Annonse
Kan det tenkes at helse- og sosialbudsjettet i Tromsø – akkurat som i Alta – i alle år, og under skiftende politisk ledelse, har vært konsekvent underfinansiert? spør Magnar Leinan.

Bemanning, behov og budsjett

Påhviler det ikke de folkevalgte et spesielt ansvar for å sørge for at budsjettene man vedtar er realistiske i forhold til det reelle behovet…?

Det stadige overforbruket innenfor helse og omsorg stiller nå Tromsø kommune overfor store utfordringer, skriver Nordlys i sin lederartikkel på Nordnorsk Debatt fredag 14.10. Det har utviklet seg en ukultur knyttet til pengebruk som har fått skure og gå over altfor mange år, og det bør være et betydelig potensial for å gjennomføre sparetiltak som gir mer effektiv drift – hvis man ikke lykkes med det, er det ingen vei utenom en nedbemanning, mener lederskribenten.

Den samme diskusjonen har vi sett i Alta i årevis, og det interessante er at den skråsikre forklaringen fra politikere og enkelte aviskommentatorer alltid er den samme; dårlig ledelse, ineffektiv drift og manglende kompetanse. Så lettvint kan altså diagnosen stilles når kunnskapen er mangelfull, og man blir altfor forelsket i sine egne spissformuleringer. Ansvaret skyves alltid nedover på de ansatte.

Dette står i sterk kontrast til det som utallige offentlige dokumenter og rapporter sier om den faktiske situasjonen. Tilsynssaker viser at blant annet altfor lav bemanning og mange ufaglærte er et stort problem i eldreomsorgen. Ansatte føler at det er de som får skylda når media omtaler saker om hvor dårlig det står til. Og mange forteller at de er så presset av lite ressurser og tidspress at de drar gråtende fra jobb fordi de føler at de ikke klarer å gjøre nok for de eldre. Samtidig er det også dokumentert at det er kommunenes økonomi og ikke det reelle behovet som legges til grunn når budsjettene vedtas.

Og nå må de pårørende ansvarliggjøres i langt sterkere grad for å berge kommuneøkonomien, mener altså Nordlys´ lederskribent. Akkurat det skal jeg la ligge, la meg bare bemerke at min egen erfaring med eldreomsorgen skriver seg fra ganske nøyaktig ti års «praksis» som pårørende ved Furuly sykehjem i Alta, der begge mine foreldre hadde sitt hjem de siste årene av sitt liv. Et flott sykehjem med fantastiske ansatte. På mine så å si daglige besøk der traff jeg svært mange slitne pårørende, men aldri så jeg en politiker – bortsett fra en og annen kjapp visitt på 17. mai de årene det var valgår, og da gjerne med en representant for lokalavisene på slep…

Så kanskje burde Nordlys heller prøve en annen innfallsvinkel, og stille seg spørsmålet: Kan det tenkes at helse- og sosialbudsjettet i Tromsø – akkurat som i Alta – i alle år, og under skiftende politisk ledelse, har vært konsekvent underfinansiert? Underbudsjettering, altså – et velkjent knep politikere stadig benytter for å gjøre plass til andre og mer populære prosjekter som samsvarer bedre med egne interesser og gir bedre avkastning i kampen om politiske posisjoner. Når så det uunngåelige skjer, nemlig at dette fører til et stort overforbruk, brukes det i neste omgang som et absurd argument for at her må man utvise budsjettdisiplin; her må det kuttes ytterligere.

Og løsningen deres er nærmest uten unntak redusert bemanning – behendig kamuflert bak begrepet «redusert pleiefaktor». Et magisk ord med diffust innhold – spesielt godt egnet for politikere som ønsker å tåkelegge den egentlige betydningen. Oversatt til forståelig norsk betyr det mer oppbevaring og mindre omsorg – et alltid aktuelt og populært sparetiltak i politikerkretser. Deres gjentatte forsikringer om at nedskjæringene ikke skal gå ut over brukerne og utslitte pårørende er i beste fall uvitenhet. I verste fall bare et innøvd triks for å rettferdiggjøre sine prioriteringer.

Et annet og nærliggende spørsmål som Nordlys kanskje burde reflektere litt over i den forbindelse blir da dette: Påhviler det ikke de folkevalgte et spesielt ansvar for å sørge for at budsjettene man vedtar er realistiske i forhold til det reelle behovet…?

Selvfølgelig vil det koste penger. I likhet med svømmehaller, katedraler, fotballhaller og alle de andre mer eller mindre nødvendige tingene vi bevilger oss. Ingenting er gratis. Men til syvende og sist handler det bare om prioriteringer. Og anstendighet. Eller uanstendighet. Også den har sin pris…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse