Annonse

Arven etter Ingrid Bjerkås - tanker foran et kirkevalg

Jeg var ung jente da Norge fikk sin første kvinneprest. Ingrid Bjerkås var 60 år da hun ble ordinert som prest i Berg og Torsken på yttersida av Senja.

Det var ikke noe lettvint prestegjeld hun kom til. To kommuner uten veiforbindelse skulle betjenes, med et til tider temmelig barskt havstykke imellom. Ingen mann var å finne på søkerlista da ny prest skulle tilsettes tidlig på 60-tallet. Bare hun; pioneren og veiviseren fra Bærum, som skulle vise seg å sette spor på mer enn en måte.

I bygdene på yttersida diskuterte man den uvanlige situasjonen som hadde oppstått. En kvinne som prest? Ville hun klare den tøffe jobben i et værhardt og krevende prestegjeld? Mine foreldre var ingen ihuga kirkegjengere. Men mamma var engasjert i kirkeforeninga og samtidig i konstant opposisjon til hvordan prester flest skjøttet sin gjerning. Jeg kan huske at hun mer enn en gang svingte svøpen over prestemenn hun oppfattet som både ufyselige og sterkt fordømmende overfor mennesker som hadde trådt feil i livet. Det skulle vise seg at Ingrid, eller fru Bjerkås som hun ble kalt, ble en prest helt etter mammas hjerte. I løpet av de drøyt fire årene hun tilbrakte som prest i Berg og Torsken maktet hun å komme nærmere sine soknebarn enn noen prest før henne.

Det tok ikke lang tid før jeg hørte de voksne snakke seg imellom om denne uvanlige presten. En ting var at hun var kvinne. Like uvanlig og nytt var det at en prest engasjerte seg så til de grader i lokalsamfunnet. Ingrid Bjerkås hevdet med rette at samfunnene på yttersida av Senja slett ikke hadde fått den drahjelpen fra storsamfunnet som man fortjente. Velstandsutviklingen hadde ikke nådd fiskeværene her nordpå slik den burde, mente hun. Raskt satte Ingrid Bjerkås i gang et arbeid for bedre utdanningsmuligheter i regionen. Det resulterte i at det ble etablert realskole på Skaland, kommunesenteret i Berg. Hun var også pådriver for å få bygd nytt sykehjem i bygda. Og hun glemte aldri sin tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hver eneste 1. mai feiret Ingrid Bjerkås dagen sammen med arbeiderne på grafittverket på Skaland, den store hjørnesteinsbedriften i kommunen. Hun maktet det ingen prest hadde klart tidligere; å komme tett på livet til vanlige folk, i gjensidig tillit og fortrolighet.

Alt dette gjorde stort inntrykk på den unge jenta jeg var den gang. Jeg kan huske jeg tenkte mye på historiene i det nye testamente i den tiden Ingrid Bjerkås var prest på yttersida. Særlig tenkte jeg på fortellingene om Jesus som alltid maktet å se de utslåtte og forhutlede, de som ingen tok på alvor. Røvere, tiggere, «falne» kvinner, de spedalske og lille Sakkeus i treet. Eller lignelsen om den skamslåtte mannen som lå i veikanten og som alle gikk forbi, inntil en samaritan forbarmet seg, slik Lukas-evangeliet forteller om. Og jeg tenkte at Ingrid Bjerkås, kvinnepresten med den varme stemmen og det gode smilet, hadde tatt på seg en livsgjerning som virkelig bygde på det kjærlighetsbudskapet evangeliene forkynte.

Jeg kan ennå, nesten 60 år etterpå, se for meg Ingrid Bjerkås. Hun kommer gående langs veien i fiskeværet i grå tweeddrakt, solide spasersko og med hatten kjekt på snei. Hennes røslige mann Søren går rolig og trygg ved hennes side. Når jeg nå har sagt ja til å stå på Åpen folkekirkes liste for Nord-Hålogaland ved det kommende kirkevalget, er det fordi jeg kanskje kan være med å bygge den kirken Ingrid Bjerkås trodde på. Den åpne, inkluderende kirken, der nåden og sakramentene skal være for alle og ikke bare for de som har fortjent det. Der ingen spør om man er kvinne eller mann, troende eller tvilende, eller i hvilken retning den enkeltes kjærlighetsliv går. Ingrid Bjerkås sin innsats var formidabel og banebrytende. Vi må være mange for å kunne løfte arven etter henne. Godt kirkevalg!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse