Vi her i Finnmark så utfordringen komme. Hvordan i all verden har det seg at ledelsen i Luftambulansetjenesten HF ikke så dette? Fire langbanefly har begrenset nytte i en landsdel hvor det flys akuttoppdrag fra småflyplasser mange ganger om dagen. Hvorfor kunne de ikke sørget for ambulansefly som kan lande på kortbane? skriver kommuneoverlege Britt Larsen Mehmi i Vadsø. Foto: Arne Willy Nordstrøm Henriksen og iFinnmark / Henriette Baumann

Hva ventet de på? At finnmarkingene bare skulle finne seg i det?

Når man først går for et operatørbytte, hvor man altså velger lavere pris på bekostning av beredskap, hvordan kan det forsvares å ikke sikre såpass god brukermedvirkning og planlegging at man kan garantere for beredskapen i operatørskifteperioden?

Vadsø, kvelden 12. juli 2019

Dette er den andre sommeren i rekken. I år, som i fjor, er ambulanseflyene nesten ikke å se på rullebanen i Vadsø kommune, langt øst i Finnmark. Det sto en bekymret melding på Facebook gruppa «Oppslagstavla i Vadsø» i dag. Vadsøværinger lurte fordi Forsvarets helikopter to dager på rad har fløyet inn over byen. Jeg skjønner dem godt. Det ser unektelig litt skummelt ut med et militærhelikopter i lav høyde over hustakene. Men roen har senket seg etter at jeg presiserte hvorfor vi trenger dem.

For det er nettopp det vi gjør. Vi trenger dem! Som legevaktlege med ansvar for en kommune på litt under 6000 innbyggere skulle man kanskje tro at det ville være lite dramatikk å bryne seg på i hverdagen. Men slik er det ikke. Bare denne dagen har jeg sittet i ambulansen to ganger under blinkende blålys i høy fart gjennom byens gater. De andre pasientene har tatt seg til oss for egen maskin. Hverdagen inneholder alt fra fødsel til død og hele spekteret derimellom. For de fleste pasientene som kommer til legevakten haster det kanskje ikke så mye, men noen ganger er det alvor.

Vi må bruke luftambulanse på det AMK kaller «tidskritiske» pasienter. Egentlig er det en ganske god beskrivelse. Tidskritiske pasienter er de pasientene som har tilstander hvor det haster med å få dem til sykehus fordi pasienten trenger undersøkelser eller behandling som ikke vi har tilgang til her ute i kommunen. Normalt sett har vi fått luftambulanse til disse pasientene. Men hva er normalt? I fjor sommer var det kaos; nå er vi på runde to. Den nye normalen ser ut til å bli Bell-helikopter fra Forsvaret.

Fra mitt ståsted som kommuneoverlege i Vadsø er luftambulansekrisen en varslet krise. Anbud er overhodet ikke noe nytt i luftambulansetjenesten. Det som skiller dette anbudet fra de tidligere, er at før har det vært en selvfølge at personellet fulgte med over til ny operatør. Kaoset i fjor var forårsaket av uro rundt usikker arbeidshverdag for de ansatte i Lufttransport AS. Årets kaos er forårsaket av at all opplæring av personell på ny flytype skjer samtidig. Det gir redusert kapasitet på utsjekket personell som kan opprettholde tjenestene mens kollegaer er på kurs. Når man først går for et operatørbytte, hvor man altså velger lavere pris på bekostning av beredskap, hvordan kan det forsvares å ikke sikre såpass god brukermedvirkning og planlegging at man kan garantere for beredskapen i operatørskifteperioden? Hvorfor ikke prioritere et godt samarbeid med piloter og helsepersonell, og sikre at de får en trening og utsjekk som duger? Dette er folk som har vært ute en vinternatt før og vet hvor viktig denne treningen er for å være forberedt når snøbygene rister flyet og de ikke kan droppe turen fordi pasientens liv avhenger av dem. Det er de som skal ut, ikke byråkratene i Bodø og Oslo. Alle ansvarlige visste at de hadde dårlig tid! Dette kalles dårlig planlegging.

Ok, så gikk det skeis denne sommeren også, og det ble satt inn ekstra fly, men hvorfor i all verden setter man inn fire fly som bare kan fly på lange rullebaner? LAT HF argumenterer gang på gang med at 60% av trafikken går mellom to store flyplasser (les: sørpå), og dermed vil langbaneflyene avlaste propellflyene som ivaretar småflyplassene (les: nordpå). Men siden månedsskiftet har det vært perioder med ingen, til kanskje to kortbanefly i Nord-Norge. Vi her i Finnmark så utfordringen komme. Hvordan i all verden har det seg at ledelsen i Luftambulansetjenesten HF ikke så dette? Fire langbanefly har begrenset nytte i en landsdel hvor det flys akuttoppdrag fra småflyplasser mange ganger om dagen. Hvorfor kunne de ikke sørget for ambulansefly som kan lande på kortbane? Og hvis det da ikke var mulig, hvorfor satte de ikke inn helikopterberedskap i Øst-Finnmark fra dag 1? Hva ventet de på? At finnmarkingene bare skulle finne seg i det?

Det har blitt kveld på legevakten i Vadsø, 180km fra nærmeste sykehus, og jeg sitter her med min nødnettradio og nyter stillheten og midnattssola. Og jeg håper at spørsmålene mine kan besvares med ydmykhet. Ydmykhet for den jobben alle vi gjør utenfor sykehusene hver eneste dag, og den samfunnsmedisinske kompetansen som vi sitter med. Det er vi som kjenner på pulsen når pasienten ikke får puste, og er klam og grå. Jeg pleier å si at sammen er vi sterke. Kjære LAT HF, Babcock SAA og Helseminister Høie, vær så snill å vise at dere vil stå sammen med oss.

God vakt.

Britt Larsen Mehmi

Kommuneoverlege i aktiv legevakttjeneste

Styremedlem i Finnmark Legeforening

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse