Arvid Bøe, oppvokst på Nøtterøy, ble en velsett og respektert lærer i den vesle bygda Rekvik på Kvaløya. Men det var før elevene på skolen (bildet) måtte hilse "heil og sæl" og lære å gå tysk hanemarsj. Bøe var lærer ved Rekvik skole fra 1923-42. Han ble nazist og frontkjemper. Foto: Gustav E. Karlsen / ukjent

Den avholdte læreren i Rekvik så sine tidligere elever reise ut for å slåss mot tyskerne. Han håpet de ville tape...

Ingen visste hvor han dro og hans videre skjebne. Bøe forble en gåte på mange vis. Hvordan kunne en klok og forstandig mann som Bøe bli en overbevisst nazist i den grad at han lot seg verve som frontsoldat? 

Den 10. september 1923 stod lærer Arvid Bøe for første gang foran sine elever ved Rekvik 3 delte skole. Dagene i forveien hadde han vært på reise sørfra med tog og båt, helt til Rekvik ut mot storhavet på vestsiden av Kvaløya utenfor Tromsø.  

Skolen starter sent dette året. Det tok tid å få tilsatt ny lærer til tross for hele 6 søkere med lærereksamen til Rekvik skole. Verken før eller siden i Rekvik skoles  59 årige historie har det vært flere og bedre kvalifiserte søkere. Det hadde sammenheng med at den økonomiske krisen etter første verdenskrigs slutt i 1918 allerede hadde rammet norsk økonomi. Sterk prisvekst og forsyningsproblemer ble av statlige og kommunale myndigheter møtt med en sparepolitikk ikke ulik den vi har sett i mange EU-land i sør-Europa de siste årene. Færre lærerstillinger førte til at lærermangel fort ble til læreroverskudd og dermed problemer med å få jobb. 

Bøe tok lærereksamen ved Stord lærerskule samme år som han fikk ikke stillingen i Rekvik. Han ble innstilt som nr 2. Da søker nr. 1 ikke tok imot stillingen, svarte Bøe raskt ja pr telegram.  Etter få dager var han i Rekvik. Lite visste han da om at dette skulle bli hans arbeidsplass i hele 19 år, og at datidens ideologiske strømninger og begivenheter ute i verden skulle føre til at han lot seg verve som frontkjemper i en alder av 41 år med tragisk utfall.

Arvid Bøe var født i Kristiansand i 1901 som den tredje av 4 søsken. Da Arvid var 2 år, flyttet familien til Nøtterøy. Både hans far og bestefar var yrkesmilitære og flyttingen skjedde fordi faren fikk ny  stilling som underoffiser. På Nøtterøy vokste Arvid opp. Familien bodde i en militær tjenestebolig slikt at hans oppvekstmiljø ble preget av voksne med militær tilknytning.

Som barn mistet Arvid sin mor,  og han vokste opp med far, en søster og to  brødre. Som 13 –åring opplevde han utbruddet av første verdenskrig.  Selv om Norge formelt sett var nøytralt, ble halvparten av den norske handelsflåten senket de 4 årene krigen varte. Krigen medførte sterk prisvekst, forsyningsvansker og en vedvarende spenning og usikkerhet som sikkert preget miljøet og Arvid som teenåring. 

En kunne forvente at han valgte en militær karriere som sin far og bestefar. Han tok examen artium som normalt den gang førte til et akademisk studium til yrker som advokat, prest eller lege, men han valgte lærerutdanning og læreryrket.

Det var nok et fornuftig valg.  Det meste tyder på at han fant seg godt til rette som eneste lærer i Rekvik til tross for isolasjon og ytterst enkle boforhold. Han ble en velsett og respektert lærer i bygda. Han kom til å sette sitt preg på en hel generasjon som var under hans kateter. Han fornyet seg faglig med studier i engelsk og tysk og ble adjunkt i 1937. Bøe var allsidig, skaffet seg båt, var fysisk aktiv, musikalsk, en sosial person som gjerne tok en debatt på en engasjert, men samtidig godmodig måte. Når diskusjonen tilspisset seg, trakk Bøe seg tilbake med standardreplikken: «Nå snakker vi ikke mer om det». For like etter å starte opp igjen.

Det var som lærer i Rekvik Bøe opplevde og måtte forholde seg til de store politiske og ideologiske endringer i Mellomkrigstida. Særlig den russiske revolusjonen i 1917 med opprettelsen av Sovjetunionen, Lenins bolsjevisme og senere Stalins brutale regime, skapte frykt og politisk uro. Framveksten av totalitære regimer i Italia, Spania og Tyskland påvirket politisk tenkning og debatt. Særlig etableringen av det nazistiske partiet Nasjonal samling (NS) i 1933 førte til en mer tilspisset politisk situasjon også i Norge. 

Inntrykket er at lærer Bøe gradvis mer og mer ble preget nasjonalsosialismen som politisk verdensanskuelse med sin sterke historiske nasjonale forankring, førerdyrkelse, antisemittisme og raseideologi.  Bøe la ikke la skjul på sine nazistiske sympatier, sin anti-kommunisme og ble det vi i dag nok ville betegnet som høyreekstrem.  

Samtidig forholdt han seg nokså passiv. Han meldte seg ikke inn i partiet NS før 31. mars 1941 og da tilhørende NS I Kristiansand. Samtidig skapte det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 en helt ny situasjon både for Bøe og bygda Rekvik. Det må ha vært en merkelig følelse for Bøe å se skøyta «Aktiv» hente hans tidligere elever til kamp ved fronten i Sør-Troms, en kamp han ville de skulle tape. Situasjonen brakte inn et alvor og et langt kjøligere klima mellom befolkningen og Bøe. Særlig etter at tyske myndigheter beordret å inndra alle radioapparat sommeren 1941, og det fortsatt befant seg en radio i Rekvik gjemt på ulike steder, ble Bøe som erklært nazist en mulig angiver. Likevel var nok båndene så sterke til bygdesamfunnet at han ikke ble sett på som en farlig mann. 

Særlig fra 1. februar 1942 da Quisling ble ministerpresident ble nazifiseringen av den norske skolen intensivert, noe som førte til en konfrontasjon med norske lærere. De aller fleste lærerne nektet å melde seg inn i NS organisasjonen Norges Lærersamband. Det medførte represalier. Ca. 500 lærere ble sendt til tvangsarbeid i Kirkenes.

Lærer Bøe fulgte ikke sine yrkesbrødre. Beretningene fra elevene er mange om nazifiseringen lokalt i Rekvik, der elevene måtte hilse «heil og sæl» og trene i å gå tysk hanemarsj. Men for Bøe var ikke medlemskap i NS og et nazistisk bidrag som lærer nok. Selv om Bøe var over 40 år og omtrent dobbelt så gammel som ungguttene på drøyt 20 år som normalt lot seg verve, begynte tanken om å gjøre en innsats som frontsoldat å ta form. Våren 1942 søkte han stilling ved Hvitsten skole i Vestby kommune og forlot Rekvik i juni 1942. Han gikk rundt til naboer og gav fra seg sine eiendeler; en kommode, et røkebord som jeg fortsatt har i min stue i Rekvik, og til og med instrumentene han hadde;  en fiolin og en mandolin.

Mens Rekvik skole ble nedlagt i 1975 ble Hvitsten skole nedlagt i 1981.  (Den ble kjøpt opp og restaurert og er nå hovedkontor for rederiet Fred Olsen.)  Omtrent samtidig som Bøe startet sin lærergjerning ved Hvitsten skole, kom krigen inn i en kritisk fase da Tyskland i slutten av august 1942 tapte slaget om Stalingrad etter langvarig beleiring. Tapene på begge sider var enorme med nær 2 millioner døde. Høsten 1942 ble det  igangsatt en stor rekrutteringskampanje for å verve nye frontsoldater på tysk side. En av de som lot seg verve var lærer Bøe, en de aller eldste.  

I perioden fra august 1942 til desember1944 ivaretok Bøe stillingen som lærer samtidig med at han hadde flere permisjoner. I permisjonsperiodene fikk Bøe militær opplæring flere steder i Tyskland og også opphold ved fronten.  Bøe ble å tilhøre SS' skijegerbataljon som tidlig i januar 1944 ble sendt til Finland og lokalisert nord-øst i Karelen. Dette er nærmest et sumpområde med myrer og innsjøer, men også skogbevokste høyder.  På to slike høyder, Kaprolat- og Hasselmann høyden ble det anlagt militære stillinger bemannet med i all hovedsak norske frontsoldater, ca. 200.  Bøe var den eldste av samtlige, inkludert befal. 

Det var egentlig et trangt nåløye å gå gjennom for å bli tysk frontsoldat. Av 15000 norske som meldte seg til tysk tjeneste ble bare ca. 6000 antatt. En i militær sammenheng «gammel» mann som Bøe må ha vært i meget god fysisk form, tilegnet seg militær kompetanse og framstått som psykisk stabil. Kanskje har det talt til hans fordel at han behersket tysk godt. I en dagbok, skrevet av medsoldaten Knut Baardseth, ble Bøe omtalt som «den gamle skolelærer». Han var ikke bare vel 20 år eldre enn sine medsoldater, men var godt utdannet og med betydelig livserfaring. Også sosialt må det ha vært krevende for Bøe å leve tett på gutter fra 16-22 år, ikke minst i en enkel koie/bunker i Karelen vinteren 1944. Det var sterk kulde denne vinteren, ned til 35 minus, beinhard disiplin, lite mat, korte hvilepauser, stadige patruljeoppdrag og private eiendeler som var det forbudt å ha med til fronten. 

I juni 1944 var situasjonen den at mange soldater hadde permisjon. Det gjaldt også bataljonsjefen Frode Halle. Samtidig ble det registrert betydelig aktivitet på russisk side. Flere anmodninger om forstrekninger ble sendt, men ingen kom. Så skjer det. Natt til 25. juni startet et kraftig artilleriangrep først mot Kaprolat-høyden bemannet av kompani 3 og deretter mot Hasselmannhøyden bemannet av kompani 2. Kaprolat ble fort omringet. Det endte i kaos, vill flukt, død og totalt sammenbrudd. Mot Hasselmannhøyden startet angrepet kl 5 søndag morgen den 25. juni. De holdt lenge stand, men også her endte det desperat flukt og mange falne. 

Bøe tilhørte imidlertid kompani 1 som var stasjonert ved Kapanez-sjøen. I all hast ble dette kompaniet fraktet over sjøen grytidlig søndag morgen 25. juni for å støtte sine kjempende kamerater.  Manglende oversikt og uklare beskjeder førte til en dramatisk situasjon der hele 60 % av kompani 1 mistet livet, deriblant lærer Bøe. I boka «Blodbadet i Karelen» fra 1915 skriver Stein Ugelvik Larsen at slaget om Kaprolat og Hasselmann er «det slaget der flest nordmenn falt under 2. verdenskrig». Og likevel, så oversett og lite omtalt.

Stein Ugelvik Larsen er mannen som har ledet Kaprolat-komiteen som har stått for et omfattende arbeid med søk i området på bakken og i Kapanez-sjøen, søk i russiske arkiver og systematisk gjennomgang av muntlige og skriftlige kilder. Noen levninger er funnet, identifisert og brakt tilbake til Norge. Bøe er ikke blant dem. 

Det ble et tomrom etter lærer Arvid Bøe i Rekvik. Ingen visste hvor han dro og hans videre skjebne. Bøe forble en gåte på mange vis. Hvordan kunne en klok og forstandig mann som Bøe bli en overbevisst nazist i den grad at han lot seg verve som frontsoldat?  Brokker av svar kan finnes  i hans bakgrunn og oppvekst, i påvirkning av nazistisk litteratur, i søkning etter livsoppgaver og mening, men Bøe som gåte består. Og den personlige tragedien er bunnløs. Selv om folk tok sterk avstand fra hans ideologiske tilhørighet, valg og handlinger, var det knapt et ondt ord å høre om Bøe.  Han levde videre i utallige beretninger og anekdoter.

Skjebnene og krigens paradokser er mange. Mens de som dro til Finland for å støtte finsk frihetskamp i vinterkrigen senhøsten 1939 og vinteren 1940 ble hyllet som helter da de kom tilbake, ble norske frontsoldater på finsk side i 1944 ansett som landssvikere. De få som kom levende hjem, ble rettslig forfulgt og mange ble dømt. Minst 117 ble drept, ca. 40 tatt til fange der kun 15 kom levende hjem fra leirer i Sibir. Først i 2007 bevilget UD etter søknad 1 million slik at noe feltarbeid ble utført.  Men så sent som i 2005 avslo regjeringen Bondevik søknad fra de etterlatte om støtte for om mulig å finne og få hjem levninger av dine kjære.  Selv 61 år etter tragedien i Karelen skulle de etterlatte  påminnes og nærmest straffes for at noen i deres familie var på feil side i krigen, på feil sted. Bøe var en av dem. Det kostet han livet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse