Annonse
Vi må ha en valuta som gir et godt liv og status hos folk, men som ikke gir et stort miljø- og klimaavtrykk. Vi må få en «påfuglstjert» hos menneskene som er kostbar og krevende å nå opp til, men som ikke går på påkostning av klima og naturressurser. Men hva skal det være? skriver UiT-forsker Geir Rudolfsen. (Illustrasjon: Colourbox ND)

Allmenningens tragedie og påfuglstjerten i miljø- og klimasaken

Klima- og miljøforskningen må styrkes innen områder som kan bidra til å finne nøklene til å unngå allmenningens tragedier. At vi tar valg i hverdagen vår som fremmer felleskapet og bærekraft, fremfor kortvarig personlig profitt.

Det tegner seg et klarere og klarer bilde av at aktiviteten som menneskene har gir et avtrykk som ikke er bærekraftig og endrer klima. Vitenskapelige arbeider og fotodokumentasjon gjør dette veldig klart. Særlig stor visuell effekt er det når breer trekkes seg tilbake og havisen forsvinner. Dette sammen med engasjementet til skoleelever vekker oss, men bringer oss ikke videre og til en løsning. Løsningen ligger ikke i bedre og mer presise modeller som forutsier utviklingen og hvilken effekt klimaendringer har på livet slik vi kjenner det i dag. Selv om kunnskap på effektene av klimaendringer er avgjørende for å sette inn avbøtende tiltak og utvikling av ny teknologi for å begrense effektene, endres ikke måten vi lever på og adferden vår.

Så det viktigste er faktisk noe helt annet enn å modellere effektene og øke presisjonen av modellene. Det virker som at man regelrett ikke tar inn over seg at vi må endre adferden vår, hver enkelt av oss. Det er hva folk gjør i hverdagen som er den virkelige utfordringen. For ingen som kjører rundt med unger til barnehagen, fjellturen, kultur- og idrettsarrangementer etc. ønsker å ødelegge kloden. Vi tar valg i hverdagen og ferier som i sum gir store fotavtrykk, men ikke fordi vi ikke bryr oss. Vi tar feil valg i hverdagen fordi vi er rammet av allmenningens tragedie.

Allmenningens tragedie er en enkel mekanisme som kort sier at fellesressursene ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv og andre. Allmenningens tragedie beskriver typiske ressursproblemer (vannmangel og overfiske) men også global oppvarming. Dvs, at om jeg som enkeltperson kjører ungene til fotballkamp, trening etc. eller ikke, tar en flytur eller ti i året, så er det ikke det som endrer klimaet.

Dessverre har ikke denne enkle mekanisme noen enkel løsning. Klima- og miljøforskningen må styrkes innen områder som kan bidra til å finne nøklene til å unngå allmenningens tragedier. At vi tar valg i hverdagen vår som fremmer felleskapet og bærekraft, fremfor kortvarig personlig profitt. Og her kommer vi til påfuglstjert. Påfuglhannen sin praktfull stjert er blitt en symbol på unødig ekstravaganse. Men innen biologien finner man ikke kostbare trekk uten av de gir noen form for gevinst som balanserer utgiftene. Påfuglen har slik stjert fordi hannene som har flott stjert får flest avkom, og avkom er valutaen som gjelder hos påfuglene. Dette til tross for at stjerten gjør fuglene meget klumsete i sammenligning med en fugl uten stor stjert. Uten overdådig stjert er jo påfuglene mer egnet til å løpe fra en predator (tiger eller andre kattedyr). Mekanismen er slik at til tross for stor flott stjert, klarer noen hanner å overleve lenge nok til å reprodusere. Men det er det ikke alle som klarer. De viser dermed sin overlegen status/kvalitet. Skulle det derimot vise seg at alle påfuglhanner i jungelen hadde evnene til å lage akkurat like fin stjert, ville nok enda et trekk utvikle seg, Muligens en dans eller avansert sang i tillegg til stjerten!

Mennesket sin «påfuglstjert» ligner mer på løvhyttefuglen som er en art som bygger imponerende byggverk. Så hos folk dreier det seg om trekk og statussymboler som er kultbetingende. Men alle trekkene har en felles egenskap, og det er at det må være kostbare. Som betyr at alle ikke kan oppnå trekket eller i alle fall ikke i tilsvarende kvalitet. Og det finnes mer enn nok eksempler på at disse «trekkene og statussymbol» hos mennesket ikke helt ser ut til å ha noen grenser. De mest ekstreme tilfellene er rancher og hus, yachter, jetfly, egen fotballklubber etc. Men samme mekanisme funger også for de fattige i slumstrøk rundt i verden og i din og min hverdag, vi har bare ikke noen superyachter eller rancher. Vi har andre statusobjekter og trekk knyttet til kvalitet og status. Husker jeg ikke feil, så var det i Hamsun sin roman Benoni og Rosa at Benoni hadde to lag med hvitskjorte på for vise sin nyervervede rikdom og nye status overfor Mack. Doblet opp gjør nytten som et eksempel på ekvivalenten til en påfuglens stjert hos mennesket.

Adferdsøkonomene har for lengst forkastet det rasjonale mennesket, men det at vi er irrasjonale betyr ikke at vi ikke er forutsigbare. Vi søker det kostbare som viser vår kvalitet og status, relativt til andre vi omgås. Vi er i bunn en påfugl. Nøkkelen til allmenningens tragedie kan gå gjennom strenge regler med påbud og forbud (med strenge straffer) som begrenser statussymbolene som også gir store fotavtrykk. Men sannsynligheten for at noen politikere vil bli valgt på program med påbud og forbud kan vi alle selv tenke ut. Alternativet er vanskeligere, men en nødvendig vei å gå. Rent teoretisk; vi må ha en valuta som gir et godt liv og status hos folk, men som ikke gir et stort miljø- og klimaavtrykk. Vi må få en «påfuglstjert» hos menneskene som er kostbar og krevende å nå opp til, men som ikke går på påkostning av klima og naturressurser. Men hva skal det være?

Skal vi bremse utviklingen når allmenningen vokser mot 9 mrd. mennesker innen 2050 må vi erkjenne at forskningsinnsastsen må komme innen løsninger human adferd og adferdsøkonomi. Tar vi utgangpunktet at vi som oftest handler ut fra alle brukerne av våre felles ressurser handler til sitt eget beste og bagatelliserer eget bidrag til miljø- og klimautfordringene, må vi ha andre økonomiske tiltak enn i dag og nye regimer for å endre holdninger og adferdsmønstre innen allmenningen. Skam og skremsel er ikke løsningen på allmenningens tragedier, påbud og forbud er uønsket og urealistiske. Men kunnskap er løsningen. Vi har nok kunnskap om endringene i miljøet til å få på varsellampene og vi måler temperaturen og endringer, lager modeller for å forutse fremtiden og satse på miljøteknologi. Men fint lite er gjort for å få insentiver til endre adferden vår.

Så det er med kunnskap innen human adferd og adferdsøkonomi og evne til å ta i bruk denne kunnskapen som gjør at kan vi lykkes med å endre adferden hvor vi verdsette det som redusere fotavtrykket og klimabelastningen og at det slik adferd gir status og innflytelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse