Annonse
Hvis boka om transaksjonskostnader lå på nattbordet til flere politikere og offentlige ledere, samtidig som man hadde større vilje til å lære av tidligere erfaringer i en annen region, kunne problemene i nord trolig vært unngått, skriver Espen Leirset. Foto: Alexander Kjønsø Karlsen

Anbud i akuttjenesten er neppe en god idé. Det kunne Nord-Norge lært av Trøndelag

Anbudene gjør at sykehusene havner i et ubehagelig skjebne-fellesskap med den private tilbyderen.
Anbud som styringsprinsipp i akuttjenesten er neppe en god ide. Det kunne Nord-Norge ha lært av Trøndelag.
 
Etter at Babcock-krisen har preget nyhetsbildet den siste tiden, bør regjeringen vurdere om anbud er den beste måten å organisere livsviktig beredskapsarbeid. Babcock-saken er ikke første gang ambulanse-anbud har ført en region ut i trøbbel. Saken er en god anledning til å minnes krisen om ambulanse-anbudene i Helse Midt-Norge for et knapt tiår siden. Da vant Namsos trafikkselskap anbudet for ambulansedrift for en stor del av Trøndelag. De hadde kalkulert lønnsnedgang for en stor del av de ansatte. Ambulansesjåførene måtte søke seg over i det nye selskapet, og fikk beskjed om et lønnskutt på flere titusen kroner.
 
Dette aksepterte de naturligvis ikke. Ved hjelp av effektiv organisering snudde de ansatte hele anbudsprinsippet på hodet: De nektet å søke på de nye jobbene. Siden det er så få personer som har kompetanse til å kjøre ambulanse, kunne de med kollektiv organisering vinne fram overfor anbudsvinneren. Dermed hadde ikke Namsos trafikkselskap nok ansatte til å kjøre ambulanse fra den datoen de hadde forpliktet seg til å overta. Dette var ikke bare et problem for selskapet, men også for helseforetaket. Det er nemlig de som er pliktig i henhold til lov å sørge for ambulansetjeneste i sin region. Dersom de inngikk en avtale med et selskap som ikke maktet å levere tjenesten, ville det raskt bli helseforetakets problem. Så hva ble løsningen?
 
De ansatte sto sammen, og slapp lønnsnedgang. De fikk til slutt betingelsene de krevde av selskapet. Alternativet ville være at regionen sto uten ambulansearbeidere på datoen da selskapet skulle overta driften, og det går selvsagt ikke an. Men Namsos trafikkselskap hadde inngått en avtale med helseforetaket, som forutsatte at lønna for de ansatte måtte kuttes. Dermed ble anbudet et stort tapsprosjekt for selskapet. Det var krise. Selskapet kunne så varsellampene fra skifteretten i det fjerne. For å unngå en slik krise, gikk Helse Midt-Norge med på å betale mer til Namsos trafikkselskap. En ganske stor millionsum ble overført til Namsos trafikkselskap fra Helse Midt-Norge, etter at anbudet var tildelt. I anbudssammenheng er slikt uhørt, fordi da blir det ikke rettferdig konkurranse lenger.
 
Så dermed kom taperne av anbudet på banen. De kunne ikke godta at anbudsvinneren fikk mer betalt. De hadde jo levert anbud som tok hensyn til at de ansatte skulle ha samme lønn som før. Men nå sto de igjen uten arbeidsoppdrag, og måtte avvikle driften. Dermed hadde selskapene som tapte anbudet grunnlag for å saksøke Helse Midt-Norge. Noe de også gjorde. Og de vant. Så det sang. Helse Midt-Norge måtte betale mange millioner kroner i erstatning til anbudstaperne.
 
Jeg husker ikke summene nøyaktig, men for Helse Midt-Norge kostet anbudsfadesen flere titalls millioner kroner. Selv var jeg journalist i Trønder-Avisa på dette tidspunktet, og skrev nyhetsartikler om forholdene mens de pågikk. Det var denne saken som var bakgrunnen for at Helse Midt-Norge ved neste korsvei faset ambulansene inn som en del av helseforetaket igjen. De ville ha slutt på at kritiske samfunnstjenester skulle ut på anbud hvert femte år. Så i dag er ambulansene i Midt-Norge driftet direkte av helseforetaket i stedet. Det er nok dyrere, men likevel kanskje like lurt.
 
Når helseforetakene benytter private selskaper i sin drift, gjør de seg dødsens avhengig av det private selskapet som leverer tjenestene. Hvis det private selskapet svikter eller er i konkursfare, finnes ingen harde pressmidler. Jeg hørte på radioen at statsråden ble presset av programlederen om å gi store dagbøter til Babcock på grunn av situasjonen som nå har oppstått. Men dette er bare ris til egen bak. For hvis selskapet presses for hardt, kan det havne i skifteretten. Da kan de ikke levere de lovpålagte tjenestene, og hvem sitt ansvar blir det da? Jo, nettopp: Statens. Anbudene gjør at sykehusene havner i et ubehagelig skjebne-fellesskap med den private tilbyderen.
 
I teorien er problemene med anbud ganske godt kjent, særlig gjennom begrepet transaksjonskostnader. Dette begrepet dekker både de praktiske, faglige, styringsmessige og økonomiske problemene som anbud og kontrakter kan gi. Men i praksis blir problemene med anbud ofte undervurdert. Man ser for seg besparelser, som man riktignok kan få, eksempelvis ved lavere lønns- og pensjonskostnader. Men det er notorisk lett å undervurdere styringsproblemene som oppstår med kontraktstyring. Dette gjelder særlig innen lovpålagte akutt-tjenester.
 
Hvis boka om transaksjonskostnader lå på nattbordet til flere politikere og offentlige ledere, samtidig som man hadde større vilje til å lære av tidligere erfaringer i en annen region, kunne problemene i nord trolig vært unngått.
 
For det burde være unødvendig å kjøre en landsdel inn i en ny ambulansekrise etter lærdommene fra Helse Midt-Norge for ti år siden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse