Politiets Utlendingsenhet har fått kritikk for måten de har gjennomført utsendingen av Abassi-familien.

Abbasi-saken og aktivisme

Skal asylpolitikken være styrt av følelser eller prinsipper?

Det har vakt sterke reaksjoner at Abbasi-familien har blitt forsøkt sendt ut av Norge med tvang. Samtidig fremsettes det flere krav om at det brede asylforliket på Stortinget må åpnes på nytt, og politikken mykes opp. Mediedekningen viser klare tegn til at at journalister opererer som aktivister for de som forlanger at en rettskraftig dom i lagmannsretten skal overprøves. 

Returen fremstår som dramatisk, og det er selvfølgelig lett å forstå engasjementet. Store ressurser ble brukt fra politiets side, uten at man klarte å gjennomføre returen.  Det virker opprørende at mennesker, og særlig unge som har fått en sterk tilknytning til Norge, må forlate landet med politieskorte.  Men så langt tyder alt på at regelverket er fulgt, at saksbehandlingen er særdeles grundig, med påfølgende beslutning i rettssystemet, der alle ankemuligheter er utprøvd.

Abbasi-saken viser nok en gang at tvangsutsendelser er krevende, det berører og utfordrer emosjonelt. Men viktige sider ved saken ser ut til å være underkommunisert i debatten som har oppstått. Familien har ikke et beskyttelsesbehov. Her har redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, opplyst oss med en grundig gjennomgang.

Saken fungerer som en bruksanvisning for de mest dysfunksjonelle og urettferdige sidene ved asylinstituttet. På mer enn en måte har en enkeltsak derfor gitt innblikk i et system som ikke kan være bærekraftig. Her er det bare å sette i gang tankeprosessene: Tenk om det nok en gang skulle kommer over 30.000 til Norge i løpet av få måneder, som under migrasjonskrisen?

Spørsmålet er hvor mange millioner Norge til slutt vil måtte bruke på å transportere en enkelt familie ut av landet. Tre millioner er allerede brukt. Det kan bli snakk om et tosifret antall millioner bare på denne ene prosessen, delvis fordi familien selv og deres støttespillere motsetter seg retur til opprinnelseslandet Afghanistan.

Det fremstår som uansvarlig bruk av ressurser sett i lys av hvor mange flykninger i nærområder som ville fått hjelp med disse pengene. Det man burde diskutere i Norge, er kanskje om ikke systemet må legges om slik at man prioriterer FNs kvoteflyktninger? Det er en løsning som blir tryggere, billigere og mer forutsigbart for alle parter. Det vil for eksempel være i tråd med politikken Aps migrasjonsutvalg har foreslått, og som ble vedtatt på partiets landsmøte nylig.

Inntil europeisk og norsk asylpolitikk er lagt om i en slik retning, synes det å være uunngåelig med et system som forutsetter tvangsreturer som vil oppleves som brutale. De er ikke til å unngå, men politiets oppgave er å gjøre det så skånsomt som mulig, selv om returene fortsatt vil være svært belastende for de berørte familiene.

Alternativet er at vi premierer de som forsøker å lyve og lure seg til opphold i Norge, og etterpå ikke respekterer verken avslagene de har fått, eller rettskraftige dommer. Dersom man slår inn på en slik vei, blir det vanskelig, for ikke så si umulig, å opprettholde asylordningens integritet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse