Annonse
Det er knyttet usikkerhet til landbaserte oppdrettsanlegg for laks i Norge. Bare ett slikt anlegg er etablert, i Fredrikstad. Anlegget setter inn laks om en uke eller to og det blir spennende å følge med på prosjektet til Fredrikstad Seafood, skriver SINTEFs Øyvind Hilmarsen. Her er daværende fiskeriminister Per Sandberg på besøk ved anlegget i juni i fjor. Foto: Geir A. Carlsson, Fredrikstad Blad

Alt lakseoppdrett på land i Tromsø kommune – en konsekvensanalyse

Konsekvensene av å flytte alt oppdrett i Tromsø kommune fra merd til land vil være store når det gjelder arealbruk i strandsonen, energibruk, vannforbruk, slamproduksjon og investeringer. Teknisk og biologisk risiko ved landbasert produksjon er også betydelige og det vil koste minst 2,3 milliarder.

Brødtekstbilder: 

Det diskuteres jevnlig både fordeler og ulemper ved merdbasert kontra landbasert oppdrett av laks og ørret. Kommunestyret i Tromsø har fattet (21.11.18) om at alt oppdrett i Tromsø skal skje i lukka systemer.  SINTEF Ocean, i samarbeid med NTNU Ålesund, har gjennomført en nasjonal analyse av landbasert oppdrett av laks og ørret, hvor sentrale parameter knyttet til produksjon, økonomi og risiko er analysert. Analysen er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF-prosjekt 901442 “Analyse av landbasert oppdrett av laks: Produksjon, økonomi og risiko”).

Denne artikkelen er basert på hovedfunnene i den tekniske og biologiske analysen med vekt på konsekvenser på areal-, vann- og energiforbruk samt produksjon av slam. Disse data er i ettertid tatt ned på kommunenivå i Tromsø. En kvalitativ risikoanalyse for landbasert lakseproduksjon av matfisk er også gjennomført, og hovedfunnene gjengis her.

23 500 tonn per år med en verdi på 1,2 milliarder kroner

For å estimere de ulike konsekvensene, er det tatt utgangspunkt i den faktiske lakseproduksjon Tromsø kommune, som i gjennomsnitt er 23 500 tonn per år. Det er gitt tillatelser for en maksimal tillatt biomasse (MTB) på lokalitetsnivå på 42 600 tonn i kommunen. På grunn av nødvendig brakklegging av lokaliteter og skille mellom ulike generasjoner laks, gir dette normalt en årlig produksjon av laks på 23 500 tonn. Dette har en eksportverdi på 1,18 milliarder kroner, basert på snittpriser for 2018 på 59 kr per kg.

Det er et overordnet ønske fra regjering og Storting at verdien oppdrett av akvatiske organismer som fisk, skalldyr og lavtrofiske arter skal øke.   For å illustrere en fremtidig vekst og potensialet dette har, er det i tabell 1 lagt inn en dobling og femdobling av produksjonen av laks i Tromsø kommune. Resultatene er ment å fungere som et faktabasert bidrag i debatten om konsekvensene av overføring av oppdrett til lukkede landbaserte system og hvilken retning utvikling av en bærekraftig havbruksnæring skal gå.

Økende investeringer i landbasert oppdrett

Generelt sett er investeringer i landbasert oppdrettskapasitet sterkt økende, både nasjonalt og internasjonalt. For Norge har denne økningen for det meste vært knyttet til nybygg og utvidelse av landanlegg for settefisk av laks opp til 1 kg. Bare i Troms fylke vil det i løpet av noen få år snart være investert over to milliarder i landbasert settefiskproduksjon av laks. Dette er blitt store industrianlegg på mellom 10-15 000 m2, som gir mange arbeidsplasser. For eksempel har Salmar 22 ansatte på anlegget i Gjøvika på Sør-Senja.

Størrelsen på laksen når den settes i merd i sjø har økt de siste årene, og vil øke fremover. Gjennomsnittsstørrelsen har gått fra 60 gram til 250 gram, og enkelte oppdrettere har satt ut laks på opp mot 1 kg. Dette er et viktig bidrag for å redusere tiden laks og ørret oppholder seg i sjø. Redusert tid i sjø reduserer risiko for lusepåslag og sykdom, og utnytter MTB per lokalitet bedre. Utvidelsen av landbasert produksjon er viktig å ha med seg i diskusjoner omkring landbasert matfiskoppdrett i Norge.

Landbasert oppdrett av laks i ferskvannsfasen har vært gjennomført i over 40 år. De siste 10-15 årene er det investert tungt i nye landbaserte settefiskanlegg basert på resirkuleringsteknologi (RAS), for å kunne produsere større og flere laks for utsett i tradisjonelt merdbasert oppdrett, med et lavt spesifikt forbruk av ferskvann per kg fisk.  Et nytt norsk settefiskanlegg har en produksjonskapasitet på mellom 1500-2000 tonn per år, som er større enn de landbaserte matfiskanleggene for laks som er bygget i Polen og Danmark.

Store konsekvenser

En tenkt overføring av Tromsøs totale matfiskproduksjon av laks fra merdbasert oppdrett i sjø til landbaserte anlegg med estimerte konsekvenser for arealbruk på land/sjø, energiforbruk, vannforbruk, klimaspor og slamproduksjon, er gjengitt i tabell 1. Dette er gjort både for resirkuleringsanlegg (RAS) og anlegg basert på gjennomstrømmingsteknologi med delvis gjenbruk av vann (PRAS). Fremtidig produksjonsvekst er også hensyntatt gjennom en mulig fremtidig dobling og femdobling av produksjonen. I beregningen er det tatt utgangspunkt i en anleggsstørrelse med produksjonskapasitet på 5 000 tonn per år.

Tabell 1: Beregnede konsekvenser ved full overgang til landbasert produksjon av matfisk (laks og ørret), for RAS og gjennomstrømmingsanlegg inkl. fremtidig vekst basert på en anleggsstørrelse på 5 000 tonn.

 

2018

Dobling

Femdobling

Produksjon per år tonn

23 500

47 000

117 500

Antall anlegg (stk)

5

9

24

Areal land (mål)

141

282

705

Areal sjø (km2)

153

306

766

Energi (GWh/år)

176

353

881

Slamproduksjon (tonn 90 % tørrst.)

3 878

7 755

19 388

 

 

 

 

Areal på land tilsvare 35 fotballbaner

Ett landbasert oppdrettsanlegg med en produksjonskapasitet på 5000 tonn per år, beslaglegger et bruttoareal på 45 000 m2, som tilsvarer syv fotballbaner. For fem slike anlegg blir det totale arealbeslaget 225 mål, som tilsvarer 35 fotballbaner. Slike anlegg bygges i dag som store industribygg i strandsonen. Forutsatt at alle anlegg bygges med RAS-teknologi, fordeles dette på fem anlegg à 45 mål (brutto arealbeslag). For areal på land er gjelder eiendomsretten. For å kunne gjennomføre en overføring av oppdrett til land, er oppdretteren avhengig av å få kjøpt tomt på land, i motsetning til i sjø, der offentlige myndigheter kan gi tillatelse til drift i allmenningen.

Med det sagt, en storstilt overføring av lakseproduksjonen fra sjø til land vil potensielt kunne medføre et økt nivå av interessekonflikt i strandsonen (nedbygging av strandsone, ivaretakelse av biologisk mangfold, byggeforbud i 100-metersbeltet, etc.), særlig ettersom anlegg basert på gjennomstrømmingsteknologi må lokaliseres i umiddelbar nærhet til sjø. Anlegg basert på RAS-teknologi kan produsere fisken på brakkvann, noe som gjør at denne type anlegg i tillegg må ha tilgang til store ferskvannskilder. Ferskvannskilder er en åpenbar begrenset ressurs og er svært vanskelige å få tilgang til, og er også en av årsakene til at settefiskanleggene allerede for mange år siden begynte å resirkulere produksjonsvannet i de landbaserte anleggene. Oppdretterne kunne da øke produksjonen kraftig på eksisterende vannkilde.

Areal på sjø

All oppdrettsvirksomhet har krav om smittevernsoner i sjø, og det skal i utgangspunktet være fem kilometer mellom anlegg i sjø med forskjellige generasjoner fisk. Ettersom det samme kravet vil gjelde for utslippspunkt knyttet til landbaserte anlegg, vil en full overgang av dagens produksjon til landbasert virksomhet beslaglegge om lag 153 kvadratkilometer sjøareal fordelt på fem anlegg. Men man må ta hensyn til fjorder og sund, slik at det kun er avstand mellom anlegg som teller med. Et nytt landbasert anlegg må derfor ta hensynta eksisterende lokaliteter i sjø (figur 2). Dette er å regne som byggetiltak, regulert til formålet og kan ikke trekkes tilbake gjennom politiske behandlinger. Det kan nektes utvidelse eller endringer, men de lokaliteter som er gitt til åpne merdanlegg i sjø, kan ikke trekkes tilbake.

Energiforbruket opp 15 prosent i kommunen

Landbasert oppdrett krever mye energi og kan nesten karakteriseres som kraftkrevende industri. Det brukes mellom 6-9 kWh per kg laks produsert. Et anlegg på 5000 tonn bruker da 37,5 GWh med et gjennomsnittlig effektbehov på 4,3 MW. Fem anlegg vil da bruke 187,5 GWh i løpet av et år. Det elektriske forbruket i Tromsø kommune var på 1205 GWh i 2012, anslått til 1250 GWh i 2019. Å flytte alt merdbasert oppdrett til land vil derfor medføre et totalt energiforbruk på 1437 GWh, som utgjør en 15 prosents økning. Når Kvitfjell og Raudfjell vindmøllepark er ferdig utbygget, kommer vindkraftanlegget til å produsere mer enn 800 GWh fornybar elektrisitet i året. For nasjonen Norges del ville en overføring av alt lakse- og ørretoppdrett på land føre til en økning i elektrisk energiforbruk på 9 prosent. En femdobling av lakseproduksjonen nasjonalt og en flytting av all lakseproduksjon opp på land, vil føre til en økning i elektrisitetsforbruket på 40 prosent for Norge som nasjon.

Energimengder skal også transporteres og linjenettet må dimensjoneres for dette. Det er en betydelig utfordring nasjonalt og lokalt å dekke opp for en slik økning av det elektriske forbruket.  Spesielt om en ønsker å oppnå målsetningen om fremtidig økt verdiskaping og produksjon av laks i kommunen. Den fornybare energien som produseres i kommunen gjennom vindkraft har gitt en kraftlinjeutbygging som gir nær tilgang til høyspentnett i området fra Fakken på Vannøya til Kvaløysletta og videre ut til Brensholmen. Det er derfor mulig å plassere anlegg langs høyspentlinjene (figur 1). Å flytte alt lakse- og ørretoppdrett på land i Norge vil påvirke etterspørselen etter energi de ulike prisområdene i energimarkedet.

Tredobling av ferskvannsforbruket

Oppdrett av laks krever svært store vannmengder. For merdbasert oppdrett sørger strømmen i havet for utskifting av vann i merd. I lukkede systemer må vannet pumpes rundt og renses for fiskens avfallsstoffer som partikulært materiale, ammoniakk og CO2.  RAS-anlegg muliggjør høy resirkulering av vann hvor resirkuleringsgrad er i området 95-99 prosent, men vil likevel kreve store vannmengder.

RAS-teknologi har en høyere risiko for akutt fiskedødelighet på grunn av sulfatreduserende bakterier som danner hydrogensulfid under forhold uten oksygen. Det er den svært ubehagelige lukta du kjenner i fjæreområder med mye leire. Det er derfor vanlig å drive lakseoppdrett i RAS ved bruk av brakkvann og en saltholdighet på 12-14 promille. Dette krever en blanding av omlag 33 prosent sjøvann og 66 prosent ferskvann.

Tabell 2: Vannforbruk i kubikk per døgn ved en flytting av merdbasert oppdrett på land i Tromsø kommune.

 

2018

Dobling

Femdobling

Totalt vannforbruk (m3/døgn)

93 265

186 530

466 324

Ferskvann (m3/døgn)

61 555

123 109

307 774

Sjøvann (m3/døgn)

31 710

63 420

158 550

Å produsere all laks på land ved bruk av RAS-teknologi vil kreve 64 555 m3 ferskvann per døgn og 31 710 m3 sjøvann per døgn, totalt 93 265 m3 brakkvann (12 promille salinitet). For å sette dette i perspektiv, produserer alle Tromsø kommunale byvannverk 30 000 m3 ferskvann per døgn. Å finne tilstrekkelig ferskvann i Tromsø for å dekke opp behovet til landbasert oppdrett er svært vanskelig. Vannkildene skal ikke ha oppgang av anadrom fisk og de største vassdragene blir da utelukket. Landbasert oppdrett kan realiseres som tradisjonelle gjennomstrømmingsanlegg der en kun bruker sjøvann og det er flere anlegg med gjennomstrømmingsteknologi med og uten gjenbruk av vann under prosjektering og som arbeider med finansiering, men foreløpig er det ikke realisert noen slike anlegg i Norge.

Slamproduksjon

Landbaserte anlegg vil måtte følge forurensingslovens krav til rensing av avføring og fôrspill fra fisken. Dette betyr at halvparten av f.eks. suspendert stoff (avføringen) må renses bort, resten går på havet dersom lokaliteten tåler det. Dette vil gi en betydelig mengde slam som må håndteres. Ett anlegg med årlig produksjonskapasitet på 5 000 tonn, vil gjennom ett år produsere 825 tonn slam med 90 prosent tørrstoffgrad. Totalt vil det produseres 4 000 tonn slam i Tromsø kommune, dersom man klarer å ta vare på alt slam som produseres. Men gjeldende lovverk stiller bare krav om rensing av halvparten av fiskens avføring, såfremt resipienten tåler det. Dette betyr at om lag 2000 tonn slam vil måtte tas vare på, de resterende 2000 tonn med slam kan slippes ut i sjø.

Fra å ha vært en kostnad for oppdretter, ser det nå ut som det er i ferd med å komme på plass kommersielle løsninger for slam, som gjør slam til en ressurs. Å realisere en effektiv og økonomisk bærekraftig bruk av denne ressursen er derfor en viktig forutsetning for landbasert lakseoppdrett. Ikke bare gitt en storstilt utbygging av landbasert produksjonskapasitet for matfisk, men også sett i lys av den nasjonale investeringstakten knyttet til landbaserte anlegg innen settefisk.

Teknologisk og biologisk risiko

Risiko knyttet til landbasert oppdrett er et komplisert og sammensatt tema. I prosjektet “Analyse av landbasert oppdrett av laks: Produksjon, økonomi og risiko” er det gjennomført en kvalitativ risikoanalyse for landbaserte matfiskanlegg basert på RAS-teknologi, der ulike risikofaktorer er identifisert, og risiko er identifisert som høy, middels eller lav. De viktigste risikofaktorene er tilvekst, dødelighet, akutt forgiftning, sykdom og redusert kvalitet.

Det er høy risiko for redusert tilvekst for stor fisk og dertil lavere produksjon av biomasse per år enn planlagt. Ingen av de landbaserte anleggene for laks som er i drift i Danmark og Polen har klart å nå de produksjonsmål som anleggene er designet for. Dette knytter seg hovedsakelig til lavere vekst hos laks over 1,5 kg, enn vekst basert på merdbasert oppdrett skulle tilsi. Dette fører til lavere inntekter.

For akutt dødelighet og svinn er risiko satt til middels. Dette knytter seg til høyere dødelighet grunnet tilfeller av teknisk svikt og akutt forgiftning som i mange tilfeller tilskrives hydrogensulfid. Dette er utfordringer som knyttes til bruk av sjøvann i RAS-systemer, og som krever spesiell oppmerksomhet i design- og driftsfasen.

Det er lav risiko for sykdom, fordi RAS-anlegg har mulighet til å behandle inntaksvannet med flere barrierer slik at sannsynligheten for inntak av parasitter, sykdom og virus gjennom inntaksvann reduseres sterkt. Dersom det tas inn desinfisert rogn, og produseres egen yngel og settefisk ved matfiskanlegget, reduseres også muligheten for inntak av smittestoffer fra andre oppdrettsanlegg.

For redusert kvalitet er risiko satt til lav. Ved landbaserte matfiskanlegg med RAS-teknologi kan laks få usmak og man kan få høy andel kjønnsmoden fisk. Begge deler reduserer andelen superior laks. Uønsket smak kan fjernes ved å la laksen gå på rent vann om lag en uke før slakt, og kjønnsmodning kan reduseres gjennom riktig drift, derfor er risiko for redusert kvalitet satt til lav.

Det finnes risikoreduserende tiltak som kan gjennomføres for alle risikofaktorene. Våre konklusjoner er basert på historiske fakta og vi sier ikke at disse utfordringene ikke kan løses i fremtiden, men risikoreduserende tiltak fører til økte investeringer og driftskostnader. Det avgjørende er hvilken risiko oppdretter er villig til å ta i produksjonen.

Det er en erkjennelse at per i dag er det driftsmessige erfaringsgrunnlaget for landbasert produksjon av matfisk spredt på få internasjonale produsenter med relativt kort historikk.

Høye kostnader

Å bygge landbasert oppdrettsanlegg er svært kapitalintensivt. Et settefiskanlegg for laks basert på RAS-teknologi med produksjonskapasitet på 2000 tonn koster fort mellom 400-600 millioner kroner. Til sammenlikning er investeringene for merdbasert lokalitet med samme produksjonskapasitet bare omlag 50 millioner. I tillegg må produksjonstillatelsen i sjø kjøpes for mellom 120-200 mill. kr per konsesjon. For landbasert oppdrettsanlegg er det anslått en teoretisk investeringskostnad per tonn årlig produksjonskapasitet på omlag 100 000 kroner (T. Bjørndalen, NTNU Ålesund).

For Tromsø kommune som helhet, vil investeringskostnadene for overføringen fra merd til landbasert oppdrett av laks være minst 2,3 milliarder kroner for oppdrettsnæringa. Det er knyttet usikkerhet til realiseringen av landbaserte matfiskanlegg for laks i Norge, da det kun er bygget ett slikt anlegg i Norge. Anlegget setter inn laks om en uke eller to og det blir spennende å følge med på dette prosjektet til Fredrikstad Seafood.  

Veien videre

Veien videre for norsk sjømatproduksjon avgjøres av flere forhold, som f.eks. etterspørselen i det globale markedet, tillitt hos forbruker, produksjonsøkninger i andre land, skattenivå, kostnader for produksjonstillatelser, teknologiutvikling, nye regler og forskrifter samt arealtilgang på sjø og land. Dette avgjøres av internasjonale, nasjonale, regionale og lokale myndighetene fremover i ulike prosesser og det er viktig at beslutninger tas med et godt kunnskapsgrunnlag og med fokus på hva Norge skal leve av i fremtiden. Er det gjennomførbart og ønskelig og samfunnsøkonomiske riktig prioritering å flytte norsk lakseproduksjon opp på land, med de store kostnader dette vil medføre? Dersom laksen skal produseres på land, er Norge et naturlig sted å gjøre det på? Det er det opp til politiske myndigheter og en global sjømatnæring å avgjøre.

  • Artikkelforfatter Øyvind Hilmarsen er tidligere byrådsleder for Høyre og medlem av kommunestyret i Tromsø for perioden 2015-2019. Hilmarsen deltok i avstemmingen om klima og miljøplanen, der det ble vedtatt lukking av alt oppdrett i Tromsø. Forskningsprosjektet denne artikkelen er basert på, ble avsluttet september 2018, før vedtaket ble fattet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse