Helt fra det første barneombudets tid har Norge bistått andre land i verden med å utvikle et uavhengig ombud for barn. Foto: NTB Scanpix

Barn ingen klageadgang

Regjeringens avgjørelse er uforenlig med de rettigheter barn allerede har i norsk lov.

La oss begynne med noen faktaopplysninger. Barnekonvensjonen ble vedtatt av FN i 1989 og ble ratifisert av Norge den 8 januar 1991. Det er 25 års jubileum for Barnekonvensjonen i Norge i år. Barnekonvensjonen stiller krav til medlemslandene gjennom 42 punkter om å anerkjenne og respekter barns grunnleggende rettigheter til liv, utvikling, beskyttelse og deltagelse. 195 land har ratifisert konvensjonen. Fram til konvensjonen ble vedtatt var barns rettigheter knyttet opp til foreldrenes rettigheter. Barnekonvensjonen anerkjenner at også barn er selvstendige individer med særskilte behov og rettigheter. FN’s barnekomité overvåker gjennomføringen og evaluerer tilstanden i de enkelte medlemslandene. 

I 2011 forhandlet FN fram et tillegg til Barnekonvensjonen som gir barn rett til å klage på brudd på barns rettigheter både til de nasjonale myndighetene og til FN’s barnekomité i Genève. Klagen kan f.eks. omhandle vedtak i barnevernet, manglende tiltak mot mobbing eller vedtak knyttet til flykning- og asylfeltet. Fredag den 30 september bestemte Regjeringen at Norge ikke vil slutte seg til denne tilleggsprotokollen. Det betyr at Norge ikke ønsker at barn på individuelt grunnlag kan klage sin sak inn for FN’s barnekomité. 

Beslutningen er besynderlig. Norge var det første land i verden som etablerte barneombud i 1981. Helt fra det første barneombudets tid har Norge bistått andre land i verden med å utvikle et uavhengig ombud for barn, sist i Kenya og Uganda der forøvrig kronikkforfatteren deltok sammen med barneombud Anne Lindbo i de første møtene med myndighetene. Ved ratifiseringen av Barnekonvensjonen ble barns rettigheter inkorporert i norsk lov. Barns beste trumfer andre hensyn i norsk lovgivning, det være seg i barneloven, barnevernsloven eller utlendingsloven. I 2013 vedtok Stortinget at barns medvirkning skulle inn som premiss i barneloven og barnevernsloven. I dag står barns medvirkning som ett av fire prinsipper i barnevernloven med hensynet til barns beste, prinsippet om det mildeste inngrep og prinsippet om tilknytning og relasjon til omsorgsgivere som de tre andre. I NOU 2016: nr 16 «Ny barnevernslov», som ble overlevert barneminister Solveig Horne 29 september i år, én dag før Regjeringen bestemte seg for ikke å gi barn klageadgang, foreslås det å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år i barnevernssaker. Det betyr en økning i barns rett til å medvirke i f.eks. omsorgsovertakelsessaker. Den samme NOU’en foreslår også at barnevernloven skal bli en rettighetslov. I dag har ikke barn rett til de tjenester som reguleres i barnevernsloven. Staten har bare en plikt til å tilby tjenestene når barnet trenger dem. 

Likevel velger Regjeringen ikke å slutte seg til tilleggsprotokollen om barns rett til å klage på avgjørelsene. Men begrunnelsen avsløres det vi har sett gang på gang i Regjeringens håndtering av barn i flyktningpolitikken – prinsippet om barns beste settes til side. Forslagene om å nekte familiegjenforening og forslaget om å gi barn under 18 år bare midlertidig opphold for å sende dem tilbake der de kom fra ved fylte 18 er de grelle eksemplene.

I følge Aftenposten forklarer utenriksminister Børge Brende at «Hovedårsaken til at Regjeringen ikke vil fremme forslag om norsk tilslutning til klageordningene er at det er knyttet betydelig usikkerhet til hvilke konsekvenser ordningen kan få for Norges politiske handlingsrom og en mulig rettsliggjøring av politiske spørsmål» Han mener at klageordningen er lite egnet for internasjonal prøving i enkeltsaker og utdyper at FN’s barnekomité i mindre grad enn norske domstoler balanserer hensynet til barnets beste opp mot «andre viktige samfunnshensyn som blant andre innvandringsregulerende hensyn». Og der så vi elefanten i rommet. 

29 land har hittil akseptert tilleggsprotokollen og gitt barn rett til denne muligheten, blant dem Danmark, Finland, Tyskland, Spania og Irland. Thale Skybak i Redd Barna kaller Regjeringens standpunkt «uvirkelig», Siv Meisingseth i Plan Internasjonal sier at dette er et «svik mot barna». Ivar Stokkereit i UNICEF Norge kaller avgjørelsen «ekstremt skuffende og svært beklagelig». Barneombudet sier at «Det er vanskelig å se hvorfor norske politikere med fanen høyt hevet for barns rettigheter ikke ønsker å gi barn rett til å få prøvd om rettigheter de allerede har blir oppfylt» 

Regjeringens avgjørelse er uforenlig med de rettigheter barn allerede har i norsk lov. Men den passer godt med denne regjeringen syn på barn, stilt til skue i flyktningpolitikken. Men enda merkeligere blir den når den sees i sammenheng med den blodferske NOU:2016, nr. 16, ledet av Tromsøs jusprofessor Trude Haugli, som foreslår å gjøre barnevernsloven til en rettighetslov, en etterlengtet, logisk og helt nødvendig statusendring. Er det allerede et skudd for baugen for utvalgets forslag? For hva skulle vitsen med en rettighetslov være, når man ikke får lov å etterprøve rettighetene?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse