Annonse
Først når barn er trygge og interesserte, er de klar til å lære noe. Derfor er jeg uenig med dem som sier at læreren først og fremst skal lære fra seg ting. Læreren må først gjøre det mulig for barn og unge å rette oppmerksomheten sin og interessen sin mot det læreren har å by på. Lykkes ikke det, tales det for døve ører, skriver Gro Hilde Ramsdal. (Foto: Colourbox)

Bare trygge barn kan lære

Ungdom blir latt for mye alene med sine problemer. Hverken foreldre, skole eller helsevesen er tett nok på.

Hvorfor skal det kalles spesialpedagogikk?

Barn og unge i skolen trenger et sterkt støttesystem og et stort nettverk av hjelpere for å lykkes. Noen barn kommer til skolen med denne ressursen; andre barn må få hjelp til å bygge dette nettverket. Og de voksne må ta ansvar for at det skjer.

I et forskningsprosjekt ved Institutt for vernepleie (IVP) ved Norges arktiske universitet (UiT) har jeg undersøkt hvordan unge som faller fra i videregående skole opplever sine frafallsprosesser og tiden etterpå. Jeg har snakket med frafallselever i Troms som er mellom 18 og 25 år, og som ikke har vært i vanlig arbeid eller regulær utdanning de siste 2-5 årene. Dette er de ungdommene som strever mest med å komme inn i voksensamfunnet. To typer problemer preger dem:

  1. Hjelpen er ikke hverdagsrutine

Problemer med lesing og matte får utvikle seg over år uten at noen egentlig foretar seg noe. Det er ineffektiv organisering av utdanning når spesialpedagogen må tilkalles. Hen må være tilgjengelig i klasserommet og i barnehagen på en vanlig onsdag.

Hvorfor skal det kalles spesialpedagogikk? Kan det ikke bare være hjelp til å lære? Og kvaliteten og formen på hjelpen må variere fra barn til barn fordi de er forskjellige.  Svært mange barn har behov for og nytte av slik bred kompetanse. Når barn ikke får oppleve seg som mestrende i klasserommet, dør deres interesse for å lære det skolen har å by på, og det skjer veldig raskt. Å gi den nødvendige hjelpen på en måte som synliggjør deres problemer for andre, er alltid en dårlig opplevelse for barnet. Derfor er det ikke lurt med spesialting. La hjelpen være del av hverdagsrutinene så langt det er mulig.

Noen barn kommer heller ikke til skole og barnehage med en opplevelse av at dette er et sted som kan by på verdifull kunnskap og kompetanse. Derfor må skolen selv forklare og vise gjennom å gi barnet meningsfulle mestringsopplevelser at det de byr på er relevant for det enkelte barn. Det enkelte barns opplevelse av skolens betydning i deres liv er avgjørende for hvilken motivasjon barnet møter med, den tilknytningen de opplever til skolen og den innsats de legger inn. Hvordan kan skolen bli viktig for deg? Den jobben må vi ta!

  1. Mobbing, ensomhet og isolasjon

Barn mobbes og isoleres i årevis uten at noe skjer. Og dette er hverdagen for barn i norsk skole. Det er ikke mulig å lære når man er vettskremt og gruer for friminuttene eller skoleveien. Et godt klasse- og skolemiljø må stå på programmet hver dag, og vi må lytte mye til de som ikke trives. Barn kan ikke få ansvaret alene for sin sosial trygghet og trivsel. Vi kan ikke skyve det over på barnet ved å tenke at noen barn ikke tåler noe, eller syter for mye. Det er de voksnes ansvar å LÆRE barn hvordan de skal lykkes bedre sosialt, og vi har aldri lov til å gi opp den prosessen. Det betyr ikke at vi alltid lykkes, eller at ting ordner seg greit. Men barnet skal ha gode alliansepartnere og et sted å søke ly, støtte og nye strategier for å møte verden. Bare slik lærer barn å mestre tunge tider og motgang og den kommer i de fleste liv.

Vi må endre systemets grunntenkning

Mange lærere kjenner både problemet og løsningen, men skolesystemet gir ikke et godt rom for denne praksisen. Lærerne har for mange oppgaver som tar dem bort fra det som er viktigst, og som er grunnlaget for å lykkes med hele prosjektet; nemlig å hente frem og opprettholde barns nysgjerrighet og utforskertrang for å skape kjærlighet til og sult etter kunnskap. Dette skjer ikke uten først å skape det optimale læringsmodus. Det forteller hjerneforskerne oss. Barn må være interesserte og våkne nok, men ikke overstimulert eller engstelig eller forstyrret av ting som hindrer læring. Først da kan vi begynne å stille krav til læringsresultater.

Derfor kan ikke læring i skolen lykkes uten at vi legger grunnforutsetningene. Først når barn er trygge og interesserte, er de klar til å lære noe. Derfor er jeg uenig med dem som sier at læreren først og fremst skal lære fra seg ting. Læreren må først gjøre det mulig for barn og unge å rette oppmerksomheten sin og interessen sin mot det læreren har å by på. Lykkes ikke det, tales det for døve ører.

Hva må til?

Når det gjelder valg av utdanning og yrke, har det skjedd store endringer fra jeg var ung på 70-tallet, og mange voksne skjønner ikke at overgangen fra skole til arbeid er blitt mer kompleks. Det er så mye å velge mellom at det fort blir forvirrende, og det krever stor kompetanse å velge rett.  Foreldre vet ofte ikke hva som er lurt, eller hvordan man skal komme til et bestemt utdanningsmål fordi hele systemet er rigget om. De som skal rådgi ungdommene, (yrkes)veilederne på skolen, har begrenset kjennskap til den enkelte elev og har hverken tid eller ressurser nok til den nødvendige utprøving. Feilvalg er ofte en viktig brikke i frafallsprosessen.

Min erfaring med frafallselever som har strevet lenge med å komme seg inn i utdanning eller arbeid, er at de trenger et svært høy grad av voksent nærvær for å komme tilbake i skolen. De må ha tilgang til et bredt støttesystem med mange og varierte ressurser, med interesserte, positive, fleksible og kompetente hjelpere. Ungdom er forskjellige og må prøve ut ting for å vite hva de trives med og har anlegg for. Det er ikke så lett når man har en skolekarriere full at nederlag bak seg, og ingen noen gang har sagt «godt jobba» til dem, slik en gutt fortalt meg. INKO Harstad har de siste årene arbeidet med å utvikle et slik prosjekt. Her legger de vekt på tett oppfølging, fokuserer den enkelte deltagers ressurser, gir mulighet for utprøving av ulike praksisplasser, og formidler en optimistisk holdning. Resultatene så langt er lovende. Ungdommene selv er svært fornøyde.

Støttesystemene mangler

Når frafallselevene så er motivert for å komme tilbake i utdanning, må skolen ha en tett oppfølging av og klare strategier for de elevene som kommer tilbake for en ny runde på videregående. Det har ikke skolene mange steder i dag. Frafallselevene må langt på vei klare denne tilbakekomsten selv, og det går ofte ikke så bra. Det de i utgangspunktet strevde med, er jo ikke endret, og de har ikke fått noen nye strategier for å endre på det som var vanskelig. Her gjenstår et stort arbeid for å lykkes med den helt nødvendige tilbakeføringen av frafallselever.

Mangel på lærlingplasser, kjønn, sosial status og linjevalg spiller også en rolle i mange frafallsprosesser. Men for de som strever mest med å komme tilbake i samfunnet er det likevel ofte det manglende støttesystemet som er avgjørende når de ikke lykkes.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse