Annonse
9. APRIL: Historiske bilder av da tyske styrker rykket inn i Oslo, og marsjerte på Karl Johans gate ved Universitetet. Men det var mer krig i nord enn i sør, skriver artikkelforfatterne. Foto: Scanpix

9. april og krigen i nord

Mens de fleste nordmenn unnslapp direkte krigstilstander etter våren 1940, måtte befolkningen i Øst-Finnmark leve i en krigstilstand under store deler av verdenskrigen

Felttoget i Nord-Norge hadde helt andre forutsetninger, og oppnådde helt andre resultater en felttoget i sør.

Natten til 9. april 1940 var dyster og svart. Her var riktignok ett lyspunkt, senkingen av Blücher ved Oscarsborg, som også fikk betydning for regjeringens skjebne. Men ellers tok de tyske marinestyrkene seg uten større problemer inn i alle viktige havner langs kysten, også i Narvik, der våre to panserskip, Norge og Eidsvold, ble senket med store mannskapstap. Deretter ble Narvik overgitt til overfallsmennene av en tyskvennlig oberst som etter krigen faktisk ikke ble dømt for denne handlingen.

Felttogene i Sør-Norge og Nord-Norge ble svært forskjellige. I Sør-Norge fortonte kampene seg i startfasen mest som en uorganisert flukt uten militær ledelse, men innsatsen ble strammet kraftig opp både planmessig og operasjonelt etter at Otto Ruge ble utnevnt til Kommanderende General den 11. april.

Det kom til intense og dramatiske kamphandlinger og byer ble bombet, men ufullstendig mobiliserte og til dels mangelfullt utrustede norsk hæravdelinger kunne ikke motstå det tyske presset. Det til tross for at britene sendte militære styrker for å hjelpe. Dessverre var disse både mangelfullt væpnet og hadde lite trening i å føre krig under norske forhold. Resultatet var kapitulasjon i Sør-Norge i begynnelsen av mai 1940.

Felttoget i Nord-Norge hadde helt andre forutsetninger, og oppnådde helt andre resultater en felttoget i sør. På grunn av den finske vinterkrigen var det satt opp fullverdige militære avdelinger som nøytralitetsvakt i nord. Derfor fantes det i Nord-Norge ferdig oppsatte avdelinger da tyskerne angrep. Fordi Narvik var det nordligste angrepsmålet for tyskerne, kunne også den nordnorske militære ledelsen utnytte all militær kapasitet, forsyninger og mobiliseringsevne i Troms og Finnmark.

Dermed var det mulig å mobilisere nye hæravdelinger i ukene etter overfallet. Ettersom store britiske, franske og polske styrker ble satt inn i kampene i nord, ble slaget om Narvik dessuten et europeisk felttog, noe som også skiller det fra felttoget i sør. Kamphandlingene i nord var, i noen uker, de meste sentrale hendelsene i selve verdenskrigen.

Under norsk ledelse av general C.G. Fleischer, og i samarbeid med allierte, ble det organisert en offensiv mot de tyske styrkene som etter hvert ble ganske effektiv, tross tilbakeslag i starten. Særlig dramatisk var mannskapstapene som Trønderbataljonen måtte tåle i Gratangen. Et resultat av offensiven var imidlertid gjenerobringen av Narvik i slutten av mai – en seier som militært sett var av mindre betydning – men som likevel var et symboltungt tap for Hitler.

Viktigere var den norsk/allierte hovedoffensiven som trolig ville endt med seier over tyskerne, hadde det ikke vært for at utfallet av Narvik-felttoget faktisk ble bestemt i Frankrike. Det tyske angrepet på Vest-Europa resulterte i at franske, britiske og polske avdelinger ved Narvik ble trukket tilbake og sendt sørover. Kapitulasjonen i nord var et faktum den 10. juni. For mange norske soldater var det en skuffelse og kanskje til og med opplevd som et svik, men både militært og politisk var det en klok avgjørelse. 

Narvikfelttoget er spesielt i norsk krigshistorie. Det brakte faktisk framgang og seire, det viste at militær motstand var mulig og det var et inntil da unikt eksempel på operasjonelt samarbeid mellom hæravdelinger, sjøstridskrefter og luftvåpen fra flere ulike nasjoner. I dag studeres dette felttoget fortsatt i både norske og utenlandske offisersutdanninger.
Men felttoget ved Narvik representerer bare det første av mange trekk som viser at krigen i nord og i Nord-Norge er spesiell, sett i en nasjonal sammenheng.

Ett forhold er antallet tyske soldater i nord som medførte at nordlendingene fikk okkupasjonsmakten veldig tett innpå seg. På grunn av en til tider irrasjonell tysk frykt for vestalliert angrep i nord, samlet tyskerne store troppestyrker i Nord-Norge. Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 økte den tyske troppekonsentrasjonen i Øst-Finnmark, ikke minst da angrepet på Murmansk mislyktes og fronten frøs til. 

Mer overordnet kom «Nordfronten» – mer enn Norge som helhet – til å utgjøre en del av et større internasjonalt krigsscenario. I forsyningssammenheng var konvoisystemet viktig som en livslinje som strakk seg fra den amerikanske østkysten, via Storbritannia, havområdene utenfor Nord-Norge og til Murmansk og Arkhangelsk. På en måte ble vestfronten og østfronten bundet sammen i nord. Dette var et stort problem for tyskerne, som bare i noen grad greide å stanse disse forsyningslinjene ved å bruke den nordnorske kysten som angrepsplattform.

For befolkningen i nord, og særlig i Øst-Finnmark, fikk dette store konsekvenser. Mens de fleste nordmenn unnslapp direkte krigstilstander etter våren 1940, måtte befolkningen i Øst-Finnmark leve i en krigstilstand under store deler av verdenskrigen. For Norges del var det i nordområdene at territoriet mest direkte var koblet til den europeiske kontinentalkrigen.

Tvangsevakueringen av 50.000 mennesker i Finnmark og Nord-Troms er et vitnesbyrd om det. Ødeleggelsene og folkeforflyttingen hang sammen med områdets geografiske og militære kobling til krigsutviklingen på østfronten. Hendelseskomplekset er unikt i norsk historie, men har paralleller i mange andre land. Der verdenskrigen for fram, førte den med seg store folkeforflytninger. Ofte ble forflytningene varige, det ble de heldigvis ikke i Norge.

Avslutningsvis, de østligste delene av Finnmark ble faktisk frigjort et halvt år før den frigjøringsdagen vi offisielt holder oss med i Norge. Men det var frigjøringen av et landskap som var brent, bombet og ødelagt av krig og med en befolkning som bare delvis var blitt igjen. Kanskje belyser det nok et generelt trekk: Det var mer krig i nord enn i sør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse