Annonse
INTET NYTT: Petroleumsressursene i nord må mobiliseres, er Tord Liens glade budskap på Arctic Frontiers. Foto: Ole Magnus Rapp

Arktisisme på tomgang

I Tord Liens verden finnes det knapt en sky på petroleumshimmelen. Bare «business as usual».

Arctic Frontiers trenger å tørre atskillig mer for å gjenskape seg selv og sin betydning.

Arctic Frontiers har i stor grad blitt en forutsigbar konferanse. Den årlige arktiske møteplassen i Tromsø har siden oppstarten i 2007 vært viktig for å løfte den internasjonale forståelsen av Arktis og arktiske problemstillinger.

Det gjelder selve mangfoldet som Arktis utgjør, de store ressursene i regionen og de store klimaendringene som foregår her og som er hele verdens barometer med hensyn til kommende, globale klimaendringer.

Arctic Frontiers har vært et av de viktigste lærestedene for politikere og beslutningstakere fra hele verden med hensyn til disse temaene.

Det er kanskje både provoserende og uhøflig, men det er helt nødvendig å stille spørsmålet om konferansen fortsatt fyller denne rollen?

Inntrykket fra tirsdagens konferanse er at Arctic Frontiers repeterer seg selv i 2016. Gjentakelsene kommer hyppigere enn de nye perspektivene, de fremadrettede tankene og de interessante meningsbrytningene.

De fleste talerne, fra politikk, næringsliv og forskning gjentar de samme honnørordene om «rike ressurser», «klimaendring» og «urfolk». Det er arktisisme på tomgang.

Med fare for å generalisere for sterkt, er det like fullt mitt inntrykk at den viktigste endringen som Arctic Frontiers har gjennomgått de siste årene, er at petroleumslobbyen får større og større plass og blir mindre og mindre utfordret.

Det er oppsiktsvekkende tatt i betraktning at norsk og internasjonal petroleumsindustri er inne i en av sine største kriser, og det er ikke minst spesielt etter Paris.

Innlegget på konferansen til vår norske olje- og energiminister, Tord Lien (Frp) var i så måte illustrerende. I hans verden fantes det knapt en sky på petroleumshimmelen. Bare «business as usual».

Som alle med en smule interesse for temaet har registrert, har ropet fra oljeselskapene og deres lobbyister om snarlig åpning av Lofoten og Vesterålen vokst seg svært høylytt etter at oljeprisen raste og gjorde de fleste funn i nord ulønnsomme å utbygge.

Det ligger i kortene at Johan Castberg mest sannsynlig aldri blir utbygd, uansett hvor «innovative» Statoil hevder å være, og i verste fall vil tildelingene i hele 23. konsesjonsrunde vise seg å måtte legges i fryseboksen. I så fall vil ca. 150 milliarder kroner være bortkastet.

Men dette er ikke problemstillinger som blir adressert i det hele tatt i hovedprogrammet på årets Arctic Frontiers. I stedet får Tord Lien stå på talerstolen og uimotsagt gi inntrykk av at forholdene i Barentshavet er akkurat de samme som på resten av norsk sokkel!

Komedien blir ikke mindre av at klima- og miljøminister Vidar Helgesen fra den samme regjering like etter holder den forventede lovtalen om suksessen i Paris og det grønne skiftet i Arktis, et prosjekt som hans regjeringskollega Lien åpenbart bare ser på som virkelighetsfjern støy.

Uansett hvor mye Conoco Philips sponser Arctic Frontiers med, er det trist dersom konferansen ikke lenger «er på» i de mest sentrale debattene som nå pågår når det gjelder utviklingen i verden og effektene det vil ha på Arktis.

En arena som bare byr på en årlig repeterende liturgi om et kommende petroleumseventyr i regionen som et av sine viktigste sakramenter, vil gjøre seg selv irrelevant ganske raskt.

Arctic Frontiers trenger å tørre atskillig mer for å gjenskape seg selv og sin betydning. Hvis ikke, risikerer den å forsvinne ned i solnedgangen sammen med oljeeventyret i Barentshavet.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse