Annonse
En kommisjon bør oppnevnes for å se på vårt lands sikkerhetssituasjon i et historisk perspektiv. Kommisjonen bør ta for seg antatte ambisjoner og planer som foreligger eller er under utvikling hos alle statlige aktører og allianser av stater i det euroatlantiske område som har spesiell relevans for Norge, skriver tidligere statssekretær for Høyre i Forsvarsdepartementet, Oddmund Hammerstad. (Foto: Privat)

Behov for sikkerhetspolitisk nytenkning

Det norske forsvar ser mer og mer ut som en framskutt modul i USAs strategiske konsept i Nordområdet.
 
Før Stortinget tar sommerferie skal neste langtidsplan for Forsvaret behandles. Regjeringen har i sitt framlegg lagt seg på det laveste nivå i Forsvarssjefens fagmilitære råd fra oktober i fjor om innretning, struktur og dimensjonering for landets militære forsvar i årene framover. Det er grunn til å søke etter en forklaring ut over den som statsministeren og forsvarsministeren har valgt å gi. Hadde enda det lave ambisjonsnivå blitt framstilt som et «hvileskjær», begrunnet med de tøffe prioriteringer som en svekket økonomi for landet vil kreve de nærmeste årene som følge av korona-pandemien, men det avviste statsministeren da hun fikk et spørsmål om det fra en journalist i NRK/Dagsrevyen. 
 
Det er vanskelig å tro at en Høyre-ledet regjering gambler med landets sikkerhet. Nå kan man si at det ikke er noen aktuell militær trussel mot Norge, men den situasjonen kan fort endre seg med en selvhevdende stormakt i øst og en supermakt ledet av en impulsiv president i vest. Forklaringen er nok like enkel som den er politisk vanskelig å innrømme; vi lener oss rett og slett kraftig på amerikansk avskrekking. Det norske forsvar ser mer og mer ut som en framskutt modul i USAs strategiske konsept i Nordområdet. Og så lenge USAs interesser er reelt knyttet til en slik avskrekking er vi trygge bak supermaktens “skjold”. Overvåking og informasjonsinnhenting tett opp mot Russlands strategisk viktige baser på Kolahalvøya skjer fra radarsystemer på land (Globus II-systemet ved Vardø) og til havs (E-fartøyene “Marjata” og “Eger” i Barentshavet). Det etterretningsbilde dette gir, hver dag hele året, har stor verdi for amerikanerne, og 700 US Marines på norsk jord (på rotasjonsbasis) understreker dette. Men er det holdbart inn i framtiden?
 
Trump-administrasjonen har kommet bakpå i forhold til Putin-administrasjonens ambisjoner og satsing i Arktis. Det er store forekomster av olje, gass og mineraler i arktiske farvann og økonomiske ringvirkninger vil komme av den sjøverts trafikk som vil tilta etter hvert som Nordøstpassasjen åpnes. Kina følger på. Den amerikanske 2. flåte med hangarskipet «Harry Truman» i spissen ble i 2018 satt i stridsmodus etter å ha vært i «møllpose» siden 2011, og har fått i oppdrag å ivareta USAs interesser i Nord-Atlanteren og Arktis. USA har for vane å seile sine flåteenheter i alle farvann hvor de mener å ha rett til det, selv om andre stater protesterer, som i Sør-Kinahavet. Russland har ensidig erklært sikkerhetssoner langs sin nordlige kyst som andre staters fartøyer må søke tillatelse for å seile gjennom. Søknad må foreligge i god tid før seilingen er tenkt å finne sted. Hvor langt USA vil gå i å hevde sine interesser i Arktis er vanskelig å spå; jeg velger vel å tro at selv den sittende president vil vise tilbakeholdenhet her, men situasjoner kan oppstå når stormakter bryner seg på hverandre. Og Kina er altså i ferd med å melde sine interesser i dette området. En ny del av Kinas «silkevei-prosjekt» tar form og vi ser begynnende interessekonflikter i Arktis.
 
Norge har vitale interesser å ivareta i Nordområdet. Ved den nå hundre år gamle Svalbardtraktaten er vi også gitt ansvar for å forvalte denne øygruppen for borgere og bedrifter fra andre land. Russland gir stadig klarere meldinger om at de ikke er fornøyd med forvaltningsregimet. I Øst-Finnmark merkes misnøyen på andre måter, som f.eks. forstyrrelser av GPS-signaler. En positiv dimensjon ligger i den mer enn 200-årige samhandling (Pomor) mellom nordmenn og russere og i dagens folk-til-folk konsept. I denne grenseoverskridende aktivitet ligger imidlertid også et potensial for infiltrering av skadelig karakter. Hybrid krigføring er blitt et kjennetegn ved Putins strategi for å øke Russlands innflytelse i vestlige land. Slik «krigføring» kan ikke møtes med verken US Marines eller F-35 kampfly.
 
Det er dessverre en tradisjon for å underkommunisere denne helt sentrale dimensjon i norsk sikkerhetspolitikk. Det var lettere under Den kalde krigens stabile, geopolitiske paradigme med NATO og Warszawapakten, men selv da så statsråder og embedsmenn behov for å unndra viktige beslutninger fra storting og offentlighet som førte Norge stadig lengre inn i USAs strategiske disposisjoner. Europeiske NATO-land og alliansen som helhet hadde naturlig nok nytte av den informasjon som ble skaffet og de disposisjoner som ble gjort bilateralt med USA, som alliansens viktigste støttemakt. Det er når denne støttemakten ikke lenger synes å være til å stole på, og andre NATO-land så smått har begynt å ta konsekvensen av det, at Norge opplever å komme i et mer eksponert sikkerhetspolitisk felleskap med den militære supermakten USA. I en slik kontekst kan det være fristende å legge til grunn at avskrekkingen er god nok, men det er en svært kortsynt og farlig sikkerhetspolitisk linje.
 
Selvsagt vil det være det motsatte av god sikkerhetspolitikk for Norge, rett og slett halsløs gjerning, å bryte ut av de sterke militærstrategiske bindinger uten å ha et mål, en strategi og en tilpasset utenrikspolitikk og robust nasjonal forsvarsevne for å komme over i et annet sikkerhetspolitisk regime som anses mer optimalt. Realiseringen må nødvendigvis skje gradvis og over et langt tidsrom, trolig tiår.
 
Det kan være nyttig å minne om at konflikter og allianser i det euroatlantiske område gjennom «alle tider» har påvirket eller omfattet norsk statsterritorium i større eller mindre grad. Den dagsaktuelle situasjon bekrefter dette. En kommisjon bør derfor oppnevnes for å se på vårt lands sikkerhetssituasjon i et historisk perspektiv og ta for seg antatte ambisjoner og planer som foreligger eller er under utvikling hos alle statlige aktører og allianser av stater i det euroatlantiske område som har spesiell relevans for Norge. Kommisjonen bør overveies gjort til et permanent forum, med medlemmer som representerer det ypperste av fagfolk innen historie, økonomi, statsvitenskap og filosofi og bør gi sine vurderinger og anbefalinger til Stortinget.
 
Økt norsk militær tilstedeværelse i Nordområdet - i luften, til lands og til havs - vil bli verdsatt av så vel Russland som USA. Det er derfor det beste bidrag til lavspenning i området og derved til vår sikkerhet. Forsvarssjefens anbefalte alternativ A i kommende langtidsplan er egentlig det eneste riktige valg for å skape et godt fundament for en langsiktig og nasjonalt forankret sikkerhetspolitikk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse