Annonse
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide mener at Arktis slett ikke er noe lovløst «no-mans land». Det eksisterer ikke noe juridisk vakuum, hevder hun. Men betyr det at alt er fryd og gammen og at kritikerne tar feil? Ikke nødvendigvis. Dessverre, kommenterer Oddvar Nygård. (Foto: Arctic Frontiers / Terje Mortensen)

Arktis – det nye Midtøsten?

Men kappløpet om ressursene i Arktis vil kunne bli farlig nok for Norge i møte med stormaktenes kynisme og praktisering av den sterkestes rett.

Franske presidenter og den øvrige politiske elite i Paris har det med å være særdeles storkjeftet. I fjor presterte president Macron å erklære NATO for å være hjernedød. Og nylig offentliggjorde det franske utenriksdepartementet et dokument der man hevder at Arktis er en del av kloden som befinner seg hinsides internasjonale lover, og derfor snart vil konkurrere med Midtøsten om å være et område preget av voldsomme konflikter.

Rimeligvis har dette synet på Arktis falt norske myndigheter tungt for brystet. På årets utgave av Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø har utenriksminister Ine Eriksen Søreide hatt det travelt med å imøtegå både det franske utenriksdepartementet og sentrale deltakere på årets Arctic Frontiers. I særlig grad har en viss Bobo Lo, som presenteres som uavhengig analytiker innen internasjonale relasjoner, vært på offensiven mot den norske utenriksministeren og Norges syn på den rådende tilstand i Arktis. «De gode, gamle dagene da arktisk samarbeid var immun mot trøbbel andre steder i verden – de dagene er over», siteres Lo på i en nyhetsartikkel på nettstedet nord.24. Han spår at vi raskt går mot en ny uorden i verden som vil skape mer konflikt og uro i våre nærområder. Lo mener derfor at det må skapes et nytt regelverk, en ny arktisk traktat.

Eriksen Søreide har, både i sitt hovedinnlegg på konferansen og i den påfølgende paneldebatten om status i Arktis, både på inn- og utpust hevdet at Arktis slett ikke er noe lovløst «no-mans land». Det eksisterer ikke noe juridisk vakuum i Arktis, har den norske utenriksministeren gjentatt og gjentatt. Hun viser til at regionen har vært preget av ro og stabilitet, og til det vellykkede samarbeidet man har fått til gjennom Arktisk Råd, der de åtte arktiske statene (Russland, Norge, Sverige, Finland, Danmark, Island, Canada og USA), enes om viktige spørsmål i og for Arktis. Ikke minst peker hun på at alle medlemslandene i Arktisk Råd må legge Havrettskonvensjonen, (også omtalt som havenes grunnlov), til grunn for forvaltningen av de store havområdene som utgjør størstedelen av Arktis.

Selvsagt må den norske utenriksministeren si dette. Havretten og andre internasjonale overenskomster og lover er det eneste forsvarsverket for en arktisk småstat som Norge, i møte med stormakter som Russland og USA. Men betyr det at alt er fryd og gammen og at kritikerne tar feil? Ikke nødvendigvis. Dessverre.

I mai i fjor, på ministermøtet i Arktisk Råd, opptrådte den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo som en elefant i en poselensbutikk. I Arktisk Råd har man vært enige om at forsvars- og sikkerhetspolitikk ikke er et tema for rådet. Det ga Pompeo blaffen i. Han skjøt fra hofta mot både medlemslandet Russland og mot Kina (som har observatørstatus i Arktisk Råd). Pompeos opptreden kunne ikke vært mer egnet til å skape splittelse i det arktiske fellesskapet. Men det bekymret tydeligvis ikke Trumps utenriksminister. Her var det «America first» som gjaldt. Seansen var et forvarsel på hva som kunne komme fra det holdet fremover.

I tilknytning til årets Arctic Frontiers har Kenneth J. Braithwaite, den amerikanske ambassadøren i Norge, funnet det betimelig å skrive et innlegg i Nordnorsk debatt, som hyller Norge og denne viktige arktiske konferansen i Tromsø. Med tittelen «En ny æra for samarbeid i Arktis» kan innlegget lett tolkes som at det er tid for forandringer i Arktis. Oppsiktsvekkende nok leverer ambassadøren følgende setning om de kommende forandringens vinder: «I denne nye tidsalderen av engasjement i Arktis, er det avgjørende med økt samarbeid, innovasjon og amerikansk lederskap» (min utheving). Det må sies å være rene ord for penga. Til nå har det vært slik at formannskapet i Arktisk Råd går på rundgang mellom medlemslandene, i toårsperioder. I inneværende periode er det Island som har formannskapet, ikke USA. Men Trumps ambassadør har tydeligvis andre planer enn å la Arktisk Råd være instrumentet for den fremtidige utviklingen i Arktis.

Det er liten tvil om at den verdensorden vi har hatt i mange tiår, med internasjonale lover, avtaler og konvensjoner, er under avvikling. Med hensyn til utenriksminister Søreides vektlegging av betydningen av Havrettskonvensjonen som en grunnplanke for Arktisk Råd, kan det være betimelig å minne om hvordan observatørlandet Kina agerer. Forsvarssjef Haakon Bruun Hanssen berørte dette temaet i sin nyttårstale 20. januar i Oslo Militære Samfund: «Kina har utfordret FNs havrettskonvensjon over flere år i Sør-Kina havet», konstaterte forsvarssjefen. Og føyde til at Russland gjør det samme i Kertsj-stredet ved inngangen til Azovhavet.

Tidlig i Arctic Frontiers-uka kom den oppsiktsvekkende nyheten om at det er gjort et enormt funn av viktige mineraler på havbunnen utenfor Svalbard. Funnet er anslått til å være verd minst 1000 milliarder kroner. Jeg er usikker på om dette bare er en gladnyhet. Konflikten mellom Norge og flere andre kyststater om rettighetene på havbunnen ved Svalbard, er velkjent. Og uløst. Jo flere rikdommer vi finner i havene i Arktis, jo større vil presset mot Norges posisjon kunne bli.

Et nytt Midtøsten? Forhåpentligvis ikke. Men kappløpet om ressursene i Arktis vil kunne bli farlig nok for Norge i møte med stormaktenes kynisme og praktisering av den sterkestes rett.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse