Fremskrittspartiet ønsker at kvoterettigheter skal kunne omsettes fritt til aktørene innenfor sjømatnæringa. I det perspektivet vil det jo være håpløst å operere med lover av typen Deltakerlov og Råfisklov/Fiskesalgslagslov, skriver Torleif Paasche. Foto: Jonas Selim, Forsvaret

Behovet for modernisering av fiskerilovgivningen

Enkelte «øyrekviskrarar» fra sjømatnæringa har tydeligvis blitt bønnhørt.

Argumentene, direkte og indirekte, for den sterkestes rett i fiskerinæringa har vært de samme, i hvert fall i 400 år. Til fordel for hanseater, byborgere, væreiere, og dampskipsredere i Trollfjordslaget i 1890. Etterfulgt av et varierende utvalg framskrittets venner som på egne premisser har sett muligheter for å raskt å høste sølv og gull fra havet.  

I lange perioder etter at Råfiskloven ble vedtatt i 1936, og Deltakerloven i den formen vi kjenner i dag fra 1951/1972 (ikke 1917), har næringsliberalistene gått mer og mindre på tomgang. Omtrent å ligne med en gammel 50 HK Wichmann ved kai, men nå er det tydeligvis kommet ny fyrbøter i Nærings- og fiskeridepartementet som har fått gode råd om å forsøke med turbo på «gamlingen».

Hovedhensikten med begge de to lovene var å holde orden på de to viktigste skjæringsfelta mellom fiskeindustrien på land og fiskerne på havet. Dvs. opprettelse av salgslag med adgang til å fastsette minstepris til fisker, og definering av særlige krav om å være aktiv fisker som forutsetning for å kunne eie og drifte fiskefartøy.

Ønsket om å opprettholde styringsverktøyene som lå nedfelt i disse to lovene ble grundig aktualisert i forbindelse med kampen mot EU. Fiskerne kunne stille opp i samla flokk i kampen for å beholde nasjonal kontroll over fiskeressursene. Samtidig som det også da var mange andre aktører innenfor næringa som gjerne ville innordne seg under EU’s fire liberalistiske friheter: fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.

Nå er det tydeligvis slik at liberalismen har fått atskillig flere føtter å stå på også her i landet. Som ideologi ble den utformet tilbake på 1700-tallet. Det kan derfor framstå som et lite tankekors når de tilhengerne stadig påberoper seg å måtte endre det norske lovverket som ledd i et moderniseringsprosjekt. Det skal skje gjennom å avvikle alle «unødvendige lover og byråkratisk regelverk». Så får enhver ta seg en liten tenkepause og tenke gjennom hvem det er, og hvorfor de så gjerne vil tilta seg definisjonsmakten for begrepet i «unødvendig».

Det er flere måter å angripe et regulerende lovverk. Når fiskeriminister Per Sandberg oppfatter det som viktig å gjøre et unntak fra Deltakerloven slik at det velrennomerte fiskekjøperfirmaet Gunnar Klo får øke sin eierandel i den 14,99 m lange fiskebåten Morgenstjerne, N-27-Ø til 60%, demonstrerer han en av disse metodene.

På samme måte som alle vet at en snøball kan være nok til å utløyse et snøskred, skjønner alle at det er flere fiskekjøpere i samme kategori som ser det som høyst ønskelig å sikre seg eierkontroll med et fiskefartøy. Kravet om likebehandling ligger påfallende nær, - og det kan vel ikke være meningen at dette bare skal gjelde inntil en øvre grense på 14,99 m? Så får vi se da om ikke en slik, overraskende, pågang kan begrunne en midlertidig prøveordning som igjen kan begrunne ytterligere «modernisering» i form av utvanning, eller full avvikling av hele lovverket.

Fiskeriminister Per Sandberg er en travel mann og har sikkert satt opp sitt eget framdriftskjema på saken. Noe han selvfølgelig er i sin fulle rett til å gjøre. Han representerer sitt parti som minister i en regjering som har nok støtte til å være styringsdyktig i denne saken. Og partiet har presentert seg klart og tydelig for velgerne som et, ganske, mørkeblått liberalistisk parti. Under overskriften Valgfrihet i partiprogrammet står det:
«Den frie markedsøkonomi er en vesentlig betingelse for den enkeltes valgfrihet. Kun den enkeltes frie rett til å velge mellom alternative varer, tjenester og politiske ideer, sikrer enkeltmenneskets frihet. Konsekvensene av den enkeltes valg er den enkeltes ansvar. Det frie markedet og demokratiet er derfor uløselig knyttet til hverandre.»

Hvordan dette er tenkt omsatt i praktisk politikk finner vi mer om i Handlingsprogrammet. Under overskriften Fiske, finner vi følgende:
«Tillatelse til å utnytte deler av ressursene i havet skal tildeles av staten. Disse tillatelsene skal kunne omsettes mellom aktørene i næringen.

Slik det er formulert må vi ta for gitt at det her tenkes stort, i betydningen at kvoterettigheter i villfiskbestander skal kunne omsettes fritt til aktørene innenfor sjømatnæringa. Dvs. aktører innen fiske, fiskeindustri og fiskeoppdrett. 

I det perspektivet vil det jo være håpløst å operere med lover av typen Deltakerlov og Råfisklov/Fiskesalgslagslov. Det er det også tatt nødvendig høyde for med følgende presiseringer:
«Deltakerlov og Råfisklov må gjennomgås og moderniseres. Salgslagenes monopol på førstehåndsomsetningen av fisk  (–) er blant de tingene som vil måtte forandres.»

En kan konkludere med at dette er klar tale. Enkelte «øyrekviskrarar» fra sjømatnæringa har tydeligvis blitt bønnhørt.

I rettferdighetens navn må det tilføyes, Per Sandberg er bare en fiskeriminister for Frp. Det er de som har stemt Frp som har gjort det mulig for han å drive gjennom Frp-politikk på fiskernes domene. Og, for å låne fra Frp’s egen terminologi: Konsekvensene av den enkeltes valg er den enkeltes ansvar.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse