Annonse
Det kan være vanskelig å skille administrasjon og politikk, skriver artikkelforfatteren. Også for Helse Nord. Foto: Tom Melby, Avisa Nordland.

Administrative avveininger og politisk press

Kan det være at direktøren, med sete i Bodø, skrev saken med formålet å la de ansatte gjøre jobben den politiske mobiliseringen gjorde svært vanskelig?

Helse Nord sin administrerende direktør, Lars Vorland, har hatt et par tunge uker på jobben. Dette er et forsøk på å forklare hvordan han landet på sitt forslag om en «senter-satelittmodell» der man skulle dele på kompetansen som i dag finnes ved UNN, mellom Tromsø og Bodø.

Administrasjon er et vanskelig fag. Det er skrevet ulidelige mengder med tykke bøker om hvordan administrasjon har, får og bruker makt. Og hvordan samfunn og interesser kjemper tilbake mot denne. I den første fortellingen om forslaget er det såre enkelt: Direktøren får en bestilling, han utreder og kommer til at man kan opprette et senter i Bodø. Problemet er at en slik rasjonell forklaringsmodell sjelden ivaretar mer enn en marginal flik av helheten i kompliserte saker. Derfor er det andre forklaringer som kan bidra til å belyse den kompliserte situasjonen Helse Nord ble manøvrert inn i.

La oss si at Vorland hadde tenkt å lage en innstilling ene og alene basert på faglige kriterier – han ser at kompetansen utenfor Bodø-miljøet argumenterer hardt mot å splitte et allerede lite fagmiljø. Og at en splittelse kan gå ut over opplæringstilbudet ved universitetet og at det rent faglig er vanskelig å argumentere for et nytt senter i Bodø. Dette er informasjon som tilflyter politikere i Nordland. Derfra politiseres saken – argumentene som fremmes er rettferdighet og likeverd innad i regionen. Det skrives høringer så blekket spruter; Moskenes, Værøy og Leirfjord tar stilling til dødelighetsfaktorer, risiko og kompetansebehov veiet opp mot faglig soliditet og flytid. Det politiske presset øker på direktøren. Til slutt kommer det 49 høringssvar, 39 fra Nordland, 7 fra Troms 2, fra Finnmark og ett utenfor regionene. Det siste var et rent faglig innspill fra St. Olavs hospital, som vanskelig kunne leses som noe annet enn negativ til å dele fagmiljøet i Tromsø.

Saken er løftet ut av det administrative, det handler ikke lengre om faglighet, men om kjøttvekt og politikk mot faglighet. Trykket fra omgivelsene øker. Vorland gjør et raskt overblikk og erkjenner at det er en massiv mobilisering fra Nordland; både fylker, fagmiljøer, brukere og kommuner presser på. Det argumenteres med rettferdighet. Folk fra Nordland må ikke dø på vei til Tromsø. Konklusjonen skriver nesten seg selv: La oss etablere et senter i Bodø. Problemet er bare at det ikke finnes fagfolk, og at det forutsetter et samarbeid med kompetansen på UNN.

Her tar historien en uventet vending. For i det øyeblikket direktørens innstilling blir kjent mobiliserer Troms sine politikere til motsvar. Men i stedet for å argumentere med likeverd og politikk, argumenteres det med faglige resonnementer. Politikerne i Troms dytter fagfolkene ved UNN foran seg. Fagfolkene, mobilisert og ledet av en Mads Gilbert i kjent drev, går i rette med egen direktør for åpen scene. De samme fagfolkene Vorland har forutsatt skulle bidra i å bygge opp det nye «Senter-satelitt-systemet» varsler tydelig at dette er uaktuelt. Men er det tenkelig at viljen til å forhandle og den faglige innsikten her farges av en viss profesjonell egeninteresse?

Så vet vi resten av historien: Styret i Helse Nord, i samråd med sin direktør, «utsetter» saken. Det ble rett og slett for heftig, det ble for mange innspill til at man klarer å stå samlet etter beslutningen. De ansatte i Tromsø har sagt nei til å bidra. Da ramler hele modellen sammen. I styrepapirene fremkommer det modellert at Vorland mener en slik konflikt er ødeleggende, men lite sannsynlig. Direktøren har feilvurdert sitt mannskap.

Men er det så enkelt?

En gjennomlesning av sakspapiret Vorland har laget til sitt eget styre etterlater et inntrykk av kompromiss. Men det åpner også for en annen tolkning.

Etter massivt press fra Nordland skriver direktøren en innstilling som ikke helt tilfredsstiller kravene som er politisk reist: det er ikke et fullverdig senter han foreslår, det er et senter med dagdrift i tre år, og som deretter skal evalueres. Men det er nok til at det kan kalles en etablering. Dagdrift kalles den. Resten av tiden må pasientene fortsatt til Tromsø. Forutsatt at Tromsø fortsatt kan holde åpent som et resultat av delingen av de ansatte.

Men forslaget har en vetospiller: De ansatte i Tromsø.

Kan det være at Vorland, i stedet for å avvise forslaget om PCI i Bodø selv, skrev saken opp på en måte som muliggjorde for han selv å overlate avvisningen av forslaget til forhandlingene med de ansatte? Kan det være at direktøren, med sete i Bodø, skrev saken med formålet å la de ansatte gjøre jobben den politiske mobiliseringen gjorde svært vanskelig?

Det kan godt være at alle fortellingene har noe for seg, det kan også være at de ikke har det.

Erfaringen fra denne saken må være at politikken holdes langt unna kompliserte medisinske saker, der et regionalt overgripende helseforetak rammes inn i fylkeskampen. For fremtiden bør politikere, på alle nivåer, holde seg unna å presse på for å fylkesifisere regionale helseforetak som sliter med overstrekk og vanskelig geografi. 

Helse Nord landet ikke godt i denne saken, ei heller direktøren. Men ansvaret for det ligger hos de som lot politikken ta overhånd, og mistet måteholdet. La dette være en lærdom: la helseforetakene gjøre sine vurderinger på faglig grunnlag. Da blir det lettere for oss alle å leve med vedtakene. Uavhengig av hvem de favoriserer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse