Annonse
VAKKERT: Sommarøy her utenfor Tromsø er en av flere populære destinasjoner i Nord-Norge. Arkivfoto: Tor Guttormsen/Nordlys

Årets sommer har ført oss nærmere hverandre i Norge

Den store reisesommeren 2020 kan skape en sterkere følelse av fellesskap i Norge.

Vi visste lite om Covid-19 da alarmen gikk 12.mars. At viruset skulle binde nasjonen sammen gjennom sommeren kunne for eksempel ingen forutse. Men er det ikke akkurat det vi kan håpe på når Norge nå besøker oss i nord og får se at vi er mer enn et naturreservat?

For kolonner av nordmenn valfarter nå til Nord-Norge på ferie. For mange vil det være det aller første møtet med en landsdel som utgjør nærmere 40 prosent av nasjonens landareal.

sosiale medier kan vi se bilder fra kajakkpadling, fisketurer, strandliv og toppturer i midnattssol. Kjendiser og trendsettere har reist til Lofoten i hoptall. Vi kan lese lyriske skildringer om hvor slående vakkert det er “her oppe”. Da blir vi fastboende varme om hjertet.

Noen er riktignok forbløffet over fergeprisene og de dårlige veiene her nord. Men om vi er heldige, kan sommeren 2020  fungere som en dannelsesreise for en ny generasjon nordmenn.

Den observante reisende vil raskt forstå at Nord-Norge ikke er en kulisse for turisme. Det er bedrifter, det er industri og det er skaperkraft, folk som satser på en livslang tilværelse for seg selv og eget lokalsamfunn. Kanskje kan strømmen av tilreisende føre til større refleksjon rundt næringer og verdiskapning som livsgrunnlag for klynger av bosetting.

Kan hende vil vi også se en effekt i det politiske ordskiftet. Med en generelt større respekt mellom by og land. Og at det trengs politiske virkemidler for å opprettholde det som er en grunnleggende og unik verdi med Norge – den spredte bosettingen.

Men alt dette er antakelig mye forlangt etter en sommer som ikke ble slik vi trodde. I første omgang får man kanskje nøye seg med å glede oss over at mange reiselivsbedrifter berger seg unna konkurs etter storinnrykket fra byene. Men at nordmenn farter rundt i eget land, har selvfølgelig en stor verdi som ikke kan måles i penger, slik reiselivsnæringen gjør. Det er noe annet å se Bugøynes og Dønna, enn å lese om bygdene.

Dette handler om at vi forhåpentligvis blir tettere knyttet sammen. Dersom man har kjørt bil på langs i Norge, forstår man lettere de enorme avstandene, og at livsvilkårene er fundamentalt annerledes enn i de store byene i sør. Kunnskap som ser ut til å ha blitt svekket de siste årene.

Kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at vi ser en reell økende splittelse i Norge. Det er lett å dyrke dype interessemotsetninger mellom by og land. Og dersom man tillater at ulikhetene mellom landsdeler vokser, vil disse konfliktene fortsette å øke.

Derfor er det lov å håpe at de mange som denne sommeren har besøkt den norske periferien, vil ha større forståelse for hvorfor det er god butikk for Norge å investere i å bygge samfunn over hele landet.

De norske distriktene blir ofte sett på som en byrde, slik det blant annet kom til uttrykk i en bredt anlagt reportasje i Morgenbladet nylig: Om vi satte klimaet først: Burde Norge gjort som Sverige og avfolket bygdene? Kan Norge redde klimaforpliktelsene sine ved å ofre bygda?

En reportasje med en slik hypotese virker kanskje ikke like forlokkende etter de siste ukene. Årets sommer kan ha ført Nord-Norge nærmere resten av landet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse