UTENFOR: Å leve nøkternt når du vet at du har sikkerhet i ryggen er én ting. Ikke å vite hvor du skal ta pengene fra til hele vanlige ting i det daglige, noe helt annet. Det betyr stress, for noen skam og utenforskap, for andre økt fare for psykiske problemer. Å være fattig går bokstavelig talt på helsa løs, skriver Vigdis Bendiktsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Å være fattig går på helsa løs

Det er jul «Og alle hjerter gleder seg», skulle man tro. Men kanskje ikke aleneforelderen som gruer seg til januar fordi hun lot seg friste til å bruke litt ekstra for å glede barna. Kanskje ikke de som har gjemt seg vekk for å slippe å vise hvordan det egentlig står til.

Jula er ei tid da forskjellene topper seg, da det blir så synlig hvem som har og ikke har, ikke minst blant barna. Vi forventes å handle for vanvittige 58,5 milliarder kroner til jul her til lands i år, i tillegg til de tre-fire milliardene vi handlet for på Black Friday.

Men noen står utenfor denne kjøpefesten.

Det skjønner man når man ser skattetallene. Ikke rart at så mange ønsker å holde dem skjult. Da Nordlys tidligere i høst, i forbindelse med skattetallene, skrev om store økonomiske forskjeller midt i blant oss, var det forbausende taust.

Er det fordi noen av oss har resignert, mens andre helst ser at det ikke snakkes om forskjellene? Nordlys skrev om Troms og Tromsø. Der Oslo har øst og vest, kan skattetallene tyde på at Tromsø har både nord og sør og øst og vest.

Disse forskjellene gjelder hele landet. Det gjelder selvsagt globalt også – enda verre. Men Norge har tross alt i mange tiår etterstrebet likhetsidealet, og langt på vei fått det til. Det har vært et politisk ønske, hjulpet fram av tekniske framskritt og etter hvert en utdanningsrevolusjon, som sendte folk fra primærnæringene over i lønnsarbeid.

Når begynte denne utviklinga å snu? Og hvorfor bryr vi oss så lite?

Det første spørsmålet har jeg ikke sett noe entydig svar på. Globalisering, utdanningsforskjeller, økt innvandring og innstramming i trygdeytelser, nevnes av noen.

Selv kan jeg ikke fri meg fra tanken om at når toppene i arbeidslivet, både privat og i det offentlige, synes de fortjener mer og mer, mens de ansatte i den nedre delen av skalaen, stadig får høre leksa om moderasjon, rokker de samme lederne ved en felles forståelse som har gjort Norge til et stabilt og trygt land, uten de opptøyer vi blant annet har sett i Frankrike den senere tid. Med lønninger inntil det groteske, bidrar de både til økte lønnsforskjeller og økt klasseskille. Selv om begrepet klasseskille er et tabuord i Norge.

Men hvis jeg sliter helsa av meg for å vaske arbeidsplassen din, ofte på ubekvem arbeidstid, til 350.000 kroner, mens du, som er sjefen, tjener flere millioner kroner, hva skal en kalle det?

Rettigheter som er opparbeidet over år, er stadig under press: Midlertidige ansettelser gjør livet utrygt for dem som rammes av det, og bidrar også til forskjeller i inntektene.

Det andre spørsmålet, hvorfor vi ikke bryr oss mer, har kanskje å gjøre med at det ikke bare er de aller rikeste som drar fra, middelklassen flytter seg også oppover i lønnspyramiden.

Dermed blir til slutt en gruppe stående igjen, de som har minst, som ikke har råd til egen bolig, ja, de som knapt nok har et sted å bo.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB), viser Levekårsundersøkelsen fra 2017 at fem prosent over 16 år bor i en husholdning som har vanskelig eller svært vanskelig for å få endene til å møte. 17 prosent har ikke mulighet til å møte uforutsette utgifter og fem prosent lever i en husholdning med minst ett betalingsproblem. Noe som gjelder Troms framfor noen, slik Nordlys nylig viste i en artikkel om gjeld og betalingsanmerkninger.

I ovennevnte tall er altså ikke barn tatt med. Det strides om hvordan tallene skal tolkes, men det er i hvert fall enighet om at så mange som 98.000 barn lever i familier med vedvarende lave inntekter, som kan føre til fattigdom.

Enslige, personer med lav inntekt og sosialhjelpsmottakere går igjen blant dem som opplever fattigdomsproblemer, ifølge SSB.

Har de så seg selv å takke? Noen kanskje, men studier viser at fattigdom ofte går i arv. Når man dessuten vet hva det koster å skaffe seg bolig i Tromsø, og hva det også koster om du skal leie, sier det seg selv at du har problemer på én, lav inntekt.

Er det så mitt og ditt ansvar at det er blitt slik? Både ja og nei, vi har vel i hvert fall alle et ansvar. Jeg ser at flere, deriblant sosiologiprofessor Marit Aure ved UiT, sier at økt ulikhet er en fare for demokratiet, og det bør i hvert fall være noe vi kan enes om ikke er bra.

Minst like ille, jeg har reist en del og sett at slike samfunn ikke er gode å leve i, verken for fattig eller rik. Men det går alltid verst ut over dem som har minst.

Vil vi at det skal være slik i vår egen by, i vårt eget fylke, i vårt eget samfunn? Hører dere, politikere?

Da forfatteren Martin Joyce Nygaard sist sommer startet en lykkedebatt i Aftenposten etter å ha hevdet at fattigdom også kan være veien til lykke, fikk han mye motbør, til tross for at familien lever svært nøkternt. Ikke minst fordi han har hus, hytte og en ligningsformue på over ni millioner kroner.

Å leve nøkternt når du vet at du har sikkerhet i ryggen er én ting. Ikke å vite hvor du skal ta pengene fra til hele vanlige ting i det daglige, noe helt annet. Det betyr stress, for noen skam og utenforskap, for andre økt fare for psykiske problemer.

Å være fattig går bokstavelig talt på helsa løs.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse