Annonse
Tromsøkvinnen Rigmor Skarheim (77) takker personer i helse- og omsorgstjenesten som har hjulpet henne gjennom sykdom og sorg, blant dem overlege Nenad Tatcik ved UNN. Foto: Privat

Til mine gode hjelpere: Takk!

Da min sønn gikk bort - da mistet jeg både smilet og humoren, for alltid. Trodde jeg...

Jeg er en helt vanlig kvinne på 77 år og har som de fleste mennesker opplevd litt forskjellig på godt og vondt i mitt nokså lange liv.

Det er imidlertid noe som var ekstra tungt for meg. Det var da jeg mistet min sønn for litt over tre år siden.

Normalt er jeg en utadvendt kvinne som smiler mye og har humoren på lur. Da min sønn gikk bort … da mistet jeg både smilet og humoren, for alltid. Trodde jeg.

Der tok jeg skammelig feil.

Jeg var uheldig å brekke venstre arm, og i den forbindelse måtte jeg ha hjelp til alt. Så det ble hjemmesykepleien. Det skulle jeg aldri ha! Men nå er jeg der.

Alt dette er bakgrunnen for mitt innlegg. Jeg ønsker at det skal bli så ærlig og ekte som mulig.

Jeg begynner med min fastlege, Eigil Thorsen. Jeg har hatt han i 35-40 år. Thorsen har alltid sett meg. Jeg har kunnet være meg selv. Jeg har grått, jeg har ledd, jeg har til tider vært sint.

Å bytte fastlege har aldri vært noe tema for min del. Eigil, du har vist en unik forståelse for meg som pasient – og som menneske. Det har vært en stor trygghet å ha deg som fastlege. Så jeg takker deg for alt du har vært for meg.

Så er det hjemmesykepleien. Jeg måtte ha hjelp til alt, fra å tre i en synål til det mest intime. Det var en helt ny situasjon for meg – tungt og vanskelig å forholde seg til. Over en periode var det 30-40 personer som kom over min dørstokk. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at alle har gjort sitt beste og at jeg er svært glad for hjelpen jeg har fått.

Nå er det færre, faste hjelpere. Da blir det mindre mas. Noen i denne tjenesten er jeg blitt ordentlig glad i.

Så er det overlege og kirurg Nenad Tatcik. De gangene jeg måtte i røntgen og fikk nedslående beskjeder, var det vanskelig. Samtalene med deg skapte likevel trygghet. Du hadde en humor som fikk både meg og de andre som var til stede til å le. Et lite øyeblikk minnet du meg om sønnen min. Han hadde en lignende humor.

Bardzo dzikuje – tusen takk!

Nå er jeg kommet til deg, overlege Per Christian Moe. Jeg var skrekkelig redd da jeg møtte deg. Skrekken ble borte i det øyeblikket du snakket til meg. Du har en mild stemme. Det var som om du strøk meg på kinnet. Vi kommer til å ses litt til. Så langt – mange takk!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse