Annonse

Fargerikt og spennende om menneskehetens historie

Et nytt verk om utviklingen på det afrikanske kontinentet kom like før året 2019 ebbet ut. Historikeren Tore Linné Eriksen har vært opptatt av Afrika i et halvt århundre, og gitt ut en lang rekke studier, blant andre knyttet til Sør-Afrika og det første folkemordet i det tjuende århundre som fant sted i Namibia 1903-1908. Dersom noen skulle ha forutsetning for å skrive en historie til 55 stater med 1, 3 millioner mennesker på 400 sider, så må det være Linné Eriksen.

Vi trenger verk som dette. Afrika er langt fra et fremmed kontinent for Norge.  Vi har lange tradisjoner knyttet til blant annet misjon, utviklingshjelp og tørrfiskeksport, og vi har et stort antall innvandrere derfra. Afrikas økende posisjon i verden og media forsterker behovet for allsidige kunnskaper for å forstå forhold som har andre forutsetninger enn våre egne.   

Historieskrivning handler mye om det perspektivet forfatteren har. Utvelgelsen av temaer, eksempler og generaliseringer har blitt merket av i hvilken grad forfatterens underliggende intensjon er et forsvar for Europas erobring av det afrikanske kontinentet, eller en framheving av afrikanernes motstand mot koloniveldet, der den historiske fortellingen tjener til å bygge de nye statenes identitet og nasjonalfølelse. Dette er en formidabel oppgave ettersom statene har fått sine grenser overlevert fra kolonitiden.  De omringer et stort antall etniske grupper med forskjellige språk. Eriksen er kjent for å være på den politiske venstresida. Han har mange nådeløse framstillinger av imperialismens og kapitalismens agering i andre verdensdeler. Forutinntatte lesere vil imidlertid finne hans framstilling «balansert».  Han proklamerer selv ønsket om å få fram alle de ulike perspektivene afrikaforskningen framviser. Kapitlene bærer preg av lesning og oppfølging av den eksplosive og mangeartede veksten av studier om kontinentet som har funnet sted innenfor flere fagfelt de siste par tiårene.

Forfatteren tar utgangspunkt i det fagfolk med ulike ståsteder er enige om, at utviklingen fram til mennesket skjedde i Afrika og at avgjørende migrasjoner til andre kontinent fant sted for 75 000 til 60 000 år siden.  Leseren får en spennende framstilling av menneskehetens historie.

Eriksen går grundig til verks når det gjelder å vise befolknings- og samfunnsutvikling i relasjon til de ulike vilkårene natur, klima og ressurser i bred forstand gir. Det vises stadig til jordsmonn, tørke, avlingssvikt, hungersnød, malariamygg, bilharzia, tse -tse fluer. I det hele, økologiske forhold gis så stor tyngde at det kan bikke over til determinisme når det gjelder menneskenes handlingsrom. Afrika har inntil vår moderne tid vært et vanskelig kontinent å befolke, samtidig som befolkningstetthet i seg selv er en forutsetning for nyvinninger.

Boken handler underliggende sett om utvikling forstått som økning av produksjon for å bedre folks levekår, hvilket innebærer forbedring av    teknologi og kommunikasjoner. Den ser også demokrati som et mål for den politiske utviklingen. Igjen, underliggende sett, blir et hovedspørsmål hvorfor Afrika har blitt hengende etter med to tredjedeler av sin befolkning innenfor kategorien «fattige» sett i lys av europeisk/ amerikansk og nyere asiatisk utvikling. Gjennom sin storslåtte og informative gjennomgang av de klassiske temaene i afrikansk historie; førkolonial samfunnsbygging, slavehandel, kolonialisme og utviklingen etter frigjøringen, kunne det vært ønskelig med flere oppsummerende drøftinger av de store hendelsene sett i lys av deres betydning for forbedringer av folks levekår.

Eriksens funn når det gjelder den store ekspansjonen som har funnet sted i afrika-forskning er at utviklingen på nesten alle områder er langt mer positiv i førkolonial tid enn det som har vært gjengs i vestlige forestillinger. Jernutvinning og produksjon av tekstiler kom tidlig. Handel fra Øst Afrika mot Persia, India og Kina fant sted før portugiserne kom rundt Kapp det Gode håp og med avanserte geværer kunne underlegge seg denne handelen. Kunstneriske framstillinger i metall og tre ble skatter for museer og private samlinger i den vestlige verden. Lærdomssentre fantes tidlig i det kristne Etiopia og det vestafrikanske muslimske området og store deler av kontinentet så også utviklingen av sentralmakt i form av konge – og høvding dømmer. Eriksen mener også at Afrika sør for Sahara langt fra har vært så isolert som tidligere antatt, et forhold som har vært sett på som en av årsakene til tilbakeliggenhet. Framstillingen integrerer med tyngde de afrikanske middelhavslandene, og påpeker Egypts viktige rolle både når det gjelder kappløpet om å kolonisere Afrika og begynnelsen til frigjøringskampen. 

Framstillingen har fått med seg mange katastrofer med tap av menneskeliv og dertil stadige beretninger om befolkninger som rives opp fra sine røtter og sendes på flukt.  Afrikanere er ofre, særlig i møte med den nådeløse utviklingen av vestlige drapsvåpen, men Eriksen viser også til at det både i tiden med slavehandel, kolonisering og særlig etter frigjøringen ofte også handler om afrikaneres egne valg. En kan likevel spørre om motstanden mot europeisk inngripen er blitt for sterkt framhevet på bekostning av afrikansk samarbeid?

Så mye som en fjerdedel av teksten er viet tiden etter frigjøringen. Her er det systematisert store mengder kunnskap om kampen mot fattigdommen og stegene i retning av demokrati. Levealderen har økt vesentlig, barne- og mødredødeligheten har gått tilbake og militærkuppene har blitt langt færre. Likevel, elitene kan berike seg selv, fordi medie-offentligheten er for undertrykt og svak. Store deler av befolkningen kan dessuten ikke lese. Eriksen nevner ofte betydningen av utdanning, men griper utilstrekkelig fatt i dette feltet. Det blir ikke vist til hvordan studentene ved de nye universitetene har vært en vedvarende kraft for utviklingen i retning demokrati. Med store personlige ofre har de belyst og protestert mot vanstyre i sine land. I en tid da produksjon av kunnskap har blitt sett på som en avgjørende forutsetning for økonomisk vekst i en konkurransepreget globalisert verden, er forskjellen i utdanning mellom den rike verden og Afrika oppsiktsvekkende: Mens rundt år 2000 60 prosent av den relevante aldersgruppen fikk høyere utdanning i den allerede rike verden, var prosenten Sør for Sahara 5 prosent for menn og 3 for kvinner. Mulighetene for problemløsing og egenutvikling blir vesentlig redusert når sektoren høyere utdanning er så svak.

Rikdommen i temaer og eksemplifiseringer er beundringsverdig. Det synes imidlertid problematisk at historien i sin helhet er blitt så mørk. Noen kortfattede sideblikk som formidler at Afrika opp gjennom historien ikke er det eneste kontinentet der mennesker har levd i de usleste omstendigheter, ville vært ønskelig. Ett slikt er forbilledlig gitt i en rammetekst som viser et brev til høvdingen av Botswana der han blir bedt om bidrag til Europas sultne og forfrosne barn etter første verdenskrig.

Tore Linné Eriksens verk Afrika- Fra de første mennesker til i dag, Cappelen Damm (2019) er svært leservennlig. Språket er enkelt og teksten rik på underkapitler med gode overskrifter og dertil innsiktsgivende figurer og tabeller. Forlaget har gitt rom for å bruke rikelig med bilder av kunst og fotografier fra den politiske utviklingen. Afrika er rett og slett en fargerik vakker bok som vil kunne interessere svært mange.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse