Forskjellen fra Alta er at i dag er Norge forpliktet gjennom internasjonal folkerett til å ta hensyn til samene som et urfolk - i motsetning til deres tidligere status som «samisktalende nordmenn» og med reindriften som «tålt bruk», slik den ble definert i norsk lov. Kanskje er det her regjeringen har forregnet seg, skriver Ivar Bjørklund. Foto: Ragnhild Enoksen

Alta, Nussir og "balansert sameksistens"

Kanskje er det her regjeringen har forregnet seg, de berørte reindriftssamer vil sannsynligvis ta sin sak til retten og vise til at inngrepet undergraver deres eksistens som urfolk.

Det går en rød tråd gjennom norske myndigheters håndtering av reindriftsamiske interesser fra Alta-Kautokeino utbyggingen og frem til dagens kobbergruve i Kvalsund.

På samme vis som Altasakens spede oppstart, handler dagens fortelling om Nussir primært om natur- og miljøvern. Røe Isaksen har fått den utakknemlige oppgaven å overbevise oss om at gruven er et miljøvennlig tiltak som skal fremskynde det grønne skiftet. Så langt har han fått drahjelp fra en næringsfattig kommune, gruveindustrien samt Bellona – som viser seg å ha sitt eget selskap på si som skal produsere batterier bl.a. for nettopp den samme gruveindustrien (BEBA/Bellona Batteries).

Salderingsposten i regjeringens regnskap er nok en gang de samiske interessene i området. Røe Isaksen tar først og fremst høyde for den miljøpolitiske motstanden, reindriftens problemer løser han gjennom å pålegge gruveselskapet noen «beskrankninger». Dermed skal det bli mulig å oppnå en «balansert sameksistens» - den samme formuleringen som daværende næringsminister Giske brukte da han i 2013 skulle få reindriftsamene i området med på en «en konstruktiv faktabasert dialog og gjensidig vilje til å foreta tilpasninger». Denne retorikken er ikke ukjent fra et samisk ståsted og «tilpasninger» har pågått helt siden sølvgruvene i Nasafjellet tok til i 1635.

Alta-saken startet som kjent da olje- og energiminister Gjerde i 1979 fikk Stortinget med på at utbyggingen kun ville føre til et beitetap for 21 rein – «Det er det hele». Som vi alle vet i dag, var ikke dette «det hele» og resultatet ble et etnopolitisk oppgjør med internasjonale dimensjoner. Røe Isaksen møter en ny generasjon reindriftssamer som – klok av skade – ikke aksepterer gruveselskapets ønske om en «konstruktiv dialog». Hans noe naive forestilling om at problemene løses gjennom en driftsstans i kalvingstiden, er en repetisjon av Gjerdes 21 rein. Til og med Nussirs egen reindriftsfaglige utredning – som vi i dag ikke hører mye til – kan fortelle følgende:

«Utbyggingen kan medføre delvis eller fullstendig tap av hovedtrekket delvis vår og for høsttrekk for begge reinbeitedistrikt, rundt 4-5 siidaer og minst 11.000 rein på høsten, både for land- og sjødeponialternativet. Dette utgjør ca. 34 % av all rein i Østre Kautokeino sone eller ca. 10 % av reintallet i Vest-Finnmark. Et tap av distriktenes mulighet til å forflytte seg mellom sommerbeiteområdene og vinterbeiteområdene er således et meget betydelig inngrep i samisk reindrift i hele regionen» (Nussir 2011:77, pkt.b).

Statsminister Nordli og Gjerde forsøkte i sin tid å møte de samiske protestene med at «samer har forskjellige meninger», et argument som etterhvert nødvendiggjorde opprettelsen av et Sameting. Men til tross for dagens folkevalgte samiske organ og deres klare protest, viser Røe Isaksen til «det sjøsamiske kjerneområdet» Kvalsund som representativt for andre samiske synspunkter. Han får støtte fra en koftekledd ordfører som i sin lengten etter arbeidsplasser viser til at «mange sjøsamer er for gruvedrift».

Det er ikke bare en slik «splitt-og-hersk» retorikk som har kjennetegnet norsk samepolitikk. Et annet i øyenfallende grep er de stadige påpekninger – for ikke å si forpliktelser – om at «Alle tiltak som støtter samisk reindrift vil derfor også komme samisk kultur til gode» (St.m. 21-1961/62:15). En Stortingsmelding (nr.33) i 1974 kunne fortelle at «Det er en grense for hvilke naturinngrep som kan tillates i de samiske bosetnings- og næringsområder» (s.33). Året etter slo Ressursutvalget for Finnmarksvidda fast at «Reindriften må stå sentrum når bruken av Finnmarksvidda skal fastlegges» (s.13). Etter at Alta-konflikten hadde ført til et etnopolitisk jordskjelv, kunne kommunalminister Harriet Andreassen i 1981 love at «ingen flere arealinngrep skulle skje før samenes rettigheter var avklart». Siden da har disse rettighetene vært under kartlegging uten at knapt et eneste inngrep i samiske områder har vært stoppet under henvisning til at slike rettigheter eksisterer. Man skal med andre ord ikke undre seg over at reindriftssamene i Nussirs nedslagsfelt ikke setter sin lit til Røe Isaksens garantier.

Norske myndigheter har altså ved hver eneste korsvei lovet bot og bedring for så i neste runde sette til side fjorårets løfter. Forskjellen fra Alta er at i dag er Norge forpliktet gjennom internasjonal folkerett til å ta hensyn til samene som et urfolk - i motsetning til deres tidligere status som «samisktalende nordmenn» og med reindriften som «tålt bruk», slik den ble definert i norsk lov. Kanskje er det her regjeringen har forregnet seg, de berørte reindriftssamer vil sannsynligvis ta sin sak til retten og vise til at inngrepet undergraver deres eksistens som urfolk. De vil finne støtte i Høyesteretts dom i Jovsset Ánte saken som retten definerte til kun å gjelde interne forhold i reindriften. Men her påpekte nemlig retten også (med henvisning til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27) at inngrep som truer livsgrunnlaget til et urfolk vil bety «at krenkelse må konstateres, hvis det det ikke er innhentet samtykke fra minoriteten på forhånd» (avs. 74). Kanskje er det reindriftssamene som har forstått jussen best når de kontinuerlig avviser Gjerde/Giske/Røe Isaksens ønsker om en «konstruktiv dialog»?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse