Annonse
MÅ STENGE: Enhetsleder John Pedersen og foreldrerepresentant Irene Rasmussen ved Nansenveien avlastning i Tromsø konstaterte allerede for en måned siden at golvet ga etter. Men nå er det funnet råte og vannskader og avdelinga må stenges permanent. Foto: Ole Åsheim

Alle har krav på et verdig liv

Det er grunn til å reflektere over hva vi som samfunn gjør for den sårbare gruppen som utviklingshemmede barn utgjør. De som mangler en egen stemme. De som aldri kan rope høyt, stille opp i mediene, vise fram hvor det sviktes. De som er avhengig av at slitne, ofte utslitte foreldre skal tale deres sak.

Vi ønsker gjerne å framstå som et idealsamfunn, der alle barn har lik verd.Men når det kommer til de harde realiteter, ser vi gang på gang at det ideelle samfunnet er en illusjon og sorteringssamfunnet farlig nært.

Onsdag fikk vi foreløpig siste kapittel i historien om Nansenveien Avlastning i Tromsø, en kommunal avlastningsbolig for utviklingshemmede barn og unge.

Kommunen ser seg nødt til å stenge avdelinga, der åtte brukere har tilhold, permanent. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.

Som Nordlys tidligere har skrevet skulle den nedslitte brakkeriggen være et midlertidig  tilbud for familier med utviklingshemmede barn, i påvente av et nytt avlastningsbygg.

Midlertidigheten har vart i 30 år nå - til foreldrenes fortvilelse. De har sett at bygget er blitt stadig dårligere og for en måned måtte man stenge fordi golvet ga etter.

Ved nærmere undersøkelse fant man råte og vannskader så omfattende at det ikke lar seg gjøre å rette opp med mindre reparasjoner.

Foreldrerepresentant Irene Rasmussen hadde derfor all grunn til sin bekymring for at det skulle være mugg og sopp  i golvene, med de følger det kan gi.

Ledelsen i Tromsø kommune bebuder nå at det skal bygges nytt - men nytt bygg vil ikke stå ferdig før i 2018. Da har brukerne ventet en mannsalder og vel så det.

Likevel er det ikke grunn til å klandre den nåværende ledelsen spesielt for ikke å ha tatt grep tidligere.

Dessverre er alle like ille. Gjennom 30 år har vi hatt skiftende «regimer» i kommunen, og ingen har ryddet opp og gitt disse brukerne et verdig avlastningstilbud. Dette er heller ikke et spesifikt Tromsø-problem.

HVPU-reformen førte i sin tid ansvaret for de psykisk utviklingshemmede over til kommunene, som i mange tilfeller ikke var klar for oppgaven.

Men det er nå nesten 25 år siden reformen ble innført, og man burde kunne forvente et verdig tilbud til brukerne (som noen steder til og med settes enkeltvis ut på anbud).

Når det ikke skjer, er det grunn til å reflektere over hva vi som samfunn gjør for den sårbare gruppen disse barna utgjør.

De som mangler en egen stemme. De som aldri kan rope høyt, stille opp i mediene, vise fram hvor det sviktes. De som er avhengig av at slitne, ofte utslitte foreldre skal tale deres sak,

“Det er så lett å skubbe de små og svake vekk …”, skriver Inger Hagerup i sitt vakre dikt “Våre små søsken” fra 1953.

I vårt effektive samfunn kunne mange ha godt av å lese diktet om igjen. 

Vi ønsker gjerne å framstå som et idealsamfunn, der alle barn har lik verd.

Men når det kommer til de harde realiteter, ser vi gang på gang at det ideelle samfunnet er en illusjon og sorteringssamfunnet farlig nært.

Så kan vi da også lese at en av mødrene, Oddny Johnsen, sier til Nordlys at hun faktisk ble glad for at datteren Maria på 13 fikk tilbud om å flytte inn i ei campinghytte. Den er langt bedre enn det som ble tilbudt i Nansenveien. 

Derimot setter hun spørsmålstegn ved innholdet i tilbudet. Hva er planen for et opphold der? Hva er den overordnete ramme? Slik det nå er, føler hun at de sender Maria på oppbevaring når de selv er for slitne.

Hvilke foreldre ville like å sende sine barn i barnehage og skole uten å vite hva barnet kan forvente der? Ingen, selvsagt.

Vi forventer at foreldrene får møte lærere og ansatte, at de orienteres og kan snakke om barnet. Ja, at det finnes en felles forståelse av hva som er hensikten med at barna er der.

Det burde selvsagt også gjelde Maria - og alle andre utviklingshemmede.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse