Annonse
Fra konferansen Arctic Frontiers 2020. (Foto: Alberto Grohovaz/Arctic Frontiers)

Arktiske konferanser – maktsentra i nordområdepolitikken

Det er vanskelig å se for seg hvordan Arktisk råd skal kunne inkludere observatørene på samme måte som medlemslandene og urfolksorganisasjonene. Det er hverken realistisk eller ønskelig.

Konferanser i og om Arktis har eksplodert både i antall og størrelse siden 2005. To av de største er Arctic Frontiers – arrangert i Tromsø siden 2007 – og Arctic Circle Assembly – arrangert i Reykjavik siden 2013. Oppsvinget er ikke tilfeldig, men følger globale utviklingstrekk som har hatt betydning for regionen. I økende grad sammenfaller den arktiske og den globale agendaen, innenfor temaer som politisk økonomi og klimaendringer. Det har betydning for utformingen av arktisk politikk.

I 2005 kom den første nordområdemeldingen fra den norske regjeringen. 2007, da en russisk ekspedisjon plantet et flagg på havbunnen under Nordpolen, markerte en skillelinje i diskursen om Arktis, med økt fokus på statlig suverenitet og geopolitikk. Dette var også året Arctic Frontiers ble arrangert for første gang. Konferansen skulle danne et kunnskapsgrunnlag for politiske beslutninger, og fremme kunnskapsbasert nærings- og samfunnsutvikling. Initiativet var likeledes betimelig for lanseringen av den norske nordområdepolitikken – som tok til orde for at utviklingen skulle foregå i og for Nord. Siden 2007 har Arctic Frontiers vært en arena for å støtte den norske regjeringen, og for å fremme norske interesser for et internasjonalt publikum.

Arctic Frontiers fikk konkurranse med lanseringen av Arctic Circle Assembly i 2013. Sistnevnte kan på mange måter sies å ha stjålet rampelyset. I mai 2013 skulle Arktisk råd beslutte om de skulle inkludere seks nye land – Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore, India, og Italia – som observatører. I april samme år annonserte presidenten på Island, Olafur Ragnar Grímsson, at Arctic Circle skulle arrangeres i oktober som et «åpent, demokratisk telt». Initiativet var ment som en arena for alle interessenter i regionen, uavhengig av geografisk tilhørighet eller posisjon. Lanseringen av Arctic Circle satte press på de arktiske statene om å innlemme de asiatiske landene som observatører i Arktisk råd. Dette skjedde i frykt for at de skulle etablere sitt eget forum, eller få økt innflytelse gjennom den nye arenaen på Island. Arctic Circle ble følgelig mottatt med skepsis av de arktiske landene. Asiatiske land og ikke-statlige aktører derimot, deltok – og deltar – med stor begeistring.

Arctic Frontiers har, i tråd med det norske utenriksdepartementets linje, en reservert holdning til Kina. På Arctic Circle får ikke-arktiske stater til gjengjeld en arena til å promotere sine interesser, visjoner og bidrag til arktisk forskning og næringsutvikling. Den islandske konferansen er dermed et viktig supplement til den svært marginale rollen de ikke-arktiske statene har som observatører i Arktisk råd. Etableringen av disse konferansene må således ses i sammenheng med bredere utviklingstrekk i Arktis. De fyller også ulike formål for regionens videre utvikling.

Arctic Frontiers er en uttrykt viktig møteplass for den norske regjeringen – en plattform for å fremme norske interesser i et internasjonalt perspektiv. Det er også en viktig arena for formidling av forskning, og etablering av vitenskapssamarbeid. Det er imidlertid ikke lengre mulig for hverken Norge eller de andre arktiske statene å lukke øynene for det store tilfanget av aktører med interesse for Arktis. Kina er medias yndede eksempel, men listen er lang. Det har utviklet seg et behov for å inkludere disse på en meningsfull måte. Ikke for å gi dem like rettigheter som de arktiske statene og urfolk, men for å gi dem en stemme. Og for å inkorporere deres bidrag til forskning, næringsutvikling og tiltak mot globale klimaendringer. Dette kan føre til en økt ansvarsfølelse overfor regionens innbyggere, samfunn og miljø, også hos land som ikke har geografisk tilhørighet i Arktis.  

Norge er en eksplisitt forkjemper for samarbeid gjennom Arktisk råd. Det bør vi fortsette å være. Men i Nordområdestrategien fra 2017 står det at «Regjeringen er opptatt av at Arktisk råd skal beholde sin status som den sentrale møteplassen når det gjelder Arktis, og at det ikke oppstår parallelle møteplasser.» Dette er en holdning det er god grunn til å stille spørsmål ved. Selv om Arktisk råd skal beholde sin status som den sentrale møteplassen, er det ikke like klart hvordan man skal oppfylle neste setning i Regjeringens strategi: «Da bør rådet være åpent og inkluderende for observatører fra land og organisasjoner som har en relevans for utviklingen av Arktis». Det er vanskelig å se for seg hvordan Arktisk råd skal kunne inkludere observatørene på samme måte som medlemslandene og urfolksorganisasjonene. Det er hverken realistisk eller ønskelig.

Arktisk råd kan med fordel sees på som et nav i det arktiske styringskomplekset. Men det kan ikke forutsette et totalt fravær av andre arenaer og arrangementer. Disse er nødvendige for å kunne inkludere alle interessenter og saksområder – Arktisk råd kan for eksempel ikke diskutere forsvars- og sikkerhetspolitiske anliggende. Her spiller konferanser en sentral supplerende rolle. Den nye nordområdemeldingen bør se på hvordan konferanser kan brukes strategisk. Ikke bare for å fremme norske interesser, men for å se på hvordan Norge, og de andre arktiske statene, kan inkludere og dra nytte av de som kaller seg «nær-arktiske-stater».

Mye har skjedd på den internasjonale arenaen siden da, men de norske hovedinteressene er uendret. Innsatsområdene er i dag som de var i 2005, i 2014 (da rapporten «Nordkloden» ble utgitt) og i 2017 (da Nordområdestrategien ble utgitt): internasjonalt samarbeid, næringsliv, kunnskap, infrastruktur, miljøvern, sikkerhet og beredskap i Arktis. Noe har likevel endret seg. Norges mulighet til å lykkes med sine mål – ikke bare med internasjonalt samarbeid – er i større grad avhengig av andre land og ikke-statlige aktører.  I dette bildet er utviklingen av de store konferansene som nye arktiske møteplasser sentrale.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse