HAR PROBLEMER: Jeg må åpent tilstå at jeg har problemer med å se for meg den lett brusende Jørgensen og den dannete Hjort -  iført sin flotte kofte - samarbeide om noe som helst, skriver Eduardo da Silva.

Badelandets kamerater

Jeg har bare ett råd til mine venner idet høye nord, og det er dette: Sjekk ekstra grundig de politiske gener til den som skal fronte partiet. Det gjør ingenting om man har litt tyngde, skriver kronikkforfatteren.

Jonas Stein, som jo har samarbeidet med Hjort i fire smertefulle år, frykter nettopp Hjorts manglende politiske erfaring

Det er et stort tap for Tromsø at Kristin Røymo gir seg. Hun er en solid og erfaren politiker, og burde absolutt ha fått en ny periode som kommunens øverste leder. Det sies at det var hennes eget valg å fratre. Ingen tvil om det. Partiet ville ha henne.  Men det synes opplagt - i hvert fall for meg - at hun ikke ville utsette Tromsø-AP for et nederlag. Hun vet hun ville bli skyteskive for opposisjonen og kveldsmat for sultne journalister og ditto redaktører. Derfor valgte hun å gi seg. Det er forståelig. Det er også redelig overfor partiet. Men det er et tap for byen, uansett.

Jeg har hatt den ære å sitte i Tromsøs kommunestyre i tre perioder. Som ferskt medlem i planutvalget og med tilnærmet null erfaring fra lokalpolitikken, ble jeg kjent med Røymo, som da var komiteens nestleder. Jeg lærte utrolig mye av henne. Hun hadde det man gjerne kaller politisk teft. Siden har vi alltid samarbeidet godt - i gode og onde dager, for å si det sånn - og alltid med respekt for hverandres standpunkter.

I kommunestyret traff jeg mange gode tromsøværinger av alle (politiske) farger og formater. Felles for dem var at de forsøkte å yte sitt beste for Tromsø. De brukte mye tid på å lese saksdokumenter og snakke med folk. Noen hadde bedre talegaver enn andre, noen mer innsikt i de sakene som ble behandlet, sammenlignet med andre. Men sånn er det bare. Politikere skal gjenspeile samfunnet.  Mange av mine politiske motstandere ble etter hvert også gode samtalepartnere, og til og med forbilder. Jeg savner mange av dem.

Jeg merker meg at Jens Johan Hjort er tilbake. Nå vil han forsøke å bli ordfører «på ordentlig». Det innebærer å forhandle om budsjettposter, forklare eller bortforklare upopulære beslutninger og fordele litt av det av og til harske kommunale flesket. Litt hestehandel inngår også i jobben.  Det fins dager hvor et godt smil og glade toner ikke hjelper i det hele tatt. Men jeg er kanskje noe forutinntatt. Dessuten har jeg ikke engang stemmerett i «Nordens Paris», «the city of love», som gamle Hermann kalte det en gang i en av sine oppbyggelige taler, med Indias ambassadør til stede, som hørte «loaf» og lurte på hva det var den rare ordfører bablet om. Men det er en annen historie.

Jeg ville neppe stemt på han. På Hjort, altså. Han er utvilsomt en sympatisk fyr med et overskudd av sjarm og haugevis med god vilje. Det kompenserer jo litt for hans manglende innsikt i de utfordringer Tromsø kommune står overfor. Det er nå slik at sjarm og praktisk politikk ikke alltid går i hop.  Men la det bli sagt: det er lett å like Hjort, og det er også lett å forstå at mange stemmer på Høyre på grunn av han. Hvorvidt han vil kunne ta over den politiske ledertrøya i Tromsø kommune, er jeg dog litt usikker på. Men bevares - han skal få en sjanse til å svømme i Tromsøbadets olympiske bassenger og å stupe rett ut i den økonomisk misere han var med å stemme for. Om han vil komme fra det med sitt politiske liv i behold, ja, det er en annen sak.

Jonas Stein, som jo har samarbeidet med Hjort i fire smertefulle år, frykter nettopp Hjorts manglende politiske erfaring.  Den gode Stein, nå i egenskap av «old statesman» med doktoral innsikt, vet at Hjorts mange hull kan lett føre til borgerlig kaos og forlis. Hjort kan ikke lese politiske sjøkart og er ikke sertifisert for å styre den kommunale skuta i farlige farvann. Jeg frykter en kaptein Hjort med en uforutsigbar styrmann ved roret.  

To av kommunens mest erfarne politikerne står også i fare for å forsvinne fra Tromsø-politikken. Så vidt jeg forstår forsøker en gruppering i Frp å kaste både Jan Blomseth og Tor Egil Sandnes over bord. De vil ikke engang få en beskjeden plass som lettmatroser i Frp-skuta, der kaptein Jørgensen og styrmann Skogman, godt assistert av stuert Kanestrøm, vil kaste loss mot ukjent mål.  Denne gangen forsøker «nomenklaturet» å sette en effektiv stopper for de to veteraner. «De som vet best» frykter også å overlate til velgerne å bestemme. Man vil ha de to bort, og ferdig med det. Nå vet jeg nesten ingenting om de interne vurderinger i Tromsø Frp, og de har sikkert gode grunner til å vrake noen av de mest frittalende (og brysomme) politikere i byen. De representerer jo de siste rester av det ekte FrP, som nå er blitt et slags jeg-vet-ikke-helt-hva- parti.

Jan Blomseth har hverken utseendet eller de fine manerene til den gode Hjort. Men han har det jeg mener er en god egenskap hos en kommunalpolitiker: Han er opptatt av penger. Eller sagt på en annen måte: han vil bruke minst mulig av skattebetalernes penger. Han regner ut hva de mange håpløse forslag som stadig fremmes vil koste den nesten alltid bunnskrapte kommunekassen. Så sier han ifra. Tor Egil Sandnes, på sin side, kjenner byen på en måte som veldig få andre gjør. Begge er solide, erfarne og uredde politikere. Jeg hadde Tor Egil som kollega i mange år, da jeg var leder i planutvalget. Han var alltid til å stole på. Jeg kunne også nevne mange folk på venstre fløy som ga Jan Blomseth den beste kompliment en politiker kan få: redelighet. Jan løper ikke fra inngåtte avtaler.

Nå har jeg ikke stemmerett i Tromsø, så jeg burde egentlig la være å mene noe som helst. Men for meg virker det som en nokså grotesk ironi, hvis man kan skrive noe sånt, at den Frp-troikaen som var med å stemme for badelandet, og som påførte byens skattebetalerne store kostnader, nå har ambisjoner om å innta viktige verv i byens politikk - og samtidig vrakes de som virkelig ville demme opp for de kommunale badefantaster.  Uten Blomseths regneegenskaper og Sandnes folkelige, sunne fornuft, vil Tromsø-politikken bli mye fattigere. Kjedeligere også.  Det er jeg rimelig sikker på.

Jeg må åpent tilstå at jeg har problemer med å se for meg den lett brusende Jørgensen og den dannete Hjort -  iført sin flotte kofte - samarbeide om noe som helst. For å si det sånn: jeg ville ikke investere en eneste euro i et sånt kompaniskap. Håper bare at fru rådmann passer ekstra godt på byens pengekasse hvis det verste skulle skje. Jeg regner med at Tromsø-Frps skute (jeg tør ikke skrive piratskip av redsel for Jørgensens vrede) vil få en torpedo eller to av Tromsøs velgerne. Hjort vil kanskje kaste en redningsvest eller to. Han er jo snill og hjelpsom. Den som overlever får se hva som skjer etter en slik redningsaksjon.

Midt opp i alt dette har Tromsø AP fått en fornyet sjanse. Jeg har bare ett råd til mine venner idet høye nord, og det er dette: Sjekk ekstra grundig de politiske gener (DNA, ikke sant?)  til den som skal fronte partiet. Det gjør ingenting om man har litt tyngde. Tromsø-velgerne lar seg ikke lure av utseende. Denne gangen trenger man faktisk en robust og erfaren skipper. Say no more…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse