Knut Smistad tar for seg utfordringer frilansere møter i hverdagen.

«Det er bestandig en glede å se unger som spiller fotball. Noen er så småvokst at du bare hører kjeften på dem»

Oss frilansere imellom.

Intervjuet ble varmt og tett på, som det heter, men da «Tisen» ville fotografere henne iført panserskøyter nede på vannet der «Bettong» hadde tatt sine første skøytetak gikk det galt. Bestemora havnet i spagaten og da måtte all fotografering opphøre og håndfast hjelp tilkalles.

I dag skal jeg skrive litt om oss frilansere; Vi som tar jobbene de etablerte journalistene styrer unna. La meg gi dere tre eksempler: Kveldskonsert med atonale småstykker for piano og saksofon, bispekonferanser om ny liturgi og fotballturneringer for 6-åringer med kampstart søndag klokken 0800.

Ikke misforstå, det er klokkeslettet som suger, ikke det å se unger spille fotball. Det er bestandig en glede. Ikke minst når du ser talentet glitre nede i kunstgresset. Noen er så småvokst at du bare hører kjeften på dem, men du ser med en gang hvem som «har det i seg».

Finurlig kan de også være. Under en kamp på Bjerkaker passerte jeg en klump småtasser som hadde leiret seg på gummiasfalten, og da fikk jeg med meg denne:
Hun på sju: «Vet du koffør et tusenbein ikkje spelle fotboill?»
Han på åtte: «Kanskje førr det at dæm e så sein?»
Hun på sju igjen: «Nei, det e førr det at når dæm har fått på sæ fotboillskoan så e kampen over. Dærførr e det.»

Det hører med til historien at jeg gjentok vitsen flere ganger ved kaffebordet « +++ 70» på Hotel With og hver gang til jubel og klappsalver.

Ideen til temaet fikk jeg etter en tilfeldig stopp utenfor det nye akvariet på Kystens Hus i Tromsø. Dere vet det som har erstattet det knapt årsgamle, det som sin unge alder til tross fikk diagnosen «inkontinens» – altså ufrivillig vannlating. Men nå er alle lekkasjer tettet og fiskene drar seg bedagelig over sandbunnen mellom hvite steiner, en halv spissbåt og tangplanter som støttet av streng står der i stram giv akt.

Men det var akvariets tydelige rangordning som fikk meg til å tenke på oss frilansere. Nederst på rangstigen ei lita flyndre. Den hadde albuet seg opp fra bunnen og hang nå loddrett i vannet med leppene i vannskorpa - et tydelig tegn på at den var stresset. Ikke det minste rart, forresten, siden den regelmessige fikk en dask over kjeften av sporden på en vomtung torsk som patruljerte langs glassveggene i yr glede over å ha overlevd julens utskeielser.

Jeg bør kanskje nevne at det norske ordet frilans kommer av det engelske «freelance» - på norsk «fri lanse» - som var betegnelsen på en ridder som stilte sin lanse til disposisjon for den som betalte best for hans tjenester.  

En lanse var et spisst, og nesten tre meter langt, stakevåpen som ble brukt fra hesteryggen til å torpedere motstandere til hest. Disse ble da enten drept eller de havnet på rygg i slagtummelen der de ble tråkket eller sparket ihjel. 

Senere er ordet «lanse» blitt brukt i mer private sammenhenger. Derfor vil jeg presisere at når jeg bruker verbet «frilanse» så tenker jeg ikke på folk som turner rundt i sengehalmen med hverandre, men derimot på en skuespiller, journalist eller musiker som tar oppdrag uten å være fast ansatt.

Film har høy status blant oss litt slitne frilansere. Det er lett å bli utkonkurrert av en tjueårig avskjæring med revolusjonær skulderveske, farget sort hår og bleke kinn som skal på filmfestival for å skrive om neorealismen i fransk film. Da havner du fort bakpå når du selv skal til fotballens 3. divisjon og dekke oppgjøret «Furuflaten» mot «Skarp».  

Som ung frilanser bosatt på Furuflaten skrev Bjørn Harald «Tisen» Larssen, senere skattet filmanmelder i avisen Nordlys, om alt av fotball i Lyngen. Ja, ikke bare fotball! Da bygdas store sønn, Per Willy «Bettong» Guttormsen, satte verdensrekord på 10 000 meteren på Bislett dro «Tisen» hjem til bestemora, guttens tidtaker i barndommen. Intervjuet ble varmt og tett på, som det heter, men da «Tisen» ville fotografere henne iført panserskøyter nede på vannet der «Bettong» hadde tatt sine første skøytetak gikk det galt. Bestemora havnet i spagaten og da måtte all fotografering opphøre og håndfast hjelp tilkalles.   

Etter et år ved «fronten» på Furuflaten tok «Tisen» buss til Tromsø for å heve sitt første honorar. På Nordlys ble han sendt inn til redaksjonssjef Magne Sagelv. Nå sklir jeg selvfølgelig rett ut på viddene, men det var altså slik at Sagelv var gift med elskelige Hulda som vasket på Nordlys og en gang reddet livet til en dødsdømt ombrekker. Under en fest på avisen var han blitt stilt for sivil standrett og tiltalt for «Bare å drikke opp andres brennevin og aldri i helvete å kjøpe sitt eget.» Etter innlegg fra aktor og forsvarer – begge like uskikket til å kjøre bil - ble ombrekkeren dømt til døden ved hengning og plassert på en stol i setteriet med bakbundne hender og løkke rundt halsen. Der skulle han stå og angre på sine synder, men så skulle han, muligens, slippes løs med en advarsel.

Men festen fortsatte i et annet rom og etter kort tid husket ingen i selskapet verken rettsaken eller den dødsdømte. Flaks da at Hulda Sagelv, som vasket sent den kvelden, kom forbi og fikk ombrekkeren ned fra kassen.  Det berget nok et liv, for med promillen hans var det usikkert hvor lenge han hadde klart å holde seg på bena.

Så,endelig, tilbake til den unge frilanser «Tisen» som ventet på sitt første honorar. «- Det er sport dette», sa redaksjonssjef Magne Sagelv, uten spesiell entusiasme og begynte å bla seg gjennom ett år med seier og tap, triumf og tragedie i lyngenfotballen. Vel gjennom bunken finregnet han litt på et ark og sendte så en anvisning på 50 kroner over bordet - akkurat nok til bussbilletten tur retur Tromsø. Honoraret kunne heves på kassakontoret. «Farvel, og god tur hjem til Furuflaten.»

Ja, slik kan vi frilansere, som ikke steller med film og politikk og heller ikke går med revolusjonær skulderveske, ha det i arbeidslivet.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse