Avsløringene knyttet til Goliat føyer seg inn i kritikken mot urealistiske anslag om økonomisk vinning ved å åpne Barentshavet, skriver Berit Kristoffersen. Foto: Eni Norge

Nye kart for Barentshavet?

Nå etter en kraftig reduksjon i både oljepris og investeringer er mulighetene for både utbygginger og ringvirkninger kraftig redusert, både på norsk og russisk side i Barentshavet.

Også i klimarettssaken kan man få inntrykk av at Russland er et viktig argument for å bore etter olje i Barentshavet. Er det realisme i dette argumentet?

”Saksøkerne åpnet med å vise et kart, jeg skal gjøre det samme”, begynte statsadvokaten i går i rettsal 250 i Oslo Tinghus. Mellom klimatoppmøtet i Bonn og flyet videre til Nord-Norge fikk jeg med meg begynnelsen av uke to i klimarettsaken. Først ut var Oljedirektoratets kart over norsk sokkel som oppdateres hvert år. Her kunne statsadvokaten fortelle at saksøkerne gir inntrykk av at dette var et ”nytt og jomfruelig område”, at dette er en ”ny frontier”, men det er det ikke, konkluderte han og viste til 40 års aktivitet i Barentshavet. Hvorfor er dette området nytt, spør han så retorisk. Jo, dette området hvor nye letelisenser har blitt tildelt er der ”fordi vi ikke hadde en delelinje med Russland og så åpnet man ganske omførlig i tre år”. Dette inngår i ”fortellingen om Barentshavet og det som skjer der” konkluder han før et nytt kart fra oljedirektoratet presenteres, som viser enda flere potensielle olje- og gassprospekter på russisk side, hentet fra åpningsmeldingen for Barentshavet sørøst (side 19).
Som forskningen jeg har gjort sammen med Phil Steinberg på iskantsonen i Norge og Canada viser, spiller kart en avgjørende rolle i denne politikkutformingen. I Norge har kartene med ulike iskanter endt opp som en egen aktør i politikken, som et politisk styringsverktøy som definerer grensen for hvor langt nord oljeleting kan foregå. 

Kartet med prospektene på norsk og russisk side etterlater rettsal 250 med et velkjent inntrykk av at russerne bedriver oljevirksomhet i kanskje større utstrekning enn Norge. Og også lengre nord, ettersom kartet er designet på en slik måte at 75 grader nord i Norge ser ut som 70 grader nord i Russland. Saksøkerne protesterte, dette kartet hadde de kun fått utdelt rett før innlegget.  Regjeringsadvokaten hadde ikke tenkt å gå videre med dette, men ville presentere det for å vise ”hva som er av funn så langt. Store funn på russisk side, og på norsk side”. 

Russland

Etter å ha tatt en runde, blant annet med forskerkollegaer på Fridtjof Nansens Institutt, fikk jeg bekreftet at det på russisk side fortsatt er lite aktivitet, kun et felt er bygd ut lengst øst, Prirazlomnoe, som ligger i Petsjorahavet (den sydøstlige delen av Barentshavet).  Allikevel har fremtredende politikere og oljeindustri siden gjenåpningen av Barentshavet for snart 15 år siden gitt et inntrykk av at den russiske aktiviteten har vært mye større enn den faktisk er. At vi må komme i gang før russerne i Barentshavet for å sette den riktige miljøstandarden. Faktisk sendte Norge ut seismikkskip for å kartlegge eventuelle olje-og gassforekomster bare fem minutter etter at delelinjeavtalen trådte i kraft. E24 har tidligere omtalt russlandsforsker Arild Moe sin oversikt over leteboringer: Norge ved inngangen til 2016 hadde boret 118 letebrønner i Barentshavet, mot Russlands 60. På samme tidspunkt var antall avsluttede letebrønner siden årtusenskiftet 60 på norsk side og mellom 10 og 15 på russisk side. Det største feltet, Shtokman, ble lagt på is for fem år siden. Og med lav oljepris og med internasjonale sanksjoner lys av annekteringen av Krim-halvøya har dette ført til at det ikke er lov til å gjennomføre leteboringer for utenlandske selskaper (på dypere enn 150 meter) i samarbeid med russiske aktører, og dette har ført til at letevirksomheten har stoppet opp. Det er lite sannsynlig at dette løser seg på kort sikt. 

Jokeren Goliat

Rettsaken går sin gang, og selv om saksøkerne kanskje kjemper en Davids kamp mot Goliat, føyer avsløringene knyttet til det faktiske Goliat seg inn i kritikken av overdreven økonomisk vinning ved å åpne Barentshavet. At konsekvensutredningen ikke var et tilstrekkelig gjennomarbeidet grunnlag for Stortinget, og kanskje derav ikke blir lønnsomt. Økonomer som har gjennomgått den og presentert funnene i rettsal 250 viser at den gir et misvisende grunnlag for oljeleting i Barentshavet, samtidig som analytikere fra Sparebank1 Markets sier at Goliat ikke vil være lønnsomt for Norge.

Regjeringsadvokaten valgte å ikke stille de to økonomene spørsmål men slo i går fast at ”når det gjelder de to økonomene, bestrider vi omtrent alt de sa”.  I debatten om oljeleting i Barentshavet er det forenklet sagt de økonomiske og økologiske verdiene som stort veies mot hverandre når politiske beslutninger tas om hvor stor økonomisk og økologisk risiko staten er villig til å ta. Hvis man skal forhindre at samfunnsmessige ulønnsomme prosjekter realiseres, har saksøkerne allerede kommet langt med å indirekte belyse hvordan at Goliat nok ikke ville vært verdt risikoen hvis man hadde hatt laget en mer realistisk analyse av kostnader og inntekter til grunn. Slik sett fremstår regjeringsadvokatens angrep på saksøkerne som en ”forestilling” på sin egen urimelighet når det allerede har kommet frem at ikke alt er som det skal. Det har en verdi i seg selv. 

I 2005 foreslo NHO å snu det norske kartet på hodet, det skulle komme store ringvirkninger på land i Nord-Norge fra den nye ”Barentsgulfen”. Nå etter en kraftig reduksjon i både oljepris og investeringer er mulighetene for både utbygginger og ringvirkninger kraftig redusert, både på norsk og russisk side i Barentshavet. Kanskje må nye kart for Barentshavet tegnes opp, for fremtidig forvaltning av store økologiske og økonomiske verdier. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse