ERNA I FN: Uten bred offentlig debatt her hjemme, har Norge i FN bidratt i arbeidet med å få på plass migrasjonserklæringen. Saken har likhetstrekk med ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om innfødte stammefolk, skriver Karl Wilhelm Sirkka. Foto: Evan Schneider, FN

Bagatelliseringen av migrasjonserklæringen minner om tåkeleggingen av ILO-konvensjon 169

Kommentaren til Tone Angel Jensen og leserinnlegget til Johannes Hansen i lørdagens «Nordlys» om FNs migrasjonserklæring er en tankevekker.  Uten bred offentlig debatt her hjemme, har Norge i FN bidratt i arbeidet med å få på plass migrasjonserklæringen. Tiden er nu inne til at Norge skal gi sin tilslutning til den, slår statsminister Erna Solberg (H) fast.

Saksfeltet har likhetstrekk med ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om innfødte stammefolk. Norge bør avstå fra gjentagelse.

Sporene skremmer: I perioden 1988-90 var norske myndigheter ivrig opptatt i internasjonale fora med å bidra til at «norske interesser» ble ivaretatt under arbeidet med ILO-konvensjonen «C169-Indigenous and Tribal Peoples Convention» (indigenous, innfødte på norsk). I ettertid kan en langt på vei påstå at konvensjonen, ut fra innsatsen til samelandspolitiske lobbyister der og da, ble tilpasset slik at de samepolitiske interessene i rikt monn ble ivaretatt.  Frem mot norsk ratifisering, ble indigenous/-innfødte til «urbefolkning» og siden til «urfolk». Justisdepartementets lovavdeling hadde ingen innsigelser. På spørsmål forsikret Regjeringen, og saksordføreren på Stortinget, at en ratifikasjon ikke krevde innføring av særrettigheter for «den samiske folkegruppen» ei heller lovendringer. Stortinget ratifiserte deretter enstemmig konvensjonen i mai 1990, som første land i verden. Myndighetene problematiserte ikke og ufarliggjorde dermed konvensjonen for norske forhold. (Senere hen har bare ca 10% av ILOs medlemsland ratifisert konvensjonen; Sverige, Finland og Russland har avstått).

Men så, tidlig på 90-tallet ble det igangsatt et omfattende lovarbeid begrunnet med at Norge var forpliktet av ILO-169 til å utrede særordninger og særrettigheter for «urfolket» i Norge.  Stillingen som samepolitisk rådgiver/statssekretær for samiske saker, ble opprettet. Og i 1997 åpnet en endring av sameloven (§2-6) muligheten for at blandingsfolk med oldemødre eller oldefedre som kan ha hatt samisk som hjemmespråk (altså 1/8-dels same), kunne melde seg inn i Sametingets valgmanntall, dersom man oppfatter seg som same. Den «demokratiske legitimitet» for det samiske folk skulle sikres! 

Etniskrelaterte, permanente særordninger og særrettigheter strider mot «FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering» (Rasediskrimineringskonvensjonen er inkorporert i norsk rett). Likevel igangsatte regjeringsapparatet omfattende lovarbeide med etnisk slagside. Henvendelser til regjeringsapparatet om nettopp dette, blir besvart med at «urfolksrettigheter står høyt på dagsorden», at Norge er forpliktet av folkeretten; ILO-169.

Velmenende undertegnet kommunal- og regionalminister Erna Solberg i 2005 «Konsulta-sjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen» sammen med sametingspresident Sven-Roald Nystø, lederen for det ytterliggående nasjonalistiske partiet NSR (politikk tuftet på rase og blod). En samtidig endring i offentlighetsloven blokkerte for innsyn i og åpenhet om konsultasjoner.  Grunnsteinen for samelandsbevegelsens etnopolitiske makterobring, den eliterelaterte NSR-Høyrelinjen i politikkutvikling nord for Dovre, var på plass.

Solberg og hennes sjef statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) kjente åpenbart ikke til Sametingets planverk der de bærende elementer i Sametingets politikkutvikling er slått fast: “Det vil være en sentral oppgave å innføre forhandlingsplikt mellom samene og norske myndigheter. Forhandlingsplikten må bygges opp til å gjelde alle saker som Sametinget selv finner nødvendig.”

Erna Solberg så for seg konsultasjoner i enkeltsaker, tilsynelatende som harmløse krav. De samepolitiske aktivistene i Sametinget så derimot for seg reelle forhandlinger med landets politiske elite om alt mellom himmel opp jord. Konsultasjonsavtalen er i dag det viktigste politisk verktøyet i samelandsbevegelsens verktøykasse i arbeidet med å realisere ideen om «Nasjonen Sápmi»; det samiske bosettingsområdet Sápmi som i følge dem og regjeringens reiselivsmelding 2017, strekker seg fra Hedmark til Finnmark.

Et nedslående eksempel på hvor effektivt dette verktøyet er, kan man orientere seg om ved å lese «Prop. 116L (2017-2018) Endringer i sameloven (konsultasjoner)» som Regjeringen nylig fremmet og som nu er til behandling i kommunal- og forvaltningskomiteen. I lovpropo-sisjonen fremgår det at Regjeringen vil lovfeste at samene er urfolk og en ILO-169 folkegruppe. Regjeringen er ikke i stand til å begrunne dette reelt. Statsministeren bør ikke slippe unna ved kun å henvise til en «politisk-juridisk» konstruert handleplikt uten en foregående politisk analyse og prosess.

Dagens konsultasjonsordning foreslås bygget ut til også å gjelde fylker og kommuner. Disse skal i realiteten tvinges til å konsultere (les: forhandle med) Sametinget og samiske organisa-sjoner (les: lag, foreninger, nettverk og plutselig etablerte grupperinger med en eller flere medlemmer). Lovforslaget er utviklet i lukkede rom (offentlighetslovens §19) der KMD konsulterte (les forhandlet) med Sametingsrådet/NSR og NRL. Sametinget har fått avgi høringsuttalelse, men ikke kommuner og fylker som i stor utstrekning vil bli direkte rammet av den foreslåtte lov. Hele prosessen er i sitt innhold grunnleggende udemokratisk.

Konsultasjonsavtalen av 2005 er like genial som ussel. Den skaffet samelandsbevegelsen et politisk nakketak, ikke bare på Høyre, men på den politiske eliten i landet, - med opplagte følgeskader for demokratiet, samfunns- og næringsutvikling nord for Dovre. Og nu vil partiledelsen  nok en gang styre Norge inn i et uberegnelig farvann.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse