I dag ser vi våre barn, milleniumsgenerasjonen som er født på 80-tallet, i hvitøyet og skjønner at det å skulle bli besteforeldre ikke blir alle forunt, skriver Marit Rein.

Før bare fikk vi barn. I dag er det et såkalt valg.

Glem dagens blomsterbuketter, butikkenes salgsplakater og barnas morsdagskort. Om vi leser dagens fødselsstatistikker, blir det stadig færre morsdager å feire i framtida.

Milleniumgenerasjonen beskrives som unge voksne med store forventninger til livet på grunn av oppmuntrende, involverte og alltid tilstedeværende foreldre. Altså oss.

Selvopptatte krapyl! Her har jeg stått på hau for deg gjennom oppveksten, båret deg rundt på gullstol, kjøpt alt du trengte og mer til. Jeg og mora mi og mora hennes igjen har jobbe ræva av oss for likestilling og for at alle kvinner som kommer etter oss skulle få litt bedre liv enn vi selv hadde. Vi har prenta inn i hodet ditt om økonomisk selvstendighet, viktigheten av utdanning og om dine muligheter til å følge drømmene dine.

Etter lange dager i barnehagen, tok vi igjen det tapte nærværet med et tettpakket program fritidsaktiviteter og vi trøstet oss med «kvalitet foran kvantitet». Vi har sørget for at du ikke har kjedet deg et eneste sekund opp gjennom oppveksten, for gjorde vi ikke det ene eller det andre, så hadde du datamaskina.

Og nå gir du oss en finger tilbake, og du nekter å gjøre noe så alminnelig som å føde en liten unge?

Før bare fikk vi barn. I dag er det et såkalt valg.

Valg stadig flere unge kvinner lar være å ta, her de surfer av gårde med jobb og fritid og hefter så lenge at de ikke rekker sin egen biologiske klokke, en gang. Typisk mamma-refleks er selvsagt å vende problemstillingen innover i meg selv. Hva har vi gjort galt når våre voksne barn skroter barneprosjektet? Men de er mange, og de føder færre barn. Fruktbarheten i Norge har falt til historisk lave nivåer, innvandringen avtar og om noen år får vi som samfunn regningen.

Så skal vi saktens innrømme at det ofte oppleves som lite glamorøst å være mamma. Jo da , barn er evig, betingelsesløs kjærlighet, og selve meningen med livet. Dette er de store ordene vi klamrer oss til når det ser som svartest ut. Men det er også mye pes, dårlig tid, lite penger, dårlige framtidsutsikter karrieremessig og lange dager, inklusive lass med bekymringer. Arbeidshverdagen innhentet også oss som foreldre, her vi konstant gikk med to stemmer i hodet. Den ene som i likestillingen og vårt eget selvbildes navn krevde at vi jobbet. Ja, for all del, i økonomiens navn også med boliglånsrente på 12,5 prosent og barnehageplass til 5000 kroner. Den andre stemmen gnålte om vitsen med å sette barn til verden når du ikke hadde tid til dem.

Sånn sett kan vi faktisk skjønne at stadig flere unge i fertil alder dropper barneprosjektet. I dag ser vi våre barn, milleniumsgenerasjonen som er født på 80-tallet, i hvitøyet og skjønner at det å skulle bli besteforeldre ikke blir alle forunt.

De som er i foreldrealder i dag er barna som fikk fylt oppveksten med elektronikk og økende bruk av internett. Milleniumgenerasjonen beskrives som unge voksne med store forventninger til livet på grunn av oppmuntrende, involverte og alltid tilstedeværende foreldre. Altså oss.

Det var til disse statsministeren talte på nyttårsaften. De som ikke har hatt et sekund fred for krav og formaninger, verken fra foreldre eller andre voksne, samfunnet, internettet eller politikere. De har vært lydige, tatt seg utdanning og fått seg jobber. De har allerede fått smake på friheten egen økonomi gir dem, og har de ikke penger selv, kjøper vi dem like gjerne hus eller leilighet. Hvorfor i all verden skulle de kvittere tilbake med å få barn?

Til det regjeringsoppnevnte utvalget som funderer på hvordan de skal få flere kvinner til å føde barn; spør jentene! Og guttene. De hører ikke lenger på mora si. Spør dem, hva er det som hindrer dere? Finnes det noen strukturer i samfunnet som skaper hindringene?

Og det gjør det. Vi kan ikke tvinge en millienials som er oppvokst med «følg drømmen din», til å drømme om et liv med barn uten fleksibilitet i arbeidstid eller økonomiske muligheter til å komme seg inn på boligmarkedet. Da får vi lave fødselstall som svar.

Vi har gode velferdsordninger for barnefamilier i dag, de er bare ikke fleksible nok. Så er det en liten ukjent joker x, som vi må tørre å snakke om. Stadig flere unge kvinner spør, med bakgrunn i erfaringene i sin egen oppvekst, hvorfor skal vi lage barn om vi ikke har tid til å være sammen med dem? Det er ikke et tilbakeslag for likestillingen at kvinner ønsker mer samvær i barnas første leveår. Det alvorlige likestillingsproblemet er å straffe dem etterpå med færre muligheter på arbeidsmarkedet og færre pensjonspoeng. Barnefamiliene må slippe å jobbe mer, de må få jobbe mindre, fordi de har en midlertidig stilling som småbarnsforeldre ved siden av. Den mest intense omsorgstida er småbarnsperioden, og den har heldigvis begrenset varighet.

Vi har det travlere enn noensinne med å sy sammen familievennlige konsepter som gratis barnehager, fleksible åpningstider, kortere arbeidsuke og nye tilbud som barnepass og avlastning. Det handler ikke om å sy enda flere puter under armene til en generasjon vi tenker vi har polstret godt nok fra før. Kanskje opplever de at de faktisk ikke kan velge? At barnehageplasser, permisjonsregler og kontantstøtte er ikke godt nok? Fordi barn eller ikke barn også handler om arbeidsliv- og boligpolitikk. Fordi barn faktisk er hele livet!

Ha en god morsdag.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse