Annonse
RESSURS: Fisken er en nasjonal ressurs på linje med vannkraften og petroleum, og i motsetning til sistnevnte – evigvarende. Da må den også eies og forvaltes deretter. skriver Arild Hausberg. Foto: NTB Scanpix

Arbeiderpartiets vei tilbake - fiskeriforvaltning

Norsk Fiskerimelding er ute til høring i kongeriket for tiden. Dette er et viktig dokument i forhold til norsk forvaltning av arvesølvet alle sier nasjonen skal leve av i fremtiden.

Arbeiderpartiet sliter i motvind for tiden. Mange analyser vil gi forklaringer på den bølgedalen vi er nede i nå. Min politiske sans sier noe om at det er viktig å definere politisk dagsorden der folket merker at utviklingen er feil. Jeg tror mitt parti må tilbake til den definisjonsevnen, vi må søke pulsen i hele landet, og sette vår fellesskapspolitikk i førersetet slik at folk ser og kjenner oss igjen i den rollen. Velferden i samfunnet vårt skal ha bærekraft, den økonomiske kostnaden vil inntekter fra fiskerirelatert virksomhet få en større og større rolle med å dekke. Oljenasjonen Norge er en svært begrenset historie, bærekraften ligger i fiskeriene.

Norsk Fiskerimelding er ute til høring i kongeriket for tiden. Dette er et viktig dokument i forhold til norsk forvaltning av arvesølvet alle sier nasjonen skal leve av i fremtiden. Derfor er innspill til justering av norsk fiskeripolitikk like viktig som nasjonal styring av våre oljeressurser under havbunn, og den evigvarende vannkraften. Folkets medvirkning til innspill på nasjonal fiskeripolitikk har noen utfordringer, blant annet at de ulike tema ikke er lett tilgjengelig….fiskeripolitikk handler i høy grad om eget stammespråk som kun aktørene har dypforståelsen i, samt at politikken har utviklet seg til et mylder av innfløkte regler og systemer. Noen av aktørene taler med høyere stemme enn andre, og mange påberoper seg sannheten samtidig som motstandere naturligvis blir idiotforklart. Det er derfor svært høy terskel for å blande seg inn som forståsegpåer – noe jeg ikke er. Men det er likevel for allmenheten mulig å se både noen hovedutfordringer og muligheter i dette rike arvesølvets forvaltning.

Arvesølvet på børs

En del av oss som heier på nasjonal kontroll og nasjonal forvaltning, anser katastrofens start den dagen for over 20 år siden en høyrestyrt regjering fikk gjennomslag for at fiskekvoter kan selges som en vanlig markedsvare. Beheftet noen begrensinger, men de virket og virker bare i teorien. Det var dagen utforbakken startet for redusert Nordnorsk eierskap til fiskerettigheter i egen landsdel. Burde vært en nasjonal sørgedag i nord som markerte nasjonens fraskrivelse av eierskap. De rike fiskerederier på vestlandet, og det kjente Røkkerederiet, tok raskt over store kvoter fordi de hadde kapital nok til å by mest.

Strukturspøkelset

Så kom begrepet «strukturering», der båter inndelt i grupper som har med båtlengde og annet å gjøre, skulle samles bedre for mer effektiv drift. For hvem?….lurer mange kanskje på. Utslagene og virkningene ble sikkert bra og for en del nødvendig, men det medførte også at mange mindre båter og kvoter forsvant, oppkjøp til færre båter innenfor presise metergrenser blomstret. Sammen med fritt salg av kvoter, ble det på nytt skjebnesvangre utslag i favør kapitalkreftene.

Trålerne tar over

«Trålstigen» er et annet velkjent begrep. Sterke stemmer med stor lobbyerende kraft, hevder vi må ha havgående flåte av trålere, som kan fiske lenge og langt til havs – for å holde landindustrien med råstoff året rundt. Fordi kystflåten som fisker nærmere kysten, ikke kan finne råstoff og knapt med kvoter til alle årets tider. Kystfisket er for en del sesongbetont, det er rett. Resten er en av de store bløffene i norsk fiskerinæring. Trålerne som går på havtokt, leverer ikke fersk fisk til landindustrien. Da ville råstoffet nærmest vært råttent før det nådde filetmaskinene på land. Derfor fryser trålerne fisken, eneste bearbeiding er sløying. Og selger den på høyeste pris prinsippet, som betyr lange vogntog ut av landet. Omlastingen fra tråler til trailer skjer på sentrale frysemottak, og den aktiviteten regnes tro det eller ei som fiskerivirksomhet. Derfor er Tromsø kommune en av landets største fiskerikommuner. Så trålerne som skulle holde landindustrien i gang når kystflåten ikke fangster, gjør nettopp ikke det.

Pliktenes’ forbannelse

«Plikter» i form av leveringsplikt og bearbeidingsplikt, er en annen sentral faktor i norsk fiskerilovgivning. Som heller ikke fungerer etter hensikten. De ble opprinnelig vedtatt for at landsdelen skulle sikres fiskeråstoff av god kvalitet til bearbeiding, spesielt med tanke på de deler av året der kystflåten ikke kunne levere nok. Men systemet er egentlig en stor bløff av plikter som ikke fungerer, og som ingen nasjonal myndighet har maktet å slå ned på. Ingen redere opprettholder sine plikter. Forklaringer og unnskyldninger er mange og fremført overbevisende nok. Jeg tror egentlig begrunnet i profittmaksimeringshensyn, forkledd i ymse andre forklaringer. Det tragikomiske er at kvoteeiere med trålere har i dag en leveringsplikt til landsdelens bearbeiding på 70% av fangstet kvantum, men opprettholder og innfrir kanskje 10% av dette. Regjeringen foreslår nå at denne plikten skal økes til 75%. På papiret en innskjerping til fellesskapets beste, i praksis til å le på seg brokk av ….i hvert fall for de som eier trålerflåten. De ler hele veien til banken, hver dag. Trålerne er dessuten blitt så fysisk store, at flere av dem ikke kommer seg til kai der leveransene til bearbeiding skulle skjedd. Paradoksene står i kø.

Myter om kystflåtens begrensinger

«Kystflåten som helårsleverandør av fersk fisk er umulig.» Det er en gammel sannhet som er moden for modifikasjon, eller for å hive på havet for å holde oss i det rette element. Kystflåten blir bare mer og mer moderne, og kan fangste lenger fra land enn før. Findustrålerne som leverte til Hammerfest for 50-60 år siden, var 40 meter lange. Kystflåten i dag har båter i 55 meters lengde. Så det er ikke størrelsen det kommer an på. Bærekraften for fiskeressursene er også bedre hensyntatt hvis vi fanger når fisken går mot kysten, og ikke i oppvekst til havs. Teknologisk utvikling støtter også en utvikling i retning helårs kystflåtedrift, der levendefangst bare er en av mange muligheter. Derfor er det så tragisk at fiskebåtenes kvoter over tid er dradd fra kystflåten til trålerflåten. For samfunnets gevinst mhp verdikjedens muligheter, arbeidsplasser og bosetting, skulle utviklingen vært motsatt – fra hav til kyst!

Naiv tro på snuoperasjon

For ca 15 år siden da jeg var nestleder i Troms Arbeiderparti, hadde vi et konkret fiskerisamarbeid i landsdelen. Arbeiderparti på fylkesnivå i Finnmark+Troms+Nordland møttes på Sortland og snekret sammen et felles politisk manifest på fiskeri. Målet var å få kvotene under nasjonal forvaltning igjen. Før kvotesalget ble for omfattende med flukt ut av landsdelen. «Oppskriften» den gang var å tilbakekalle kvotene til han stat, med 10 års horisont der eierne/rederne kunne 10% avskrive hvert år på kjøpskostnaden på kvota. Deretter opprette felles regionale kvote-utleieselskap, eid av de tre fylkene. Kvoteutleie med laaange kontrakter slik at fiskere kunne investere langsiktig i båt & bruk. På den måten skulle vi skjerme landsdelen mot sørnorsk oppkjøp av rettigheter, og sikre rimelighet for rekruttering fra de unge i landsdelen. Fiskebåtrederne fikk panikk, med idiotforklaring av oss lokalpolitikere for naivitet og inkompetanse. Men frykten deres var ubegrunnet – landsdelens Ap-forslag ble ikke nasjonal politikk, kanskje var det fysisk umulig å gjennomføre, hva vet vel jeg? Utviklingen frem til i dag har befestet markedsøkonomiske føringer, fremfor kystsamfunngevinster i nord.

Vi har verktøyet for løsning

Endringer ala det skisserte er på en måte tilbake til tidene slik de en gang var. Generelt er det sjelden oppskrift uten nedsider. Det ene er at tidene aldri er helt slik de en gang var, samfunnet for øvrig beveger seg en eller annen vei hele tiden, så det går ikke å agere som for 20-30 år siden. Eksempelvis krever bearbeiding i kystsamfunn at det finnes kompetanse og arbeidskraft, menge hevder at den tid er forbi, det finnes kun mulighet for import av arbeidskraft fra andre land. Et annet moment er om lokale kostnader overstiger mulighetene for profitt?

Men det er her poltisk veivalg og arbeid kommer inn. Slike hindringer må bearbeides på mange nivå før tilretteleggingen fungerer. Våre partiprogram strutter av treffsikre formuleringer som skal sikre større landbasert sysselsetting, mer satsing på teknologi som fremmer kystflåtens muligheter for å være hele årets leverandør av ferskt råstoff til landindustrien. I NordNorge. Vår neste fiskeriminister fra Arbeiderpartiet har massiv støtte i vedtakene fra Landsmøteprogram, fra fylkesprogram og fra kommuneprogram. Også fra Tromsø Arbeiderparti. Det er i de nevnte politiske program jeg har hentet argumentasjon til denne artikkel. I nasjonal opposisjon skal vi i lokal posisjon medvirke til at vår kommune og vår landsdel, får en utvikling som sikrer sysselsetting i Kvaløyvågen, Tromvik, Sommarøy, Senja, nordTroms, Finnmark - og Nordland. Som kommune har Tromsø mange oppgaver. Vi har en landsdels navfunksjon her i Tromsø, som betyr at vi også må tenke fylke og landsdel i slike sammenhenger. Vi må også ha kommunikasjon til vår kommunes kystsamfunn og løse konkrete behov innen infrastruktur i havner, og presse fylkespolitikken til veifokus slik at transporten blir mer trygg. Og det store bildet – bidra med nasjonalt press for å få tilbake landsdelens eierskap og forvaltningskontroll av arvesølvet. Fisken er en nasjonal ressurs på linje med vannkraften og petroleum, og i motsetning til sistnevnte – evigvarende. Da må den også eies og forvaltes deretter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse