Annonse
SENTRUMSDEBATT: Til tross for pinlig kort botid i Tromsø og likevel allerede med hjerte for byen, slutter jeg meg til mandagens mest åpenbare enighet i debatten på Storgata Camping: Tromsø sentrum er langt fra dødt, skriver Astrid Fadnes. Foto: Torgrim Rath Olsen

Åpenbare hull i sentrumsdebatten

Fokus på næring og hvordan butikkvirksomhetene skal overleve, er udiskutabelt viktig og sentralt i debatten, men et blikk fra unge og fra planleggere og arkitekter, mener jeg kunne tilført et mer langsiktig perspektiv og flerfoldige muligheter.

For en ukesfersk abonnent av avisa Nordlys og iTromsø, og med kort botid i byen, stiller jeg meg kanskje lagelig til for hogg i debatten om Tromsø sentrum. Likevel, etter å ha tråla meg gjennom de siste ukers debattinnlegg og overvært to timers Nordlys-organisert debatt på Tromsø Camping, kaster jeg meg inn, drevet av en blanding av engasjement og provokasjon. 

Minigolf framfor 800 parkeringsplasser

Selve huset for sentrumsdebatten, gamle ølfabrikklokaler transformert til minigolfbar, er betegnende for nye og gode byutviklingstrekk i Tromsø. Det romslige, men like fullt stappfulle lokalet gav en gunstig kontekst til diskusjonen der paneldeltakerne kjapt snudde om på Nordlys´ dystopiske tabloidtittel: «Er sentrum i ferd med å dø?», til en langt mer nedtonet situasjonsbeskrivelse av et sentrum i stadig endring og med nye utfordringer.

Dessverre ble debatten likevel snever; både gitt av det negative anslaget (fokus på problemene framfor mulighetene), men også panelsammensetningen. Ungdom, unge og studenter ble riktignok nevnt, men både de, som bruker og har potensiale for økt bruk av sentrumsområdene, og de som faktisk jobber operativt med korte og langsiktige planer for byutviklingen, planleggere, arkitekter og kommunen, glimret med sitt fravær i debatten. Fokus på næring og hvordan butikkvirksomhetene skal overleve, er udiskutabelt viktig og sentralt i debatten, men et blikk fra unge og fra planleggere og arkitekter, mener jeg kunne tilført et mer langsiktig perspektiv og flerfoldige muligheter.

Til tross for debattleder Skjalg Fjellheims stadige formaninger om «dette skal ikke være en bompengedebatt!», gled debatten skuffende mange ganger inn i ordvekslinger om parkering og parkering – og litt bompenger. Som det ble påpekt, minigolfbaren som rommet debatten var opprinnelig planlagt til 800 parkeringsplasser. Og jeg tror vi fleste til stede kan skrive under på at dagens situasjon tilfører et rikere sentrumsliv enn parkeringsalternativet.

Alle er naturlig opptatt av sin egen hverdag, framkommelighet, hente-bringe, at det hele skal gå rundt, samtidig som bilbruk opplagt stadig må utfordres med tanke på miljø og klimautfordringer. Tross MDGs og andres innspill om lavere og alternativ bussprising, så er og blir parkering et brennhett tema – men det er synd Nordlys lar sjansen om en reell debatt utover parkering og snømåking her går til spille i mangel på sentrale stemmer som kan føre debatten i innovativ retning.

Ingen sjølukt, mest lukta av penger

Turismen, med turister i hopetall i sin berikelse av byen («På en liten rusletur gjennom sentrum rekker man å høre en rekke språk») og også til forargelse (suvenirsjappene som danker ut annet lokalt næringsliv), men ikke med ett ord blir årsaken til at turistene faktisk trekkes til byen nevnt: naturen.

Selv som vestlending blir jeg slått av Tromsø bys nærhet til naturen, tinder som nærmest roper hallo fra et hvert gatehjørne i sentrum, samtidig som et rikt kultur- og næringstilbud tilfører byen sterke urbane kvaliteter. Kanskje er det for tromsøværinger et åpenbart og sjølsagt privilegium, men en diskusjon om de endeløse mulighetene for å benytte seg av sentrums nærhet til sjøen, ville åpnet opp debatten betraktelig. Ikke bare kaikanten, Tromsø er jo langt ifra alene i landet om å gjeninnta en ny posisjon ovenfor fjordfronten, men også selve vannet. Hvordan lokke folk til sentrum? Ja, et bredt næringstilbud og framkommelighet er åpenbare nøkler, men jeg kjøper ikke «Clas Ohlson og en lekebutikk» som løsning for mer liv i sentrum.

Heller bør næringsliv og politikere være opptatt av å dyrke de eksisterende og naturlige kvalitetene. Tromsø sentrum har potensial til å være stedet der du kan komme helt ned til fjorden, kanskje til og med for de hardføre bade i den, og i neste vending kunne lese dagsferske aviser på et av landets flotteste bibliotek, eller konsumere alt fra internasjonale matretter og kulturarrangementer til ulike prisklasser.

Kulturprosjektet SALT, som heldigvis til slutt ble gitt klarsignal for etablering i Tromsø, er et glimrende eksempel på en type byutvikling som tar opp i seg både de naturgitte godene og samtidig skaper et kulturelt og urbant møtested på et ellers «dødt» eller «blødende» sted - for å ta i bruk sentrumsdebattens egne symbolikktunge helsespråk.

En annen ting som prosessen rundt SALT i Tromsø viser, er viktigheten av planleggere og politikeres evne til å tilpasse seg – ved å ta alvor og på nye måter forholde seg til en by og et sentrum i konstant endring.

Masterplan som alle skal bli enig om

Jeg stusser derfor over enigheten når Tromsø-grunder Pål Einar Eilertsens forslag om en masterplan for Tromsø sentrum, «som alle skal bli enige om, og følge til punkt og prikke», tilsynelatende ikke møter noen som helst motstand. Det blir noe selvmotsigende i å stemme for å lage en «klinkende klar masterplan», når man samtidig i samme debatt får konstatert, til bred enighet, at endringene som skjer er raske og til dels uforutsette. Som for eksempel endringer i forbruksmønsteret som følge etablering av kjøpesentre og netthandel og turiststrømmen.

Mekanismene som gir utslag på prisene på gårdstomtene, turisttilkomsten, folks kjøpekraft og økologien, er og vil fortsette å være i endring og med påvirkning langt utover hva en masterplan kan kontrollere. Og SALT-vedtaket vitner om at evnen til å gjøre unntak i en plan, kan være like viktig som planen i seg selv. I beste fall er forslaget et retorisk grep i debattens hunger etter håndfaste tiltak, i verste fall et historieløst, lite framtidsretta og lite tilpasningsdyktig tiltak jeg ikke tror noe sentrum i noen by er tjent med.

Tromsø Sentrum AS´ trepartssamarbeid mellom kommunen, næringslivsaktører og gårdeiere gir et godt grunnlag for fruktbart samarbeid. Men for god byutvikling og god bytuviklingsdebatt etterlyser jeg en ytterligere bredde i deltakeresom inkluderer en tverrfaglig stand, lokale institusjoner, studentforeninger og ungdommer og økt bredde i perspektiver og muligheter utover butikkenes inntekter og utgifter og bilistenes parkeringsmuligheter.

Det sagt, til tross for pinlig kort botid i Tromsø og likevel allerede med hjerte for byen, slutter jeg meg til gårsdagens mest åpenbare enighet: Tromsø sentrum er langt fra dødt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse