Annonse
MAKTESLØSHET: Det vi ikke vet er om ytringene er utslag av fordommer eller om dette er maktesløse personers følelsesutbrudd. Fordommer skal vi bekjempe. Følelsesytringer skal vi søke å forstå, skriver Gunnar Graff i sitt svar på kronikken fra Pål Christian Bergstrøm og Willy-Tore Mørch. Illustrasjonsfoto: Colourbox.

Angrep på barnevernet - en desperat handling?

Hvordan kan ekeltindivider forsvare seg mot denne type systemsvikt, nemlig påstander som ikke blir undersøkt?

Jeg er medlem av Norsk dusteforbund. Min store sorg er at jeg ikke ble medlem på grunn av vitenskapelige artikler, men en teateranmeldelse. Der skrev jeg at stykket var så bra at jeg påsto at man glemte skuespillerne, på tross av at skuespillerne egentlig gjorde en ganske middelmådig framstilling.

Samme argumentasjon har Pål Christian Bergstrøm og Willy-Tore Mørch i sin artikkel om norsk barnevern i “Nordlys”, lørdag 11. januar 2020. På slutten av artikkelen “Barnevernansatte under angrep” sier de: “Og vi må alle skille mellom et lovbestent system og de som er satt til å utøve det”. Dessverre er “Norsk Dusteforbund” nedlagt.

Ethvert system består av individer, mennesker som utøver en tjeneste som samfunnet har behov for. Innenfor ethvert systems lovgitte rammer finnes det handlingsrom. Hvilke konkrete handlinger som systemet utfører vil derfor kunne være avhengig av de beslutninger som personene i systemet bestemmer seg for.

Jeg er enig i artikkelforfatterne i at sjikanøse ytringer overfor navngitte personer ikke er bra. Det er tilsynelatende uheldig, fordi disse uttalelsene normalt ikke inneholder kritikk, men er følelsesladede ytringer. Det vi ikke vet er om ytringene er utslag av fordommer eller om dette er maktesløse personers følelsesutbrudd. Fordommer skal vi bekjempe. Følelsesytringer skal vi søke å forstå.

Den kommunale Barneverntjenesten (Barnevernet) er det utøvende system i det som utgjør “det norske barnevernet”. Andre viktige elementer i dette systemet er “det juridiske sytem” (med Fylkesnemndene, Tingretten, noen ganger Lagmannsretten og av og til også Høyesterett), og “det psykologiske system” (med psykologer innen helsevesenet (BUP) og de sakkyndige psykologene som brukes aktivt innen rettssystemet). Som utøvende system er det normalt Barnevernet som får all kritikken når noe “går galt”. Det er på en måte litt urettferdig, for de ansatte i Barnevernet har ofte lav utdanning, mens jurister og psykologer har mange års studier bak seg fra universitet - og burde derfor “vite bedre”.

Artikkeforfatterne vet sikkert at for å vite om noe er “sant” kreves det “bevis”, altså dokumentasjon på at noe faktisk er tilfelle. Dessverre: det enkelte foreldre har opplevd er at avgjørelse om omsorgsovertakelse har skjedd etter udokumenterte påstander fra Barnevernet, fremsatt gjennom deres komuneadvokat. På tross av 5-6 års universitetsstudier makter ikke dommer, med sitt dommerpanel, å stille det enkle spørsmål “er det sant?”, men ukritisk godtar påstandene i saksframlegget fra barnevernet som om det var dokumenterte bevis.

Det er ikke bare i barnevernsaker at dette skjer - NAV-skandalen viser dessverre samme unnfallenhet overfor et systems påstander (NAV) som rammer enkeltindivider.

Hvordan kan ekeltindivider forsvare seg mot denne type systemsvikt, nemlig påstander som ikke blir undersøkt? I barnevernsaker får alltid foreldrene, og ofte også andre familiemedlemmer uttale seg i retten. Sjelden opplever de at det de sier blir trodd og derfor blir heller ikke uttalelsene undersøkt eller får noen betydning for domsavgjørelsen. Å snakke til Barnevernet opplever noen som å snakke til veggen. Barnevernet synes ofte å være fastlåst i sin egen forståelse av en situasjon. Et standardsvar er “dette har retten bestemt”.

Alt er ikke håpløst i norsk barnevern. Et kommunalt barnevern på Østlandet har fått ned antallet omsorgsovertakelser og samtidig fått økt respekt fordi de ansatte har skiftet holdning overfor foreldrene, ved å gå inn i dialog i stedet for konfrontasjon. Nylig var det et innslag på Dagsrevyen med en ung mor som roste barnevernet for at de kunne gå inn med hjelp i en vanskelig periode i mors liv. Barnet ble midlertidig omplassert samtidig som det ble sørget for tett kontakt mellom barn og mor. Da sitasjonen var blitt bedre fikk hun barnet sitt tilbake.

Hverdagen for svært mange familier som har mistret omsorgen for sine barn holdes på et minimum av samvær. Det er dette EMD har kritisert. Her må det påpekes at EMD neppe har kapasitet til å kunne gå inn i bakgrunnen for omsorgsovertakelsen. Slik de to forfatterne formulerer seg i artikkelen, kan det virke som om de går god for at domstolene har fattet riktig beslutning om omsorsgsovertakelse.

Mangelfull omsorg utgjør hovedandelen av alle omsorgsovertakelser. Rus, vold og overgrep, som det tross alt er relativt få av, er forhold som det trolig er forsvarlig å gripe inn overfor, om så med omsorgsovertakelse. Mangelfull omsorg derimot er langt mer problematisk. Ingen fagfolk har hittil kunnet peke på hvor grensen går mellom god, mindre god, tilstrekkelig og mangelfull omsorg. Her blir det lett synsing, basert på etiske, moralske og verdimessige holdninger hos de som vurderer omsorgen. Verre er det at det finnes eksempler på at saksbehandler i barnevernet antyder at det kan være omsorgssvikt, uten noe bevis. Antydningen om omsorgssvikt skrives i saksdokumenter som leses av andre saksbehandlere. Dessverre skal det ofte lite til at man da får fenomenet “fjær blir til høns” - “farlige høns” som må ta barnet fra deg. Man må jo berge barnet fra dårlig omsorg!

Norsk barnevern er et større og sammensatt system bestående av flere uavhengige ledd og hvor Barneverntjenesten er det utøvende leddet. Det er derfor forståelig at følelsesmessige utladninger og kritikk rettes mot det kommunale barnevernet og de ansatte når de utøver en praksis som den private part opplever som overgrep, enten dette er berettiget eller kanske helt feil.

I stedet for å gå i rette mot de følelsesmessige ytringene, burde man ta dette som et signal på at noe er svært galt. Myndighetene burde ta dette som et alvorlig signal og prøve å finne ut grunnene til at barnevernet skjelles ut, fryktes og hates. Det bør ikke være sånn. Målet må være et barnevernsystem som virkelig hjelper der hvor dette er nødvendig. Unødvendig inngripen under skinn av hjelp er ingen tjent med.

PS: Ingen vet sikker hva “barnets beste” egentlig er.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse