Annonse
For barnets del må observasjoner som gir mistanker om omsorgssvikt, vold, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse eller tvangsgifte forfølges. Da må den voksne gå videre med mistanken, skriver Guri Midtgard. (Illustrasjonsfoto: Colourbox / Oxana Bratanova)

Barnet først!

Når et barn eller en ungdom lider overlast

Vi trenger ikke å være hundre prosent sikker på at noe er galt – det er barnevernet eller politiet sin oppgave å avgjøre om saken bør undersøkes.

I forrige blogginnlegg, Skal man blande seg?, skrev jeg at det ikke alltid er samsvar mellom besteforeldres og foreldres syn på oppdragelse og omsorg. Er det da riktig av de eldste å blande seg inn?

I dette innlegget vil jeg skrive om alvorlige tilfeller, hvor det å blande seg inn er en ansvarlig handling. Slik innblanding kan være å melde fra til barnevern eller politi. Dette må gjøres dersom omsorgen for barnet eller den unge svikter, at foreldrene ruser seg, at barn eller unge utsettes for vold eller er vitne til vold, at de utsettes for seksuelle overgrep, eller står i fare for å bli kjønnslemlestet eller tvangsgiftet.

Offentlige ansatte har plikt til å melde fra – også de med yrkesmessig taushetsplikt. Som privatpersoner har vi ikke denne lovmessige plikten. Er det likevel slik at vi kjenner på en moralsk plikt for å gjøre noe?

Når det gjelder alvorlige forbrytelser, som vold og seksuelle overgrep, sier Straffeloven at alle har plikt til å forsøke og avverge at disse begås eller gjentas. Dersom man unnlater dette, kan man straffes med fengsel inntil ett år. De nærmeste slektningene, som for eksempel besteforeldrene, er unntatt fra disse straffebestemmelsene.

Enten man er besteforelder, tante, onkel, venn, nabo, frivillig i et lag eller i en organisasjon, kan man møte eller høre om barn og unge som ikke har det bra. Det kan være tydelige eller vage tegn. Det er «noe» ved dette barnet som gir oss en dårlig magefølelse. Alle vil at barn og unge skal ha det bra. Likevel tror jeg at mange lever i en kultur hvor det er vanlig ikke å blande seg. Da blir vi heller ikke innblandet i noe. I små samfunn møter alle hverandre på butikken, under 17. mai-feiringa, på ferga, hos frisøren, når det er dugnad. De møter hverandre med sine ulike roller – det kan være lærere, helsesykepleier, familien hvor omsorgssvikten og overgrepene skjer, legen, lensmannen og barnevernsarbeideren. Alle er del av bygdas sosiale fellesskap. Denne fine nærheten til hverandre kan også ha en bakside: Vil den heve terskelen for å melde?

Her kan det bli lettere ubevisst å koble inn forsvarsmekanismer ved å bagatellisere, benekte eller fraskrive seg ansvar: «Det er vel ikke ille», «Det er bare sånn den familien er», «Hun har alltid vært litt dramatisk», «Dette må jo skolen eller barnehagen ha sett, så de må jo gjøre noe». Noen kan synes at dette er så ubehagelig at man bevisst eller ubevisst lukker øynene og skyver det fra seg. Motet som kreves for å melde, går tapt.

For å se tegnene må vi tro at det er mulig at barn og unge kan utsettes for omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Vi kan for eksempel oppdage at et lite barn er alene hjemme. At det er tynnkledt på vinterkalde dager, gjentatte ganger. At et barn eller tenåring viser en påfallende atferd; er det for eksempel utagerende, trist eller opptrer ekstra dramatisk? Har det over tid ekstra stor ansvars- og arbeidsbyrde for andre familiemedlemmer eller av praktiske oppgaver? Har det aldri venner på besøk? Er det ofte hjemme fra barnehage eller skole? Er det blåmerker på kroppen, på steder hvor man normalt ikke slår seg? Alt dette kan være tegn på omsorgssvikt. Dersom du vil lese mer om hvilke tegn barn og unge kan vise, kan du lese i boka Livet med barnebarna – Håndbok for besteforeldre.

For barnets del må observasjoner som gir mistanker om omsorgssvikt, vold, seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse eller tvangsgifte forfølges. Da må den voksne gå videre med mistanken.

Hvordan gjør vi så det?

Vi trenger ikke å være hundre prosent sikker på at noe er galt – det er barnevernet eller politiet sin oppgave å avgjøre om saken bør undersøkes. Statens Barnehus finnes i elleve fylker og dekker hele landet. De gir råd og veiledning. Det samme gjør Alarmtelefonen for barn og unge, som har dette nummeret: 116111. Også barnevernet og politiet i kommunene kan kontaktes. Uansett hvem vi velger å henvende oss til, kan vi be om en samtale. Vi trenger ikke å oppgi navn på barnet eller den unge. Vi beskriver hva vi har hørt eller sett. Det er godt å få hjelp til å sortere, vurdere alvorlighetsgrad og få veiledning i hvordan å gå videre. Kanskje får vi råd om at her er det tid til mer observasjon – vi kan avvente. I motsatt fall kan de si at dette er meget alvorlig, og de ber om en muntlig eller skriftlig bekymringsmelding. Dersom det er mistanke om vold og seksuelle overgrep, er det viktig at den antatte gjerningspersonen ikke får vite om mistankene.

Dessverre er det slik at barn ofte lever lenge under uholdbare forhold, før de blir hjulpet over til trygghet og god omsorg. Derfor er det viktig at vi bryr oss, og lar barnets behov stå i første rekke. Skal barnevernet kunne gi hjelp, er de avhengige av våre henvendelser. Deres tiltak er som oftest å hjelpe familien hjemme – kun i de mest alvorlige tilfellene blir det omsorgsovertakelser.

Besteforeldre som mistenker at deres eget barnebarn opplever noe av dette, vil ha en ekstra utfordring. At egne barn ikke mestrer foreldreoppgaver og utsetter sine barn for omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep er sårt å oppdage, og kan gi besteforeldrene skam og skyld. De vil også stå i en lojalitetskonflikt. Derfor kan de håpe at ting endrer seg i positiv retning, av seg selv, og de kan velge å vente og se. Dersom denne venteperioden vedvarer, vil deres barnebarn kunne lide ytterligere under omsorgssvikten og bli påført gjentatte overgrep.

De barna og ungdommene som ikke tidlig kommer ut av omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep vil kunne få store helsemessige plager. Gjennom oppveksten kan de være i konstant alarmberedskap – alltid på vakt. Dette hemmer deres utvikling og læring. Videre kan de utvikle alvorlige psykiske lidelser, og vi vet at noen tyr til rusmisbruk og blir kriminelle.

Selv om det kan oppleves ubehagelig å blande seg inn, må vi mobilisere vår ansvarsbevissthet, søke råd hos de nevnte kompetente instanser og gi melding til barnevern eller politi. Barnets behov for trygghet og god omsorg, må komme først.

Dersom du ønsker å lese mer om dette temaet vil jeg vise til disse nettstedene:

Organisasjonen Voksne for barn

Alarmtelefonen for barn og unge

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse