiske myndigheter et forholdsvis stort antall norske lokalbåter og hurtigruter, så det er litt forstemmende å lese at de i sine ordrer fra 10. oktober 1944 om økt risiko knyttet til å ferdes med båt langs norskekysten viser til sivile liv og en hardt prøvet befolkning når de selv har vært med på å forårsake tap av mange sivile liv. En forklaring som er blitt gitt er at britene hadde problemer med å skille sivile og militære skip og at dette førte til angrep på norske skip som ikke nødvendigvis var i tysk tjeneste. På bakgrunn av dette virker det også som om britene på en måte helgarderte seg mot kritikk i ettertid ved at de har vist til risikoen og kunne dermed angripe alle skip langs norskekysten. Forsvarssjef Kronprins Olav var godt informert om britenes krav og den økte risikoen ved å ferdes langs kysten. Britene fremhevet også at angrepene vil bli intensivert og at dette medført økt risiko for alle. Dette skjedde på samme tid som tyske styrker hadde bestemt seg for å forlate Petsamo i begynnelsen av oktober 1944 og dermed må ordrene sees i en større sammenheng med at de ønsket å forhindre at tyske tropper skulle bevege seg sørover og ut av landet for å kjempe ved andre frontavsnitt.

«Rigel»-tragedien er en historie om uvitenhet, meningsløs lidelse og grusomhet med tanke på at krigsfangene ble så hardt rammet. På samme tid er det også en historie om heltemot, hjelpsomhet og medfølelse overfor krigsfangene. Norgeshistoriens desidert største forlis er nevnt i en notis i praktverket «Norge i krig», som kom i 1990 og dette er fremdeles en ukjent katastrofe i norsk okkupasjonshistorie.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse