Annonse
Her i Nordreisa er det foreslått at trafikkstasjonen til Statens vegvesen skal legges ned. Det vil si at våre og nabokommunenes ungdommer får lang reisevei for å kjøre opp til bil eller ta yrkessertifikat. Ikke så uvanlig, tenker du? Men det kan være tungen på vektskåla som får noen til å forlate denne vakre bygda vår. Dessuten er det om lag 10 ansatte, med familie vil jeg anta, som må flytte fra bygda om de skal beholde jobbene sine, skriver Agnes Bjørgve. Foto: Ole Åsheim

Jeg er bekymra for bygda mi

Jeg har trua på bygda mi. Jeg har trua på landsdelen og distriktene. Vi må bare ikke la oss avspise med at vi er et sutrende og storforlangende. Vi ødsler faktisk av våre ressurser og overskudd over resten av landet.

Det blåser en kald vind over landet. Den kan minne om den den sure nordausten. Den har fått blåse litt for lenge og bygger seg raskt opp til stiv kuling. Det blåser en storm av sentralisering. Vi må få stoppa den før det er for seint.

Jeg flytta fra byen til landet for litt over 10 år sia. Jeg har ikke angra på det. Men jeg vet ikke om jeg vil anbefale mine barn å bosette seg her. Ikke fordi jeg mistrives med å bo her. Nei, men fordi tilbudene plukkes fra oss. Ett etter ett. Tilbud som er avgjørende for at unge skal kunne bosette seg, finne en interessant jobb og ha et forsvarlig helsetilbud til seg selv, framtidige unger og gamle foreldre.

Det gjelder dessverre ikke bare mi bygd. Det foregår over hele landet. Utdannings- og skoletilbud ribbes eller legges ned. Fødetilbud flyttes fra fødestuer til ambulansebiler og -fly (Ambulansefly må jeg kanskje la være å nevne i denne sammenhengen, for det har vi som kjent ikke hatt mange av store deler av sommeren). NAV og skattekontor stenges. Nærpolitireformen viser seg å være en fjernpolitireform for de fleste i distriktene. Den faglige kompetansen flyttes sakte, men sikkert til byene. Jobbmulighetene og sikkerheten for innbyggerne forsvinner. Hvor fristes ungdommene da?

Her i Nordreisa er det foreslått at trafikkstasjonen til Statens vegvesen skal legges ned. Det vil si at våre og nabokommunenes ungdommer får lang reisevei for å kjøre opp til bil eller ta yrkessertifikat. Ikke så uvanlig, tenker du? Men det kan være tungen på vektskåla som får noen til å forlate denne vakre bygda vår. Dessuten er det om lag 10 ansatte, med familie vil jeg anta, som må flytte fra bygda om de skal beholde jobbene sine. Nye jobber kan være ei utfordring i ei forholdsvis lita bygd.

Vi har ei rehabiliteringsavdeling ved Sonjatun helsesenter, som også server nabokommunene. Denne er delvis finansiert av UNN. Avdelinga har stått på nedskjæringslista lenge. Tilbud og arbeidsplasser ut i det blå. Fødestua vår er avhengig av back-up av vakter fra denne avdelinga. Hva skjer med den om Rehabiliteringa kuttes? Ser vi oss rundt i landet gir svaret seg nesten selv. Unge, vordende mødre fra hele distriktet må fraktes til Tromsø, med de kostnader og påkjenninger det måtte medføre. Ikke minst for de unge mødrene og nye verdensborgere.

Jeg er bekymra for bygda mi. Jeg er også bekymra for nabokommunene. Vi er den største kommunen i omlandet. Ved sammenslåing er det lett å tenke at vi drar det lengste strået. Fordi vi vet av erfaring, med dagens styring, at det i praksis ikke er for å styrke kommunene at de slås sammen. Det er for å spare og «effektivisere».

Kommunalministeren selv sier at overføringene til kommunene kommer til å skrumpe. Og her tror jeg ikke vi får det motsatte av det hun sier. Hvordan hun får kommuner til å bli «robuste» av å kutte overføringer, vet ikke jeg. Vi skal vel sultefores inn i sammenslåinger. Det gir ofte et dårlig startsignal. Og et særdeles dårlig samarbeidsklima.

Jeg er bekymra for Troms og Finnmark. For selv om dagens regjering hardnakka påstår at sammenslåingene av kommuner og fylker er for å gjøre dem «mer robuste», ser vi ofte at det er det motsatte som skjer. Det eneste som ofte viser seg å bli robuste er administrasjonene, eller «papirflyttere» som et lokalt partilag trolig vil kalle dem.

Sentraliseringa skjer også innad i kommunene, det er ikke lenge siden vi hadde en opprivende skolesentraliseringsprosess her i Nordreisa. Det holdt på å bli slutten på vår tid som innbyggere her, men heldigvis fikk vi nytt styre som delvis reverserte prosessen. Greit å vite at enkelte partier står parat til å fullføre sin gjerning om de igjen kommer til makta. Så kan man jo lure på om det kun er kvaliteten de tenker på.

Jeg er bekymra for bygda mi. Vi er nødt til å snu denne nordausten. Jeg tror faktisk det er mulig. Opprøret må bare komme fra oss som bor her. Sjøl om statsministeren avfeier Nord-Norgebanen som bakstreversk, så har jeg trua. Jeg har trua på bygda mi. Jeg har trua på landsdelen og distriktene. Vi må bare ikke la oss avspise med at vi er et sutrende og storforlangende. Vi ødsler faktisk av våre ressurser og overskudd over resten av landet. Da skulle det bare mangle at vi får infrastruktur og et godt utbygd tilbud til alle innbyggere. Uansett hvor vi bor.

Jeg har trua, men likevel er jeg bekymra.

Det bør du også være.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse