Annonse
OPPBYGGING: Blide viser barn i Vadsø på forsommeren 1945, klar for oppbygging av husene. Arkivfoto: NTB Scanpix

Før asken ble kald!

I Finnmark vekker historien om andre verdenskrig sterke følelser. Følelser som flere forsøker å spille på i dagens debatt om regionreformen. Da bør påstandene som trekkes frem i det minste ha et snev av sannhet i seg, skriver artikkelforfatterne

Forestillingen om den store sivile ulydighetsaksjonen tilhører den kollektive historien i Finnmark. En historie som er en kilde til stolthet for mange. Ny forskning viser at en viss andel av de 50 000 tvangsevakuerte trolig reiste «ulovlig» hjem, men langt fra alle.

Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark trekkes frem for å vise sentralmyndighetenes manglende interesse for vårt nordligste fylke. Det hevdes at «Sentrale myndigheter ba finnmarkingene vente med å flytte tilbake til Finnmark fordi de var usikre på om Finnmark skulle bygges opp igjen.» Det later til at det var varaordføreren i Finnmark fylkeskommune, Tarjei Jensen Bech, som først kom med påstanden i et intervju i Aftenposten 20. juli. Deretter har den blitt gjentatt som fakta, senest av NRK.

Men dette er ikke bare misvisende eller upresist. Det er det motsatte av hva som faktisk skjedde – det er altså helt feil. Myndighetene var aldri i tvil! Finnmark skulle gjenreises. For å si det med daværende fylkesarkitekt Trond Dancke: «Gjenreisningen av Finnmark begynte før asken var blitt kald».

Mens Nazi-Tysklands soldater sprengte telefonstopler i Vest-Finnmark, ble de satt opp igjen i Øst-Finnmark av norske militære og sivile. Da freden ble vunnet, hadde gjenreisningen av Finnmark høyeste prioritet. Ledet av Gjenreisningsdirektoratet, ble store ressurser satt inn i arbeidet. Resten av landet fikk en særskilt Finnmarksskatt som skulle finansiere gjenoppbyggingen.

Krigshistorien i Finnmark er en viktig del av fylkets historie og identitet. Den kollektive historien favner alle, og hver enkelt familie har sin egen historie knyttet til tvangsevakueringen og gjenreisningen.

Det er riktig at myndighetene ikke ønsket at finnmarkingene skulle reise hjem ved fredsslutningen. Uten infrastruktur og med hundretusenvis av miner, manglende helsevesen og andre offentlige tjenester, var det ikke livsgrunnlag for befolkningen. Mange valgte likevel å reise nordover, noe som har blitt omtalt som sivil ulydighet.

Forestillingen om den store sivile ulydighetsaksjonen tilhører den kollektive historien i Finnmark. En historie som er en kilde til stolthet for mange. Ny forskning viser at en viss andel av de 50 000 tvangsevakuerte trolig reiste «ulovlig» hjem, men langt fra alle.

Men var det et overgrep mot befolkningen i Finnmark at tilbakeflyttingen ble regulert?

Det var stor fare for liv og helse ved retur til Finnmark. Derfor måtte enkeltpersoner og familier søke om hjemreise. Arkivene inneholder tusenvis av disse hjemreisesøknadene. Tilbakeflyttingen måtte skje i takt med minerydding og mulighetene for livsopphold. Og av hvilket bidrag til gjenreisningsarbeidet søkeren kunne gi. Tempoet i hjemflyttingen var også avhengig av hvilke ressurser som var tilgjengelige på hjemstedet.

Det var heller ikke alle tvangsevakuerte som ville reise hjem med samme. Kvinner med små barn kviet seg for å reise hjem til et Finnmark uten boliger, helsevesen, skoler eller fungerende forsyningstjenester. 

Det er ingen tvil om at de menneskelige ressursene var avgjørende for gjenoppbyggingen. Produksjonen måtte settes i gang igjen. Den var nødvendig for matproduksjon, sysselsetting av tvangsevakuerte og deres mulighet for livsopphold. Det rike fisket var særlig viktig, men også reindrift, skog- og jordbruk, bergverksdrift, jakt og fangst var sentrale inntektskilder.

Trangboddhet og kummerlig kår var et problem over hele landet. Nazistene hadde ikke prioritert å bygge boliger under krigen, og bolignøden var stor. Myndighetene ga likevel boligbyggingen i Finnmark og Nord-Troms første prioritet. Finnmarksskatten finansierte at byggematerialer ble fraktet nordover. I resten av landet var byggematerialer rasjonert, og vanskelig tilgjengelig for folk flest.

Myndighetene hadde ikke noe å vinne på å la denne «kjempemessige ruinpark mot ishavet» ligge brakk. Tvert i mot var gjenreisningen av Finnmark svært viktig for landet – og for sentrale myndigheter.

Ytringer i media viser at kunnskap om vår egen krigshistorie er utilstrekkelig, og at myter om krigen fortsatt lever i beste velgående. Noen av dem er direkte feil. Og bør avlives. Selv om det utfordrer forståelsen av vår egen historie.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse