Annonse
ILLUSTRASJONSFOTO: Torgrim Rath Olsen

Ambulansetjenesten må lyttes til på høyeste nivå

Krisemeldingene fra ambulansetjenestene i Troms må tas på alvor og løftes høyt opp i systemene. Tiden er overmoden for en oppgradering av tjenestens administrasjon og faglige innhold, nå som rammebetingelsene biler, bygg og utstyr er på plass. Troms er ikke alene om dette i landsdelen.

Krisemeldingene må helt opp på departementsnivå hvor det skrives store planer for både sykehus og primærhelsetjeneste. Ambulansetjenesten utgjør nemlig selve broen mellom nivåene, men det nevnes sjelden.

Ambulansen er der for oss ved livets mange farer.
De hjelper alle typer folk med store, stygge skader,
samt gamle, syke, slappe, små og veldig redde harer,
pluss sånt som fødsler, brukne ben og fryktelig gale karer.

Ambulansen ordner opp i alt det her når legevakta ei er der.
En lege kjører ut hvis meldingen er fæl, om hun er grei og passe nær.
Men stadig mer selvstendig hjelp må personellet gi.
Lite vegrer derfor disse å stikke hanskefingre i. 
Et samarbeid med mange andre, det er deres lodd.
Å sikre alle helsehjelp, det er deres jobb.

Lenge har vi skrevet, diktet og oppmuntret de røde englene,
men det hjelper ikke lenger - nå står det om pengene.

Siste tids krisemeldingene fra ambulansetjenesten i Troms må tas på alvor. For oss som kjenner litt til denne delen av helsetjenesten i Nord-Norge, er sterke ord og mye frustrasjon i gangene ikke ukjent, dessverre. Nå er imidlertid nye høyder nådd og det er åpenbart at noe helt annet enn innsparinger er det som må til. Sannsynligvis er ikke Tromsø alene om frustrasjonen, men er her man nå har tatt skrittet frem i rampelyset. Det er derfor viktig at stemmer fra denne store, spredte tjenesten inviteres inn og lyttes til av de som sitter sentralt og prioriterer de store pengestrømmene.

Sett fra siden er det lett å se at tiden er overmoden for en oppgradering av ambulansetjenestens administrasjon og faglige innhold. Mange basale og større investeringer i rammebetingelser ble gjort av helseforetakene i regionen etter at de overtok ansvar for ambulansene. Frem til 2006-2007 var tjenestene for det meste små, lokalt forankrede bedrifter. Personellet gikk ofte svært lange vakter og i praksis hadde de mer begrenset medisinsk ansvar enn nå på grunn av et tettere samarbeid med kommunehelsetjenesten. Eieren kjørte som regel selv ambulanse og ordnet opp i det meste. Etter overtakelsen ble både nye arbeidsturnuser, nybygg, biler, bårer og mye annet utstyr svært synlige kostnader på helsebudsjettene til de nye eierne, foretakene. Men ambulansetjenestens oppgaver kom ikke et skritt nærmere det man gjerne kaller helseforetakenes kjernevirksomhet. De er og blir den tjenesten som jobber utenfor sykehusveggene - oftest langt utenfor.

Moderne, kvalifisert ledelse tett på og systematisk kvalitetsutvikling rundt om på de mange ambulansestasjonene er rimelige krav, men har vanskelige kår i de alt for små og sykehusbaserte administrasjonene. Disse og mellomlederne ute i distriktene jobber hardt for å samtidig drifte alt fra biler, bygningsmasse i hele fylket, oppdatering av medisinsk og annet utstyr - samt oppfølging og faglig sikring av gammelt og nytt personell. Og det ansettes ofte nytt personell, har vi fått vite. Når vi samtidig vet at oppgavene ambulansetjenesten skal løse øker både i omfang og i vanskelighetsgrad, er det enkelt å skjønne at det ikke er her det skal spares i helseforetakene. Det er her det skal settes inn nye tiltak. Når erfarne fagfolk som skal sikre kvaliteten forsvinner i stor stil, må noe gjøres.

En viss gjennomtrekk i tjenester som ambulansen er å forvente. Det kan være fristende å prøve seg i andre nærliggende yrker, men flere sier de ville blitt værende dersom tilbudet om faglig utvikling var bedre. Den aktive, praktiske hverdagen og de varierte, meningsfulle oppgavene er det få andre profesjoner som kan matche. Men samtidig må jobben også oppleves som trygg og forsvarlig. Det bør uroe både lokal, regional og nasjonal forvaltning at ambulansetjenestene i Nord-Norge ikke klarer å holde seg med et visst antall høyere utdannede «paramedic’er» som i andre landsdeler. Dette utdanningstilbudet for ambulansefagarbeidere mangler faktisk helt.

Når nå biler og bygg er på plass, er det derfor kompetansebygging i alle ledd som står for tur. Ambulansepersonell har tenkt og snakket om dette lenge og vil kunne gi gode råd på veien. De bekrefter selv det internasjonal forsking viser: faglig utvikling og mulighet for å yte god pasientbehandling er helt sentralt for å holde helsepersonell i jobbene sine. Det gir gode sirkler og er helt i befolkningens interesse.

I pasientenes helsevesen er ambulansetjenesten og legevakta den akuttmedisinske bærebjelken – nær folk i både by og land. Nå bør ansvarlige ta med seg krisemeldingene fra nord helt inn på departementsnivå hvor det skrives store planer for både sykehus og primærhelsetjeneste. Ambulansetjenesten utgjør nemlig selve broen mellom nivåene, men det neves sjelden. Statsråd Bent Høie varslet nylig at ambulansetjenesten og legevaktene skulle være de som folk kunne stole på når små lokalsykehus ble bygget ned. Han bør snarest få høre noe annet en dikt og fagre taler.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse