Ei betydelig økning i reintallet harmonerer dårlig med at beitearealene skal ha blitt innskrenka. Det er vel heller slik at reindrifta har tatt i bruk andre og større arealer. Og da også arealer hvor reindrifta mangler rett til å utøve reinbeite, skriver Oddmund Enoksen. Foto: Ola Solvang

Bærekraftig reindrift i nord?

For det er og blir et paradoks at mens reindrifta i Nordland og Troms over tid i stadig mindre grad har evna å stå på egne økonomiske bein, har andre næringsutøvere, privatpersoner og samfunnet for øvrig i stadig større grad fått innskrenka sin handlefrihet av hensyn til den samme næringa.

10,5 millioner kroner. Dette var inntektene fra kjøtt og biprodukter (kjøttinntekt) i reindriftsnæringa i Nordland og Troms i 2017. Med 151 årsverk gir det ei kjøttinntekt på knapt 70.000 kroner pr årsverk.

Statstilskudd utgjorde 15,8 millioner kroner. Mens erstatninger utgjorde 28,5 millioner. Tilskudd og erstatninger ga følgelig ei inntekt på rundt 293.000 kroner pr årsverk.

I 1975 utgjorde kjøttinntektene for all reindrift i Norge 87 % av næringas totale inntekt. Statstilskudd utgjorde 8,5 % og erstatninger 3 %.

I 2017 var andelen kjøttinntekter redusert til 34 %. Statstilskudd og erstatninger var økt til henholdsvis 32 og 22 %. For Nordland og Troms utgjorde andelen kjøttinntekter 16 %. Andelene for statstilskudd og erstatninger var på henholdsvis 24 og 43 %.

Reindriftsloven skal bidra til å sikre ei økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Begrepet bærekraft har over tid blitt rimelig utslitt ettersom det har blitt tatt i bruk på stadig nye områder. Det kan derfor være uklart hvilket innhold begrepet er meint å ha anvendt på reindriftsnæringa.

Økonomisk bærekraft er noe meir enn at næringsutøverne samla sett får et tilstrekkelig inntektsgrunnlag. Det vil være ei grense for hvor liten andel av dette inntektsgrunnlaget som skriver seg fra det som faktisk produseres i næringa. Når reindriftsnæringa i Nordland og Troms henter fire ganger så stor inntekt fra offentlige tilskudd og erstatninger som fra den primære produksjonen, kan næringa vanskelig sies å oppfylle målet om økonomisk bærekraft.

Den økologiske bærekrafta kan vel heller ikke være heilt patent når det årlige tapet av reinsdyr er så enormt som i Nordland og Troms. Det er i den forbindelse grunn til å minne om at sjøl om erstatningsutbetalingene for tap av dyr er svært høge, er det kun en mindre andel av påståtte tap som faktisk blir erstatta.

Når det gjelder reindriftas kulturelle bærekraft, er tanken at det skal finnes et tilstrekkelig antall mennesker som kan videreføre reindriftstradisjonen. I Finnmark har reindrifta en lang tradisjon og basis. 85 % av det samla reintallet i Nord-Norge befinner seg i Finnmark.  Og fylket har rundt 81 % av det totale antall årsverk i landsdelen. Reindrifta som kulturbærer er derfor ikke avhengig av at det opprettholdes reindrift i Troms og Nordland også i framtida.

Det er ikke dermed sagt at reindrifta i Troms og Nordland bør avvikles. Men når man ser hvor lite som produseres i næringa i forhold til hva som utbetales i offentlige tilskudd og erstatninger, og ikke minst hvilke hindringer og kostnader reindrifta skaper for andre næringer og generelt for samfunnet, er det grunn til å reise spørsmålet om ikke tida er moden for å ta reindriftas framtid i Nordland og Troms opp til kritisk vurdering.

For det er og blir et paradoks at mens reindrifta i Nordland og Troms over tid i stadig mindre grad har evna å stå på egne økonomiske bein, har andre næringsutøvere, privatpersoner og samfunnet for øvrig i stadig større grad fått innskrenka sin handlefrihet av hensyn til den samme næringa.

Årlig påløper det utgifter til konsekvensutredninger, advokater og rettssaker som langt overstiger den produksjonsverdi som skapes av reindriftsnæringa. Og det slår sjelden feil at ethvert nytt tiltak som ønskes iverksatt, være seg hytter, boliger, veger, kraftledninger, kraftverk, vindmøller, masseuttak eller skianlegg, blir møtt med protester og erstatningskrav fra reinbeitedistrikt.

Anført av Sametinget blir det hevda med brei penn at reindrifta kontinuerlig har tapt beitearealer i Nordland og Troms. Stadig oftere fremmes det krav om at det må foretas utredninger av den totale belastninga for reindrifta hvis kommuner vil unngå at nye planer blir stoppa av innsigelser fra Sametinget. Det er skapt et inntrykk av at næringa er drevet fra skanse til skanse av anna næringsliv og offentlig virksomhet.

Det er knapt framlagt noen dokumentasjon for påstandene om tap av beitearealer. Ei betydelig økning i reintallet harmonerer dårlig med at beitearealene skal ha blitt innskrenka. Det er vel heller slik at reindrifta har tatt i bruk andre og større arealer. Og da også arealer hvor reindrifta mangler rett til å utøve reinbeite.

For både innenfor og utenfor næringa hersker den utbredte misforståelsen at det foreligger rett til reinbeite i all utmark. At en beiterett er betinga av at retten er opparbeida gjennom alderes tids bruk, blir ofte oversett. Også av kommuner og andre offentlige myndigheter. De legger ukritisk til grunn reindriftskart som reinbeitedistriktene sjøl har laga. At kartene kan være grovt misvisende og heller ikke er juridisk bindende, blir ikke hensyntatt.

Forrige generasjons reindriftsutøvere i Nordland og Troms hadde både evne og vilje til å samarbeide på like fot med den øvrige befolkninga. Samarbeid er i dag et fremmedord for reindriftsnæringa. Det handler i stedet om å tvinge igjennom sine påståtte rettigheter, koste hva det koste vil. For som definert urfolk krever reindriftsutøverne forkjørsrett overalt. Tanken om at også reindrifta bør ha vikeplikt i gitte situasjoner, er blitt fullstendig borte.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse