Innholdet i barndommen har endret seg vesentlig de siste årene. Aldri har de yngste vært bedre i stand til å si sin mening enn i dag, skriver Eivind Pedersen og Elisabeth Aspaker. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Aldersgrenser for barn - utgått på dato!

Det er 20 år siden vi innførte skolestart for 6-åringer, men den modenhetsvurderingen ser det ut for at vi har glemt i andre sammenhenger.

Hvor gamle må barn være for at de skal ha rett til å bli hørt og si sin mening i Norge? Svaret er enkelt. Den dagen vi ratifiserte FNs barnekonvensjon, 8. januar 1991, ble alderen satt til 0 år.  Å akseptere at alle barn har denne retten, er å ta barna og deres menneskerettigheter på alvor.

FNs barnekomité kontrollerer hvordan landene praktiserer barnekonvensjonen. De fraråder alle å innføre aldersgrenser enten det skjer i lover eller i praksis.

I barnekonvensjonens artikkel 12 står det:

  1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.  
  2. For dette formål skal barnet gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

I utakt med barns rettigheter

Artikkel 12 gir barn en ubetinget rett til å bli hørt og si sin mening uavhengig av alder. Rettigheten gjelder både for det enkelte barn og for barn som gruppe. Barn har på den annen side ingen plikt til å mene noe i en slik sak, plikten hviler på de voksne som skal gi barnet muligheten.

I vår lovgivning har vi aldersgrenser som kan sette barnas rettigheter til side dersom de er under en viss alder. Det kan også føre til diskriminering av store barnegrupper.

I motsetning til andre nordiske land, England og Skottland har vi lang tradisjon for å bruke aldergrenser knyttet til barn.

Beskyttelse og deltagelse

Norges tradisjon for å sette aldersgrenser for barn kan spores tilbake til barnevernloven fra 1953.

Aldergrensen for barnas rett til å uttale seg er flyttet fra 15 til 7 år. Justeringen ble gjort etter at barnekonvensjonen ble innlemmet i norsk lov (2003).

I forarbeidet til forslaget om ny barnelov (Ot.prp. 29) er det ingen forklaring på hvordan man kom fram til at 7 år var den riktige alderen.

To av barnekonvensjonens hovedprinsipper, om beskyttelse og om deltakelse/medvirkning, er særlig relevant når grensen for alder skal vurderes.

Et hensyn er å beskytte barn mot skadelig påvirkning. Et eksempel på dette er Medietilsynets aldersgrenser for kino, video, spill og lignende. Målet er å beskytte barn og unge mot sterke inntrykk som vold og sex.

En slik begrunnelse er det lett å være enige i. Disse aldersgrensene debatteres likevel ofte, og har medført at aldergrensene flyttes nedover.

Barn skal høres

Når vi i Norge praktiserer 7- og 12-årsgrensen i sosiale lover som barn-, barnevern- og adopsjonsloven innebærer det at yngre barn ikke kommer til orde. 

Fylkesmannen i Troms gikk igjennom mange barnevernssaker i en kommune for å finne ut hvor mange barn over 7 år som egentlig ble hørt.

Til tross for kommunens rutiner var det bare 40 prosent av barna som var hørt i sin egen sak. I tillegg viste journalene at yngre søsken heller ikke var hørt.

Alvoret i funnene ble ytterligere forsterket siden kommunen ikke hadde vurdert de yngste barnas modenhet.

Det er 20 år siden vi innførte skolestart for 6-åringer, men den modenhetsvurderingen ser det ut for at vi har glemt i andre sammenhenger.

Barn er mer modne

Innholdet i barndommen har endret seg vesentlig de siste årene.  Aldri har de yngste vært bedre i stand til å si sin mening enn i dag.

Nesten alle barn i Norge går i barnehage. I dag utvikler barna seg gjennom læring med pedagogiske planer og verktøy og ulike aktiviteter i barnehagene.

De lærer å diskutere, mene, samarbeide, og å løse konflikter. De lærer å utvikle respekt, de snakker om det som har skjedd, og utfolder seg gjennom lek og fantasi.

Kort sagt er dagens småbarn i stand til å mene noe om det meste og fortelle om de har det bra eller ikke.

Følger vi ikke med i timen?

Barn som ikke har fylt 7 år blir rammet av at vi ikke følger godt nok med i utviklingen. Et viktig unntak er høring av voldsutsatte barn som får tilrettelagte avhør på Statens barnehus mange steder i Norge. Denne praksisen må etter vår mening også gjelde for barn under 7 år i alle saker som angår dem, uavhengig av hva slags type sak.

«0-24 samarbeidet»

Vi må lære oss å høre små barn selv om det kan være vanskelig.

Fjerner vi 7-årsgrensen vil det få positive konsekvenser. Vi vil kunne videreutvikle programmer og teknikker som kan bidra til at de yngste blir hørt både i personlige saker, og saker som angår dem som gruppe.

Heldigvis ser vi en utvikling hvor aldersgrensene debatteres. Fem direktorater har inngått et såkalt «0-24 samarbeid». 

Samarbeidet skal avdekke felles utfordringer og fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge.  

De samme direktoratene har fått i oppgave å se på hvordan aldersgrenser fungerer for barn på lovområder de har ansvar for.                 

Direktoratene legger frem sin konklusjon i januar 2018, forhåpentlig med forslag som kan sikre også de minste barnas rett til å bli hørt og si sin mening.

Det handler til syvende og sist om å sikre alle barns grunnleggende menneskerettigheter.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse